Jeg kan huske jeg ikke visste hva en blogg var. (Ja, det er sant! Prøver jeg hardt nok kan jeg faktisk erindre følelsen.) Levde jeg da et bedre liv?
Når svaret på det spørsmålet ikke blir et selvklart nei, men heller et njæææ, det er da jeg føler det er på tide å slutte å blogge.
Det var gøy i begynnelsen, veldig morsomt å få flere lesere, komme inn i det, få tilbakemeldinger på det jeg skrev, og skrive ting fordi det var morsomt å skrive. Så skjønte jeg også hvor seriøst alt var, at det eksisterte et bloggesamfunn, og hvem du linket til/ ikke linket til var avgjørende, og aldri tilfeldig. Var du en som ville ta aktiv del og fremme en god bloggeånd? Eller var du rett og slett en kjip bloggesamværsabotør?
Jeg tror vendepunktet kom da jeg tok meg selv i å drømme om andre bloggere jeg aldri har møtt om natta. Det var først da jeg skjønte at dette har gått for langt. Jeg var blitt en sånn en. Jeg vet ikke helt hva jeg la i å være en sånn en, men det var egentlig mest skummelt. Å innse realiteten var ubehagelig, og jeg gikk gjennom en prosess hvor jeg lette etter svar: Hva er drøm? Hva er virkelighet? Hva er blogg? Hva er livet? Hvem er jeg? Hvem er anonym? Slike spørsmål altså. Man kan fremstå som gal av mindre.
Jeg sluttet å leve livet mitt fordi det er fint å leve, jeg begynte å leve livet mitt i håp om at noe bloggeverdig skulle skje. Bloggen var ikke lenger noe som skulle gjøre livet mer interessant, livet var blitt noe som skulle gjøre bloggen mer interessant.
Ok, det var muligens en overdrivelse, men jeg er rett og slett sikkelig lei, og skriver ikke lenger fordi det er morsomt. Så da ser jeg ingen grunn til å fortsette. Tusen takk til alle som har lest, skrevet kommentarer, og linket til meg! Det har jeg satt veldig pris på, det er mulig jeg tar opp bloggingen etter hvert et annet sted, men akkurat nå er det deilig å være ferdig.
(Om en halv time får jeg sikkert en genial ide til en bloggpost og jeg kommer til å angre. Dette bekymrer meg, men jeg må prøve å stå imot. I alle fall noen dager, hvis ikke virker det så unødvendig å skrive slik en dramatisk avskjedspost.)
Nei, skulle du ha sett. Har jeg bare nok annet som må gjøres klarer jeg å skrive noe her og. Jeg droppet til og med forelesningen i dag fordi jeg konkluderte med at jeg overhodet ikke kunne gå i og med at jeg har så skinnsykt mye å gjøre. Så den tiden jeg har spart på ikke å gå på forelesning har jeg brukt på masse fornuftig:
- Dusjet
- Lest dagbladet, vg og aftenposten på nett
- Postet en pakke
- Spist lunsj med Runa, mens vi diskuterte den forferdelige verdenssituasjonen. Den generelle, og noen av menneskene som bidrar til opprettholdelsen av den.
- Skrevet dette
Jeg skulle ønske at det å sette over en klesvask hadde vært et punkt på listen min, det har på en måte vært målet hele formiddagen. Foreløpig har jeg ikke kommet så langt, og det bekymrer meg jo litt, der er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet, nesten så jeg lurer litt på når jeg skal gjøre alt jeg må ha gjort innen de neste 24 timene, men så ser jeg på siste punkt på listen min og da tenker jeg at ting ikke er så ille. Tross alt, noe fornuftig har jeg da gjort.
Føler du deg misforstått? Føler du deg ikke forstått? Føler du at ting gjentar seg? Føler du at andre tar det du sier feil? Føler du deg på feil klode? Føler du deg overlegen menneskeheten? Føler du deg ikke alltid like bra? Føler du at du ikke får sove om nettene? Føler du kanskje at du ikke alltid vet hva du føler? Føler du?
Er du en engasjert student?
Vil du gjøre noe med det?
I behagelig innredede fasiliteter, få steinkast unna et pulserende sentrum kan du tilbringe en periode av livet ditt i et jentekollektiv. Gjennom diskusjon, samtale, improvisasjon, kulturell innflytelse, matlaging, filmvisning og samvær med utenforstående, vil vi i løpet av ditt opphold ikke bare hjelpe deg til å lære å mestre hverdagens små utfordringer, men også gi svar på livets grunnleggende spørsmål.
Tine skriver om problemer rundt det å møte folk du egentlig ikke føler du trenger å snakke med, jeg vil ta for meg et minst like stort problem, fremdeles innenfor det å føre normale samtaler med andre mennesker, altså nærvennproblematikken og hvordan ikke oppføre seg rundt nærvenner.
Dere har vært på kollokviegruppe sammen, og dermed utviklet et vennskap til det stadiet at dere har sittet sammen et par ganger på forelesning og dere kan spise lunsj sammen i kantina hvis tilfeldighetene faller seg sånn. Det vil si, dere kan på ingen måte planlegge å spise lunsj sammen, samværet må skje helt tilfeldig. Å sende sms foreksempel, med planer, ville bare vært sært. Det er ikke sikkert dere har nummeret til hverandre heller. (Hvis dere har det er det kun av symbolske årsaker, og egentlig ikke til for å brukes.) Dere vet hva hverandre studerer, og dere kan snakke sammen sammenhengende i over fem minutter uten at det blir merkelig. Noe mer enn et kvarter blir som oftest merkelig. Dere er med andre ord hva jeg liker å referere til som nærvenner. Ikke i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si gode venner,” men i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si at vi er venner når vi tilfeldigvis er nær hverandre, men når vi ikke er nær hverandre er vi ikke venner og vi tenker egentlig ikke stort over det, og vi anser det heller ikke som et problem, eller noe vi nødvendigvis trenger å videreutvikle. (Kanskje med tiden, men dette er ikke et kriterium.)”
Dere vet selvfølgelig hva hverandre heter, og dere er langt (faktisk flere måneder) fra det stadiet hvor det er naturlig å si ”Hehe, jeg er så dårlig på navn, unnskyld, hva var det du sa du het igjen?”
Hva heter han? Hva heter han? Hva heter han? Fokuser, Vilde! Brunt hår, blå øyne, grønn genser, NAVN? Hva heter han?
”Fordi lyrikk, Vilde, er på en måte...blablabla...ikke sant det, Vilde? Eller har du et annet syn på den saken, Vilde?
Ola, Anders, Lars, Fredrik, Hans, Kristoffer, Espen-Andrè, Knut-Arvid? ”Nei, ja, ikke sant? Kunne ikke vært mer enig, du!” Josef? Josef? Hvor kom det fra? Per? Lalalala, hva heter han? Hvorfor gjentar han navnet mitt etter hver setning? Jammen, flinke mannen, applaus til mannen, du kan navnet mitt. Jeg hører det. Du er flink. Du tar ting fort. Lærer kjapt, du! Vær fornøyd med deg selv, nå! Det fortjener du. Lalalala... Oj, der ser det ut som han sa noe morsomt. Le. Haha. Erik? Eivind? Else. Else! Nei, han er gutt. Else er et jentenavn.
”Men ha det bra da, Vilde. Så ses vi, Vilde.”
”Jahaha, ha det bra da! Ta vare på deg selv.” Ta vare på deg selv? Ta vare på deg selv? Hvem sier noe sånt? Hva heter han? S...S...S...
”Simen!!!” Jeg ropte navnet hans. Ikke så altfor lavt heller. Jeg kan vel si at jeg skrek det utover med masse begeistring i stemmen. ”Simen!” Jeg ropte det igjen. Han heter Simen! Simen er hans navn! Han snudde seg. Han så rart på meg. (Greia med nærvenner er at det egentlig aldri faller seg naturlig å begeistret rope navnet deres etter dem. Særlig uten grunn.) Nå så han spørrende på meg, og jeg måtte finne på en grunn til dette voldsomme, brudd på de uskrevne nærvennreglene, utbruddet mitt.
”Eh... du glemte notatboken din, skjønner du, Simen.” Jeg ga ham notatboken min. (Ja, ufattelig dårlig ide, ser det nå, jeg måtte tenke fort.) Han så dumt på meg.
”Dette er din notatbok Vilde. Du har skrevet navnet ditt over hele forsiden.”
”Ååå, ops. Hehe, jeg så ikke det, jeg, Simen.”
Jeg lærte meg et navn, men i prosessen mistet jeg med all sannsynlighet en nærvenn. Eventuelt har jeg nå en nærvenn som tror jeg har litt større problemer enn først antatt. Med mindre han leser dette og skjønner at problemene stikker enda litt dypere enn som så.
I går natt kastet jeg fire bagger og meg selv over Hjørdis. Slik lå vi en ganske god stund. Det kunne kanskje blitt litt pinlig, men gjensynsgleden var så stor, jeg klarte ikke å snakke, så jeg lot det stå til. Følelsene tok nærmest overhånd, og hadde det ikke vært for at jeg alltid er så følelsesmessig stabil og velreflektert, hadde jeg sikkert begynt å gråte. Så spilte vi Scrabble og drakk te, og skisserte våre respektive juleferier for hverandre. Så lurte jeg på hvorfor stua var blitt så liten siden sist, og Hjørdis forklarte at det ikke var stua som var blitt mindre, men jeg som var blitt større. Hun mente selvfølgelig stor som i et godt menneske, og klarte med det å ro seg pent bort fra en ganske grov fornærmelse. Så lo vi til klokken ble nærmere ståopptid enn leggetid, før jeg sovnet i en kald seng, mens jeg tenkte på fint lite, altså hva jeg hadde bedrevet feriedagene med.
Det beste med å være jente, må være å se ”Nynnes dagbok,” etterfulgt av ”Mens du sov,” og spise sjokolade til du er på randen til å besvime, (men det er ikke så farlig, vi drikker tross alt colaLIGHT, hallo.) og så ligge utslått på gulvet og ha samtaler som denne:
Hun: Han sa at han var glad i meg, lissom, men at han ikke var forelsket. Hva tror du han mente med det?
Jeg: Han mente vel at han var glad i deg, men ikke forelsket.
Hun: Jaja, men hva tror du han mente, sånn egentlig?
Jeg: Å, du mener hva han mente egentlig?
Hun: Ja.
Jeg: Å, ja sånn egentlig tror jeg han mente at han skjønner at dere er skjebnebestemt til å være sammen for alltid, men at han er så redd for alle disse sterke følelsene, at han for øyeblikket vet han ikke helt hvordan han skal håndtere dem, så han gjemmer seg bak vage koder.
Hun: Ja, det var stort sett det jeg også tenkte.
Vi lå på sofaen og spiste marsipan i seks timer. Vi så på Grease 2. Vi spiste pepperkaker. Jeg følte det var på tide å gjøre noe. Det ble foreslått å sette på noe som ble vagt omtalt som en ”lettere erotisk film.” Da satte jeg foten ned fra sofaen, og nedla veto mot forslaget. Det er tross alt jul. Vi spilte Gull-Geni. Kanskje ikke veldig fysisk anstrengende, men man må sitte noenlunde oppreist og kaste en terning, bare det kan være nok til å slå ut den beste, eller meg. Nå kommer det kanskje ikke som en overraskelse at jeg ikke vant, jeg spilte tross alt mot tre mer beleste gutter enn meg selv, men at jeg kom på andreplass, det kan jo også virke overraskende på noen. Jeg vil bare poengtere det. Sølvgeni, der har du meg. At jeg fikk noen medlidenhetspoeng fordi jeg er jente, synes jeg bare er kjønnsdiskriminerende, så det tas ikke med i betraktningen. At den ene av mine motspillere ikke kan norsk, og at dette kan ses på som på et hinder for helhetsforståelsen av spillet som sådan, blir å henge seg opp i detaljer.
Jeg har alltid lurt på hva jeg skal si hvis noen spør meg hva det morsomste jeg har fått til jul noen gang har vært. Jeg har aldri kunnet tenke på noe. Det er jo sånne spørsmål man burde ha tenkt ut svaret på forhånd, hvis noen skulle komme til å spørre deg. I går pakket jeg i alle fall opp en god svarkandidat. 
Ellers har jeg allerede fått oppleve to julemirakler. Det har vært fint, og gitt meg troen tilbake på jula som noe mer enn bare gaver. Der skrev jeg "tilbake." "Troen tilbake." Oj, det var underbevisst. Det må vel bety at jeg ved et tidspunkt mistet den. Jeg lurer på når det var. Uansett, det første julemirakelet var at jeg gikk og tenkte på samboerne mine i Bergen, og at jeg savnet dem. Det hadde i alle fall passet hvis det var det jeg tenkte, for i samme øyeblikk gikk jeg rett inn i Sissel (og Kristian.) Min terskel for å kalle noe et mirakel er kanskje litt lav merker jeg. På selveste julaften så jeg Karl I. Hagen med frue. Det var også en fin opplevelse. Det er sånne små ting som gir en troen på at verden er et bra sted og at ting ordner seg til slutt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg dro den slutningen ut fra akkurat det, men det kjentes veldig riktig ut der og da. Man skal ta et julemirakel for det det er, og ikke overtolke eller undervurdere dens verdi.
I jula har jeg blitt god. Det er jo tiden for det. Jeg kjører og bringer og fikser hva det skal være. Jeg har plutselig blitt så utrolig samarbeidsvillig. Jeg tror det kan kobles til de overnevnte julemiraklene. Jeg tilbrakte store deler av julekvelden på å kjøre og hente familiemedlemmer. Noen må jo ta ansvar. Å sitte helt alene på motorveien henholdsvis klokka fem, åtte, og til slutt midnatt, på julaften, var en veldig fin opplevelse. Det satte ting i perspektiv og fikk meg til å tenke. På juleverdier og sånne ting som jeg egentlig har snakket litt om før. Litt diffuse tanker altså, men jeg tror kanskje dette var julas tredje mirakel.
For å oppsummere velger jeg å legge ved dette bildet av juletreet i stua. Jeg liker dette treet. Det prøver liksom ikke å være noe annet enn det det er. Lite fasade, mye sjel. Det er et ærlig juletre. (Øverst til venstre i bildet kan man forresten skimte noe som kan være av interesse for noen. De som har øye for kunst/genier.)
Jeg bedriver totalt omsorgssvikt for bloggen min for tiden. Også i jula da, når man skal ta vare på de man er glad i. Det er nesten som den gangen broren min på da fem år, halvveis (vel, nesten) til hytta, forsiktig spurte foreldrene mine hvor Vilde var. Jo da, meg hadde de glemt hjemme. All bagasjen hadde de fått med seg, men meg var det ingen som tenkte på å huske å putte i bilen. Det smerter at denne historien faktisk er sann. Mamma blir alltid nokså flau hvis den kommer opp, så hun pleier å unnskylde det med at ”Du var så ny, var jo ikke vant til å måtte huske deg.”
Jeg vet virkelig ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette.
Bloggen min er jo også ganske ny, så det blir nesten det samme. Bortsett fra at det ikke er det samme i det hele tatt. Bloggen min er ingen forsvarsløs, uskyldig, baby som ligger helt alene og forlatt hjemme. Det at jeg i det hele tatt prøvde å sammenligne den med det, er vel et tegn på at denne lille atskillelsen fra bloggen sikkert har vært sunt for meg.
Siden jeg nå merker at jeg rett og slett blir ganske bitter av å skrive om dette, vil jeg heller fortelle om noe langt koseligere. Jeg så ”The Holiday” i går. Jeg burde vel si at den var ganske dårlig, skulle jeg skrevet en seriøs anmeldelse måtte jeg ha gitt den, vel, nesten slakt. Men i og med at jeg absolutt ikke har noe ønske om å framstå som seriøs; den var faktisk helt fantastisk! Bortsett fra noen få ubetydelige detaljer, kan hele livet mitt relateres til den filmen. Ufattelig sterkt.
Å returnere til barndomshjemmet etter å ha bodd hele fire måneder ute, er både en sterk og overveldende opplevelse. For å samle alle tankene jeg har hatt rundt nettopp dette har jeg skrevet en tekst hvor jeg har forsøkt å formidle de voldsomme følelsene jeg bærer på. Det viste seg vanskelig å gjennomføre uten å gjøre teksten ufattelig filosofisk og dyp. Jeg ser det derfor som helt nødvendig å legge ved en tolkning av teksten, slik at alle kan forstå hele budskapet den formidler. Jeg går tross alt på litt.vit, mener jeg.
Å vende hjem
Katten møter meg i døra, men rygger tvert når jeg forsøker å løfte den. Vi er blitt som fremmede for hverandre. Det er altså dette det har kommet til. Det lukter ukjent i gangen og bildene over peisen er byttet ut med oppdaterte minner. Mor sitter i en stol og strikker. Stefar ser på RedaksjonEn og skrur opp volumet. En skygge glir over ansiktene deres, og jeg ser med ett hvor gamle de har blitt. Jeg nikker til bildet av broren min og tenker at det er opp til oss to nå. Døren knirker svakt når jeg skyver, rommet mitt lukter møllkuler, men alt står der jeg forlot det; skrivebordet, lampen og bokhyllen. Jeg lar fingrene gli over bokryggene og støvet samler seg langs fingertuppen min. Støv fra løfter aldri holdt. Jeg hører ikke lenger hjemme her, jeg er en annen. Jeg savner deg og får ikke sove i en seng som ikke lenger er min.
Tolkning av ”Å vende hjem”
Å nevne katten i første setning er et klassisk tegn på den fremmedgjorte følelsen hovedpersonen opplever i det å vende tilbake til barndomshjemmet sitt. Hun skyver oppmerksomheten fra seg selv over til katten; hun gjemmer seg bak kattens gester, av redsel for å møte seg selv i døra. Eller i dette tilfelle gangen. Katter knytter seg aldri til mennesker, så det hovedpersonen hevder om at katten ikke lenger kjenner henne igjen, er kun en fornektelse av det triste faktum at katten aldri har kjent henne igjen. Den kunne faktisk ikke brydd seg mindre.
Å se foreldrene som eldet viser hovedpersonens redsel i det hun blir minnet på verdens forgjengelighet, og at alt skal en gang skal forgå. ”(...) jeg er en annen,” tenker hovedpersonen når hun står på rommet sitt. Det er opplagt at hun er personlighetssplittet og har store problemer med å forholde seg til livet.
Deg i siste setning kan tolkes på utallige måter. Kanskje deg er hovedpersonen selv. Altså den tidligere hovedpersonen, slik hun var før, når hun bodde i dette huset. Hun savner seg selv på en måte. Er hun først personlighetssplittet så hvorfor ikke? En annen interessant tolkning er at deg står for Bergen. Men denne tolkningen er lite holdbar med tanke på nedbørsmengdene. Deg kan jo selvfølgelig også referere til en annen person, slik dette pronomenet ofte blir brukt. Egentlig alltid når jeg tenker meg om. Men siden denne teksten er såpass dyp tviler jeg på at forklaringen er så enkel og triviell.
Dette er med andre ord en tekst som kan leses på flere plan. Det som tilsynelatende er en tekst om en ung pikes barndomshjemerindringer, viser seg, etter nærmere gjennomlesning, å være en dyp filosofisk tekst om det å kjenne seg fremmed og alene i verden. Det er nesten så man kan skimte bokstavene E-N-S-O-M stavet med en ustø hånd bak linjene i teksten. Ellers er denne tekstens krasse kritikk av Øystein Sunde så opplagt at jeg velger å la akkurat det stå ukommentert.
...jeg kunne fortalt om inneffektiviteten min, at jeg står på stedet hvil og ikke får fullført noe. At jeg ikke får skrevet, sitter på lesesalen om dagen, men på kveldene ikke har den fjærneste anelse om hva jeg nettopp har lest, enda mindre hva det skal være godt for. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg ikke kommer meg opp om morgenen, hvordan jeg ligger søvnløs om natten, kaster på meg og husker alt jeg ikke har gjort. Hvordan jeg lytter til regnet som slår mot glassruten, hvordan det mellom bevissthet og drøm ligger en visshet om fatale klimaendringer, og forstyrrelsen jeg føler ved at jeg kan gå på byen i sommerkjole og åpne sko, i desember.
Eller hvordan det å bli låst inne på et to kvadratmeters fremmed bad forandret alt, gjorde at jeg fikk et helt nytt perspektiv på livet, og hva som faktisk er viktig. Hvordan jeg i tiden panikken begynte å bre seg, veggene stadig kom nærmere, hvordan jeg da innså at hvis jeg kom levende fra dette, måtte jeg kaste meg på første fly til Afrika, jobbe som hjelpearbeider og faktisk utrette noe i livet. Hvordan, da en fra utsiden endelig klarte å dirke opp døren, det gikk opp for meg at det er denne personen jeg egentlig elsker. Hvordan jeg gjenfant friheten, men til gjengjeld måtte bøte med tap av Inspirasjonen.
Men det ville selvfølgelig bare vært tull, det ville være å ilegge min personlighet litt flere følelser og litt større dybde enn jeg strengt tatt har. Det ville dessuten fått meg til å høres ganske psyko ut. Derfor er jeg veldig glad forklaringen på inneffektiviteten min, det nye synet på livet og de søvnløse nettene, er noe enklere (på alle plan) og helt rasjonell:
Alle disse årene hvor jeg valgte sløyd framfor tekstil. Var det bare et skalkeskjul? Var det bare av redsel for å se den egentlige meg? Min destinasjon?
Jeg ser det nå.
Jeg gjemte meg bak plankene i kjelleren, slo i spiker på spiker. Hamret for å overdøve de hviskende stemmene lengst bak i bevisstheten: ”Nei, Vilde, det er ikke innenfor sløydfaget ditt talent ligger. Oppover skal du klatre, oppover mot lyset. Der skal du finne din nisje. Deg vil du møte på tekstilrommet.”
Jeg ville ikke høre. Hamret hardere. Jeg var redd. Redd for hva jeg kunne komme til å finne. Tretten år og oppvokst i jantelovens Norge. Selv nå, med etterpåklokskapens tekstilvevde kappe rundt meg, kan jeg skjønne hvorfor jeg ikke lystret. Hvorfor jeg forble lukket mellom spikrene, stengt inne i mitt eget lille skap på et mørkt sløydrom.
”Er dette alt jeg er?” ”Er dette alt jeg har å tilby?” ”Er jeg bare nok en middelmådig kunst og håndverkselev?”. Så mye usikkerhet, så mange unødvendige bekymringer når svaret lå bare tre etasjer over mitt eget hode. Jeg satte aldri mine føtter oppe på tekstilrommet.
At det var mine ungdomsårs mest håpløse beslutning gikk opp for meg i dag.
Jeg ser det nå.
Jeg vet. Tro meg, jeg ser det nå.
Kortenes tittel: (Ja, dette er ikke bare kunst. Dette er kunst med budskap. Verdikunst. I år gir jeg kjerneverdijulekort. For i år har jeg funnet tekstilen.)
1. "Budskap: Poesi"
2. "Budskap: Politisk kommentar til samvittighetsfanger"
3. "Budskap: Nei til seksualiseringen av jula"
4. "Buskap: Juleverdier"
Takk til Sissel, inspirasjonguru. Hun ga meg glitteret og kastet hammeren.
Jeg tror det blir en bra dag.
Nå er jeg litt treig, men alt jeg gjør i dag går litt treigt, så det er vel en mening med det. Dagen startet med at jeg våknet av at jeg satt oppreist i senga og jamret "Nei!" ut i dagen, får jeg vel si, i og med at klokka var langt over det tidspunktet jeg hadde ambisjoner om å komme meg opp på. Fram til det tidspunktet hadde det vært en utrolig fin drøm, en virkelig behagelig drøm, en slik du kan leve på resten av dagen, synd den tok en litt uheldig vinkling akkurat mot slutten. Derav ropingen med den påføgende treige oppvåkningen. Alt henger sammen med alt: jeg kom treigt avgårde til forelesning, jeg var treig i lunsjen, og jeg er treig nå og, har til og med en lang digresjon om drømmen min, før jeg kommer til poenget:
Tordenbloggen holder på med bloggkåring i disse dager og jeg er i dagens pulje. (Takk til skjønne Kristin og smarte (vi snakker valg av bosted) Kris) Stemme kan du gjøre her. Det er mange gode blogger i dag, og stemme kan du gjøre på alle. Og da kunne jo en av de foreksempel være meg. Etter en sånn utrolig treffende tittel, og etter 12 tekstlinjer med roing, kan jeg neppe skule at det hadde blitt satt pris på.
- Nå så jeg at jeg var den eneste fra dagens pulje som har gått ut for å fiske etter stemmer. Om det får meg til å revurdere posten? På ingen måte. Noe må man da finne på når man ikke kan vise til slik bloggekompetanse som de andre. Beskjedenhet er min dyd.
Jeg elsker å være fyllesyk. Jeg hater å være fyllesyk, det er helt forferdelig, og det er derfor jeg elsker det. Særlig kombinert med fylleangst, det gjør det hele enda verre. Det vil si enda bedre. Det blir litt sånn: Okei, nå har jeg et problem. Dette er ille, jeg har det helt grusomt. Jeg har et problem. Men problemet kan løses. Det trenger ikke være sånn for alltid. Faktisk vet jeg med ganske stor sannsynlighet at det ikke vil være sånn for alltid. Dette går over. Dette kan repareres. Og da mener jeg ikke repareres som i å drikke litt mer alkohol, nei jeg mener repareres som i å pleie meg selv med vann, mat og få orden på livet mitt igjen. En psykolog hadde sikkert hatt en del å kommentere her.
En annen ting jeg elsker er å sitte på lesesalen med eksamensangst. Jeg elsker, nettopp fordi det er så forferdelig der og da, å stå opp sånn midt på natta for å komme meg til lesesalen. På lesesalen er det panikkstemning, alle sitter og nileser og nekter å snakke sammen, selv i lunsjen. Det blir en slags felles frustrasjonsfølelse, vi finner en kollektiv panikkangst, og plutselig har alle noe til felles. Det er koselig. Også jobber jeg best under press. Faktisk jobber jeg bare under press.
Jeg lurer på om jeg overbeviser meg selv om dette på et slags underbevissthetsplan. At jeg lurer meg til å tro at jeg elsker det, jeg må lure meg til å tro det slik at jeg skal klare å overleve dagen i dag, og resten av dagene fram til juleferien. For med den logikken jeg har operert med hittil må det jo også være sånn at jeg foreksempel elsker hasselnøtter, nettopp fordi jeg hater dem. Men jeg tviler ganske sterkt på at jeg elsker hasselnøtter. Tror kanskje ikke det gjelder på alt.
Jeg er et godt menneske. Jeg streber etter å gjøre alle til lags. Jeg er definisjonen på godhet. Jeg er vår tids Mor Teresa, bortsett fra at jeg ikke har reist rundt til fattige barn og sånt. Ennå. Uansett, jeg er snillhet på to bein, og dette fører da til at jeg ofte har blitt kalt for en pushover. Dette skal visstnok ikke være et kompliment. Her er jeg så altruistisk som bare det, ofrer meg for andres lykke, så skal dette liksom være negativt? Jeg mener, hvor er logikken?
”Lær deg å bli en bitch,” en ganske interessant overskrift hentet et av de mange månedlige kvinnemagasinene. Å være bitch er kult. Jenter som blir kalt bitcher skal smile og være stolte. Føyer man seg etter andre er man svak. De som brøyter seg fram med spisse albuer og roper høyest vinner fram, uavhengig av om det går på bekostning av andre. Faktisk skal det helst gå på bekostning av andre. Bitchene når lengst, oppnår mest suksess og kaprer de beste jobbene.
Dette er absolutt en av vår tids største misforståelser. For pushover som jeg er, sitter jeg nemlig med inside information om hvordan forholdende egentlig ligger an. Av fare for å få andre pushovere på nakken, ser jeg på det som min oppgave å røpe oss pushoveres yrkeshemmelighet: Vi føyer oss etter andre. Tilsynelatende. Men i bunn og grunn gjør vi dette utelukkende av egoistiske årsaker. Forskjellen på oss og de såkalte bitchene er at vi er smarte nok til å tilsløre vår egoisme i en altruistisk væremåte.
Forvirret? La meg komme med et par eksempler på hvordan fordelene ved et liv som pushover arter seg sånn i hverdagen:
1. Hjemmefra meg og til universitetet kan du velge å gå to veier. Jeg liker den ene veien best, de jeg bor sammen med foretrekker (de har åpenbart en meget lavt utviklet estetisk sans) den andre. Tar jeg følge med en av de jeg bor med går vi alltid den veien hun liker best. Hvorfor føyer jeg meg? For meg er hvilken vei jeg går så lite viktig (det gjelder å se stort på det) at jeg heller vil glede en annen, enn å gå den veien jeg foretrekker. Å glede andre gjør meg lykkelig. Så når vi da går til universitetet tenker hun jeg går sammen med: Jeg går på en fin vei. Jeg derimot, går ved siden av og tenker: Jeg går på en vei, og jeg er lykkelig.
Så da kan man jo spørre seg: hvem er det som her egentlig vant kampen om skoleveien? Eller for å si det på en annen måte: Jeg lar meg pushe over, men pusher dobbelt så hardt tilbake, og står til slutt som den seirende pusheren.
2. Jeg skulle på kino med en venninne. Hun ville se ”The Departed,” jeg liker ikke voldsfilmer (det var denne godheten igjen) så jeg ville heller se ”The devil wears Prada.” (Jeg er så ufattelig dyp på alle andre områder i livet, et sted må jeg få utløp for de overfladiske sidene.) Vi så selvfølgelig ”The Departed.” Jeg føyde meg igjen. Det viste seg selvfølgelig å være en genial avgjørelse fra min side, ikke bare elsket jeg filmen, men jeg fikk et nytt syn på film; kanskje jeg kan begynne å like gangsterfilmer? Leonardo har visst blitt digg igjen. Jeg hadde altså rett når jeg var tolv. Jeg blir lykkelig av å få et nytt syn på ting. Jeg blir lykkelig av å vite at jeg hadde rett. Og, jeg blir som sagt lykkelig av å glede andre. Så ut fra kinoen gikk venninnen min og tenkte: Jeje, det var en fet film lissom. Jeg gikk ved siden av og tenkte: Jeg er et fullkomment lykkelig menneske.
Det er derfor pushoverene, ikke bitchene, som vil nå lengst i livet. Det er lykken alle til syvende og sist vil oppnå, ikke sant? Så neste gang noen kaller deg en pushover, ikke se ned i bakken og bli flau og tenk at det var dumt. Nei, rett opp hodet, se dem inn i øynene og si: ”Jeg er pushover og stolt av det. Jeg er et lykkelig menneske.” (For all del unngå å falle for fristelsen til å avslutte dette med ”Eh, hvis du vil at jeg skal være det, mener jeg.” Det ville på en måte tatt vekk noe av troverdigheten ved utsagnet.)
Uten noen som helst forvarsel har Høstdepresjonen har flyttet inn i leiligheten vår. Den har alliert seg med muggen på badet, og sammen har de uvedkommende bestemt seg for sakte men sikkert å drepe all livsglede hos oss andre beboere. Muggen spyr ut grønne hån mot deg fra vinduskarmen, Høstdepresjonen pakker deg inn i iskalde håndklær og våte klær, i det den legger seg tungt over skuldrene dine. Der hviler den og hvisker ustanselig påminnelser om alt du ikke har gjort, og alt du ikke har lest.
Vi er ikke tidligere bekjente, Høstdepresjonen og jeg. Det merkes at han* ennå ikke er helt komfortabel i mitt nærvær. Jeg prøver å overse han, jeg tenner stearinlysene han slukker med kalde host, jeg overdøver hviskingen hans med Lillelørdag DVD-er. Men han er slu denne fyren, han er en erfaren mann. Jo mer jeg ser Lillelørdag, jo mer får han å hviske om, flere oppgaver jeg ikke har skrevet, flere bøker jeg aldri har lest. Jeg prøver fortvilet å riste ham av skuldrene mine, men han har taket på meg nå. Pusten hans holder meg våken, og klarer jeg å sovne møter jeg han i drømmene.
”Det ordner seg til slutt. Det ordner seg alltid.” Jeg roper ut i mørket, jeg vil rive ned uhyggens teppe Høstdepresjonen har innredet leiligheten med. Ekkoet mitt svarer ”det ordner seg aldri, det kommer alltid nye problemer.” Det begynner å bli farlig nå, de kalde gjestene er blitt for husvarme. De vil stille oss andre opp mot hverandre. De vokser på andres desperasjon, og de nyter det. Men vi kan ikke la oss kue. De skal ut. De skal ut i natt.
Vi ringer hjem bare for å snakke, vi baker boller og har fellesmiddager. Vi sitter på lesesalen en søndag bare for å vise at vi får det gjort. Vi leser pensum og belønner oss med The Departed og vors med venner. Dette er krig, og i denne krigen seirer de gode. Vi er armert med varme minner og klor. I natt bytter de bopel.
*Selvfølgelig er det en Han. Hannkjønn er roten til alt ondt i verden. (Herregud, hør hva jeg sier! Hør hva Han gjør med meg!)
Yo in the hood, bædæss ide å gi meg Slangordboka 2006. Eller en bra ide, hvis det er mine øyne som ser. Det er underlig hvor lenge den kan underholde meg. Man finner noe som passer i alle sammenhenger. Særlig er jeg glad i bokas mange eksempler:
Yeos: uttrykk som beskriver måten du reagerer på når du er oppnådd noe du er stolt eller overlykkelig over. F.eks. yeos jeg vant 300 kr på maskinen i går kan brukes istedenfor jackpot.
Køllevask: brukes ofte når du er overasket over noe: ”køllevask ska me ha prøve??”
Ellers er det fint å vite at hvis du blir kalt psyckbich, så er det litt verre enn bare å bli kalt bitch. Fint at noen definerer skillene en gang for alle. Også hyggelig å lese at jeg ikke er alene om Bangalabæo, min fantasivenn fra Afrika. Men det er særlig et ord jeg har litt problemer med, samtidig som jeg selvfølgelig er glad for å ha fått et ord til å dekke det relativt interessante, men kanskje ikke så velkjente, fenomenet: Kameltå: ytre kjønnslepper som bretter seg over g-strengen fra hver sin side. Aha.
Kan nevne at okidokiartishoki er blitt mitt nye favorittord, og at Fine Katrine betyr fint, bra, og merk: Det kan faktisk også sies til de som ikke heter Katrine også. Flott med slike presiseringer! Jeg kommer aldri til å klare å snakke igjen. Det er så mange bra valgmuligheter. Jeg blir rett og slett hemmet av alle mulighetene. Egentlig burde alle eie denne boka. Boken. Den er helt Lars lizzom.
Nei, jeg ser det nå, jeg klarer ikke med denne teksten å rettferdiggjøre denne bokas potensial. Den er for bra. Og jeg er på ingen måte ironisk. Jeg mener det virkelig, en fantastisk bok. Husk å skaffe deg 2006 versjonen da. Det kom en i 2005 også (vårt språk oppdateres hele tiden av en blomstrende utvikling), men den er sååå last year ass. Åh, må få med at i motsetning til hva man kanskje skulle tro så betyr ”jeg sverger” enkelt og greit: ”ikke kødd med meg, ellers banker jeg deg.” (Jeg sverger. LOL azz.)
Siden jeg føler at denne bloggen handler alt for lite om meg selv, tenkte jeg det var på høy tid med et lite innlegg viet bare meg og bursdagen min. Pussig egentlig, den er i dag. I den anledning vil jeg komme med noen visdomsord til meg selv, fra meg selv:
Tenk, for 20 år siden så jeg for første gang dagens lys. Mye har skjedd siden da, og mye skal skje. Hva fremtiden bringer vil tiden vise. Jeg er voksen nå, med ansvar og forpliktelser. Det kan noen ganger være ganske så skremmende, men på samme måte litt fint også. Skremmende og fint på en gang, det er rart ikke sant?
Det er noe å tenke på. Nå må jeg gå og ha veiledning. Jeg vil få fram at det er bursdagen min i dag. Jeg liker at folk er klar over det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det til veilederen min, men jeg tenkte noe sånt som: ”apropos den artikkelen til Jon Fosse, Fosse har bursdag i dag. Nei, vent, det var visst meg det.” Så kan vi le litt og det tror jeg blir fint.
Jeg satt på do. Jeg satt på do på et utested og leste det som var skrevet på veggene. Det står jo ofte så mye morsomt der. Jeg satt der og smilte for meg selv da jeg plutselig leste noe som virket skremmende velkjent. Jeg følte at teksten snakket til meg. Ikke sånn som når man leser bra bøker og tenker: fint, interessante greier, jeg kan virkelig kjenne meg igjen i hovedpersonen. Nei, det som stod skrevet på denne veggen følte jeg var høyst relevant for akkurat meg og mitt liv. Av hensyn til de involverte (eller egentlig mest av hensyn til meg selv) kan jeg ikke fortelle nøyaktig hva det stod, men vi kan late som det stod ”Jeg er dødslei av tomatsuppe med makaroni.” Det lød så skremmende velkjent ikke sant, men på en annen måte ikke. Jeg er da på ingen måte lei av tomatsuppe med makaroni. Eller er jeg det?
Slik begynte jeg å tenke, bare at jeg ikke tenkte på tomatsuppe med makaroni, men det andre, det som faktisk stod der, det som tomatsuppe med makaroni bare er en forkledning for. Så, med ett gikk det opp for meg at det nettopp var jeg som hadde skrevet det. Bare at jeg ikke hadde noen erindring av faktisk å ha skrevet det.
Det var utviltsomt min håndskrift. Når var dette skrevet? Hvorfor var dette skrevet? Og ikke minst, var dette som var skrevet sant? Men viktigst: hvor hadde jeg fått tusjen fra?
Mange spørsmål kvernet i hodet, og jeg kjente meg kvalm. Greit, jeg innrømmet at det var jeg som hadde skrevet det, tilfeldighetene var for mange til bare å overse, men jeg mente da vitterlig ikke det som stod der. Eller gjorde jeg det? Jeg ble kvalmere. Joda, (og nå håper jeg leseren klarer å huske at det ikke egentlig er tomatsuppe det er snakk om her, men noe langt viktigere.) jeg har kanskje lurt på om jeg synes tomatsuppe begynner å bli litt monotont, men lei av? Nei, på ingen måte. På den annen side, jeg leste nok psykoanalyse i exphil at jeg skjønte at: underbevisstheten lyver aldri.
Alt dette fører til at jeg snart er på randen til sammenbrudd. Jeg har jo skrevet det, jeg mener at jeg ikke mener det, men kanskje jeg mener det, underbevisstheten min skrev det, mener underbevisstheten min det da? Nei, forteller jeg meg selv. Jeg kan ikke mene det.
Men kanskje jeg mener det, så har jeg fortrengt det. Kanskje en dovegg måtte være budbringeren for å få meg til å forstå hva jeg faktisk mener?
Jeg begynner å bli gal.
