Jeg, en bloggsabotør.

Jeg kan huske jeg ikke visste hva en blogg var. (Ja, det er sant! Prøver jeg hardt nok kan jeg faktisk erindre følelsen.) Levde jeg da et bedre liv?
Når svaret på det spørsmålet ikke blir et selvklart nei, men heller et njæææ, det er da jeg føler det er på tide å slutte å blogge.

Det var gøy i begynnelsen, veldig morsomt å få flere lesere, komme inn i det, få tilbakemeldinger på det jeg skrev, og skrive ting fordi det var morsomt å skrive. Så skjønte jeg også hvor seriøst alt var, at det eksisterte et bloggesamfunn, og hvem du linket til/ ikke linket til var avgjørende, og aldri tilfeldig. Var du en som ville ta aktiv del og fremme en god bloggeånd? Eller var du rett og slett en kjip bloggesamværsabotør?

Jeg tror vendepunktet kom da jeg tok meg selv i å drømme om andre bloggere jeg aldri har møtt om natta. Det var først da jeg skjønte at dette har gått for langt. Jeg var blitt en sånn en. Jeg vet ikke helt hva jeg la i å være en sånn en, men det var egentlig mest skummelt. Å innse realiteten var ubehagelig, og jeg gikk gjennom en prosess hvor jeg lette etter svar: Hva er drøm? Hva er virkelighet? Hva er blogg? Hva er livet? Hvem er jeg? Hvem er anonym? Slike spørsmål altså. Man kan fremstå som gal av mindre.

Jeg sluttet å leve livet mitt fordi det er fint å leve, jeg begynte å leve livet mitt i håp om at noe bloggeverdig skulle skje. Bloggen var ikke lenger noe som skulle gjøre livet mer interessant, livet var blitt noe som skulle gjøre bloggen mer interessant.

Ok, det var muligens en overdrivelse, men jeg er rett og slett sikkelig lei, og skriver ikke lenger fordi det er morsomt. Så da ser jeg ingen grunn til å fortsette. Tusen takk til alle som har lest, skrevet kommentarer, og linket til meg! Det har jeg satt veldig pris på, det er mulig jeg tar opp bloggingen etter hvert et annet sted, men akkurat nå er det deilig å være ferdig.

(Om en halv time får jeg sikkert en genial ide til en bloggpost og jeg kommer til å angre. Dette bekymrer meg, men jeg må prøve å stå imot. I alle fall noen dager, hvis ikke virker det så unødvendig å skrive slik en dramatisk avskjedspost.)

Siden du allikevel lurer

Nei, skulle du ha sett. Har jeg bare nok annet som må gjøres klarer jeg å skrive noe her og. Jeg droppet til og med forelesningen i dag fordi jeg konkluderte med at jeg overhodet ikke kunne gå i og med at jeg har så skinnsykt mye å gjøre. Så den tiden jeg har spart på ikke å gå på forelesning har jeg brukt på masse fornuftig:

- Dusjet
- Lest dagbladet, vg og aftenposten på nett
- Postet en pakke
- Spist lunsj med Runa, mens vi diskuterte den forferdelige verdenssituasjonen. Den generelle, og noen av menneskene som bidrar til opprettholdelsen av den.
- Skrevet dette

Jeg skulle ønske at det å sette over en klesvask hadde vært et punkt på listen min, det har på en måte vært målet hele formiddagen. Foreløpig har jeg ikke kommet så langt, og det bekymrer meg jo litt, der er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet, nesten så jeg lurer litt på når jeg skal gjøre alt jeg må ha gjort innen de neste 24 timene, men så ser jeg på siste punkt på listen min og da tenker jeg at ting ikke er så ille. Tross alt, noe fornuftig har jeg da gjort.