onsdag, januar 24, 2007

Nærvenner, og problemer rundt det å ha slike

Tine skriver om problemer rundt det å møte folk du egentlig ikke føler du trenger å snakke med, jeg vil ta for meg et minst like stort problem, fremdeles innenfor det å føre normale samtaler med andre mennesker, altså nærvennproblematikken og hvordan ikke oppføre seg rundt nærvenner.

Dere har vært på kollokviegruppe sammen, og dermed utviklet et vennskap til det stadiet at dere har sittet sammen et par ganger på forelesning og dere kan spise lunsj sammen i kantina hvis tilfeldighetene faller seg sånn. Det vil si, dere kan på ingen måte planlegge å spise lunsj sammen, samværet må skje helt tilfeldig. Å sende sms foreksempel, med planer, ville bare vært sært. Det er ikke sikkert dere har nummeret til hverandre heller. (Hvis dere har det er det kun av symbolske årsaker, og egentlig ikke til for å brukes.) Dere vet hva hverandre studerer, og dere kan snakke sammen sammenhengende i over fem minutter uten at det blir merkelig. Noe mer enn et kvarter blir som oftest merkelig. Dere er med andre ord hva jeg liker å referere til som nærvenner. Ikke i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si gode venner,” men i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si at vi er venner når vi tilfeldigvis er nær hverandre, men når vi ikke er nær hverandre er vi ikke venner og vi tenker egentlig ikke stort over det, og vi anser det heller ikke som et problem, eller noe vi nødvendigvis trenger å videreutvikle. (Kanskje med tiden, men dette er ikke et kriterium.)”

Dere vet selvfølgelig hva hverandre heter, og dere er langt (faktisk flere måneder) fra det stadiet hvor det er naturlig å si ”Hehe, jeg er så dårlig på navn, unnskyld, hva var det du sa du het igjen?”

Hva heter han? Hva heter han? Hva heter han? Fokuser, Vilde! Brunt hår, blå øyne, grønn genser, NAVN? Hva heter han?
”Fordi lyrikk, Vilde, er på en måte...blablabla...ikke sant det, Vilde? Eller har du et annet syn på den saken, Vilde?
Ola, Anders, Lars, Fredrik, Hans, Kristoffer, Espen-Andrè, Knut-Arvid? ”Nei, ja, ikke sant? Kunne ikke vært mer enig, du!” Josef? Josef? Hvor kom det fra? Per? Lalalala, hva heter han? Hvorfor gjentar han navnet mitt etter hver setning? Jammen, flinke mannen, applaus til mannen, du kan navnet mitt. Jeg hører det. Du er flink. Du tar ting fort. Lærer kjapt, du! Vær fornøyd med deg selv, nå! Det fortjener du. Lalalala... Oj, der ser det ut som han sa noe morsomt. Le. Haha. Erik? Eivind? Else. Else! Nei, han er gutt. Else er et jentenavn.
”Men ha det bra da, Vilde. Så ses vi, Vilde.”
”Jahaha, ha det bra da! Ta vare på deg selv.” Ta vare på deg selv? Ta vare på deg selv? Hvem sier noe sånt? Hva heter han? S...S...S...

”Simen!!!” Jeg ropte navnet hans. Ikke så altfor lavt heller. Jeg kan vel si at jeg skrek det utover med masse begeistring i stemmen. ”Simen!” Jeg ropte det igjen. Han heter Simen! Simen er hans navn! Han snudde seg. Han så rart på meg. (Greia med nærvenner er at det egentlig aldri faller seg naturlig å begeistret rope navnet deres etter dem. Særlig uten grunn.) Nå så han spørrende på meg, og jeg måtte finne på en grunn til dette voldsomme, brudd på de uskrevne nærvennreglene, utbruddet mitt.
”Eh... du glemte notatboken din, skjønner du, Simen.” Jeg ga ham notatboken min. (Ja, ufattelig dårlig ide, ser det nå, jeg måtte tenke fort.) Han så dumt på meg.
”Dette er din notatbok Vilde. Du har skrevet navnet ditt over hele forsiden.”
”Ååå, ops. Hehe, jeg så ikke det, jeg, Simen.”

Jeg lærte meg et navn, men i prosessen mistet jeg med all sannsynlighet en nærvenn. Eventuelt har jeg nå en nærvenn som tror jeg har litt større problemer enn først antatt. Med mindre han leser dette og skjønner at problemene stikker enda litt dypere enn som så.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Hihihihi. Ikke mer å si om den saken!

døgnvill sa...

men vilde..du husker jo knapt hva jeg heter. og det etter over 15 år! tror det virkeliget problemet ligger i dine gener, du og "pappa" har litt issues med navn:P hehe oslo savner deg!

Anonym sa...

Jeg syntes det var litt søtt jeg ^_^

KjederMegPåJobb sa...

Haha. Du burde sett på notatblokken hans, kanskje navnet stod der? Ordet nærvenn er forøvrig notert.

Vilde sa...

Dyveke: :) Tihi.

Emma, var det?: (Aha, fønny) Er "pappa" min far? Har jeg vært borte så lenge at du har tatt min plass?(Jaja, han har jo alltid likt deg best.) Jeg kaller jo farmoren din for farmor, men det er fordi jeg virkelig ikke aner hva hun egentlig heter. Astrid? Maren? Seriøst, husker ikke. Hellen!! Ja!

Elisabeth: Kjempesøtt lizzm.(Og hadde det vært søtt på den andre måten hadde jeg nok husket navnet hans...)

Isak: God ide, skal huskes til neste gang (for det blir det nok)

Seth sa...

I was going to mention how little you are writing these days (yeah yeah, school work blah blah blah) but when you make me laugh this much I really can't complain.

By the way, you seem to have forgotten My name when you remade your blog... surely a mistake?

Vilde sa...

Jepp, mye å gjøre:-) Aner ikke hvordan det skjedde. Selvfølgelig en stor feil, og nå rettet på:-)!

Kristin Storrusten sa...

Fantastisk.

Tine sa...

Uff ja, dette virket veldig kjent. Deyt er dessverre disse menneskene du møter på bussen og som skal akkurat så langt at det rekker å bli kleint før du skal av.