Selv de vise trenger tv

Unge, naive og egentlig ganske dumme Vilde (30. august): Hva skjer med at det aldri regner? Bergen liksom! Jeg får jo aldri brukt de superstaylisje nye gummistøvlene mine.
Hjørdis, ser på meg med mord i blikket: Den kommentaren der skal du få angre bittert på, bittert, hører du?

Livserfaren, vise Vilde (2 mnd senere): Greit, Hjørdis, du hadde rett. Angrer masse, masse og bittert. Om bare jeg aldri hadde ytret de ord!

Konsekvensen blir at man er mye inne. Og det er da jeg merker at jeg savner tv. Tv har vi ikke. Det er selvfølgelig ikke av ideologiske grunner, så sære er det faktisk ingen i bokollektivet som er. Eller vi har et tv (ja, jeg sier et tv som i et tv-apparat. Akkurat som et strikk som i ja, et strikk.) og vi har en tv-antenne. Men vi har aldri klart å få inn signaler, så vi har egentlig gitt opp hele prosjektet. Jeg tror tanken bak, bortsett fra den at ingen av oss tydeligvis er videre teknisk anlagt, var noe sånt som at vi skulle få mer tid til andre ting.

I prinsippet kan det høres ut som en god ide. Snakke, fortelle gode historier, lese, skrive gode oppgaver. Det høres veldig klokt og fornuftig ut, det høres absolutt ut som noe Vilde alla 30.august ikke hadde forstått. (Åh, minner. Så ung, så naiv!) Men det er når de andre tingene blir til miming av Take That i stua, nitidig loggføring over naboenes liv og virke, eller timevis med dette, det er da jeg lurer på hva som faktisk er best: Lett hjerneskylling i kommersielle bilder, eller sakte men sikkert utvikle psykoser hvor du faktisk tror du er dine naboer, eller 12. år og det er normalt å mime band, eller å drømme at du er en sånn kjip tetrisbrikke som alltid ødelegger og skaper mellomrom mellom de andre tetrisbrikkene, og ikke får henge med noen av de kule tetrisbrikkene?

Jeg skal ikke røpe hvilken konklusjon jeg har kommet fram til, men du kan jo lese spørsmålet en gang til, gjerne med vekt på tetrisdelen og gjøre opp din egen mening.

Endelig!

Etter forrige post hvor jeg blottla meg totalt, må jeg bare innse at jeg aldri vil bli tatt seriøst igjen. Men som den evige optimist jeg er; aldri så galt at det ikke er godt for noe . Endelig kan jeg begynne å bruke de nye solbrillene mine i all offentlighet.

Meg. Helt ærlig. Egentlig.

Hei, jeg heter Vilde, jeg studerer litteraturvitenskap, jeg liker å lese og diskutere og er opptatt av sånne ting. Kan godt lese litt filosofi også, det kan være fint å tenke på hvor man kommer fra av og til, jeg liker musikk fra 60-70 tallet, ikke så mye listepop egentlig, jeg kunne tenke meg å kjøpe en alpelue snart, og jeg synes Simone De Beauvoir sier mye fint, og alle manneblader er i alle fall kvinnediskriminerende. Også er jeg bare utrolig glad i rødvin og ost. Ja, og Italia da selvfølgelig.

Det fungerte, ikke sant? Dette var imaget jeg hadde lagt meg på; målet var en litt sånn der mystisk, dyp, litteraturchick. Jeg begynte på ”Det annet kjønn” og likte det jeg leste. Jeg svarte alles tilnærminger med: ”Har du noen gang forsøkt å se det du nå sier i lys av Wittgensteins metafysikk?” Jo da, jeg følte meg tilpass. Hvis vi ser bort i fra at det ble stilt spørsmål ved min nitten minutter lange ”Hot Latino Summer Megamix” i iTunes, følte jeg at jeg framstod som troverdig i rollen.

Dette var selvfølgelig før jeg fikk besøk fra Oslo i helgen. Fillern. Gjestene var av den typen som tar med seg FHM på tur. Jeg ble oppgitt og gjemte det under siste utgave av Fett. (Akk, hvilken ironi.) Men allerede lørdagen var perleøredobbene funnet fram igjen, rusbrusen innkjøpt og jeg tok meg selv i å utbryte høylytt: ”Skjer med at hun er liiiite ikke bitch a`? I alle fall ganske lissom.” Søndagen gikk med på å sitere FHM og synge Sugarbabes. Oppsann.

I løpet av én helg klarte jeg å fnise i hjel alle muligheter til å videreutvikle personen fra første avsnitt. Litt dumt akkurat det, det hadde liksom gått så fint fram til da. Men nå som slaget uansett er tapt, alle illusjoner knust for omverden, kan jeg like gjerne informere om dette:

• Den artikkelen i Klassekampen; jeg hakke ikke lest den.
• ”Jane på date.” Nå der har du en godbok!
• ”Mysterious girl” av Peter Andre (jeg vet!) og ”Baby you`re so cool” med Espen Lind ble ikke lagt til iPoden min av niesen min på åtte.
• Nei, jeg smaker ikke forskjell på rødvin. (Hett tips forøvrig.)

Samtidig, for å unngå de verste misforståelsene og konfliktene, vil jeg tilføye dette:

• Alpelue er fint.
• Jeg liker Simone. (Begge. Takk)
• Besøk fra Oslo (og alle andre steder) er utelukkende positivt. (Ja, ta det som det er – et hint.)

Sånn, der. Først nå føler jeg meg fri. La meg slutte dette narrespillet en gang for alle. Her har du meg - Vilde, 100% naturlig.

Oppdagelsen, Svaret og evig lykke

Det er to ting som danner grunnlaget for min tilstedeværelse på denne jorden. Jeg er to referanser til alt, og da mener jeg alt, jeg foretar meg. Jeg har to stabile holdepunkt i livet mitt, to ting som har formet meg som menneske, to ting som på hver sin måte sammen utgjør konseptet Vilde. Grunnsteinene i livet mitt, spunnet sammen til et nett av pur lykke. Til syvende og sist munner alt, alle diskusjoner, alle møter, alle aktiviteter ut i enten den ene eller den andre, eller om mulig, begge deler. Sammen utgjør de et gyllent par, en hellig enhet. Det er vel nå neppe noen tvil om at jeg snakker om ”Beatles” av Saabye Christensen og ”Tazte Priv” med Bård og Harald.

La meg stoppe opp og gå bakover i tid, tiden før Oppdagelsen, (f. Be&Tp, som jeg liker å kalle det.) Det er ikke få ganger jeg har forsøkt å erindre Vilde som jenta hun da var. Hvem var jeg? Sannheten er; jeg husker ikke. Jeg har viten om at jeg levde, jeg har blitt fortalt at jeg hadde en lykkelig barndom, når jeg ser på gamle fotografier fra den tiden ser jeg en smilende jentunge. Tilsynelatende lykkelig. Men ser jeg nærmere kan jeg skimte en tomhet i øynene, et tegn på noe uoppdaget, jeg aner allerede i sandkassen en visshet om at jeg lever ufullkomment, smilet kan ikke skule tegnet på at jeg kretser i et ulykkelig vakum, et liv blottet for mening.

Jeg var femten første gang jeg leste Beatles. Hadde jeg vist det jeg vet i dag hadde jeg neppe plukket den nærmest vilkårlig fra bokhylla og skjødesløst dratt den opp med meg på påskefjellet. Lite ante jeg selvfølgelig da om at påsken 2002 skulle forandre alt, jenta jeg var skulle aldri mer være.

E.Be var en lykkelig tid, ikke bare følte jeg meg som født på ny, på en måte var jeg også det. Jeg vandret rundt som i en endeløs, berusende forelskelse, aldri hadde gresset vært grønnere, underlig siden det fremdeles lå en del snø på bakken, men allikevel så sant. Aldri hadde menneskene vært vakrere, aldri hadde jeg vært lykkeligere. Allikevel viste jeg at det fremdeles var noe som manglet, aldri så mye den gav meg, var jeg fremdeles, om ikke et halvt, kun et firesjettedeler fullstendig menneske. Siste to sjettedeler skulle jeg ikke oppdage før tre år senere, en sen høstkveld ble jeg introdusert for ”Tazte Priv” av en bekjent.

Jeg skjønte allerede etter intromelodien at siste brikke var funnet, jeg kunne endelig stå fram i full blomst, som det individet jeg var, jeg var blitt, jeg for alltid skulle være. Min tilværelse hadde fått mening, mitt liv ble forklart av Lena, Khalid Raja, Johan Brenna, og selvfølgelig Kim Karlsen. Meningen var funnet, jeg var formet, mitt liv var komplett.

Som naturlig er når man har kommet fram til formelen på evig lykke, vil man dele dette med sine medmennesker. En periode fulgte hvor jeg strødde om meg med "Tazte Priv" cd`er til venner, bekjente, ja til og med folk jeg nesten ikke kjente. Jeg ville dele ekstasen. ”Beatles” ble gitt i bursdaggaver, julegaver, endog dåpsgaver, lykken kunne aldri oppnås for tidlig. Jeg skjønte dessverre fort at det var vanskelig. Jeg følte meg som en utvalgt, jeg skal ikke legge skjul på det, en disippel som skulle lede menneskeheten til det gode liv. Jeg hadde fått et kall; forståelsen. Skuffelsen synes derfor nesten uovervinnelig da jeg forstod at ikke alle fikk samme opplevelse som meg. Ja, folk fortalte meg selvfølgelig at ”Beatles er en kjempe bra bok,” og ”Neimen, så morsomt Tazte Priv, er.” Men ingen synes å forstå betydningen av det fullt og helt, ingen synes å fatte de to som en helhet, som Svaret. Måtte jeg for alltid leve i vissheten om at jeg levde det ytterste av det gode liv, og alle andre levde som bleke kopier i en tilgjort verden? En periode fryktet jeg dette. En periode preget av mye tvil og angst, ja til og med stilte jeg spørsmål om holdbarheten bak Oppdagelsen. Etter hvert forstod jeg heldigvis at jeg ikke kunne tvile, fundamentet BeTp ville for alltid være urokkelig.

Til nå har jeg bare funnet to personer som fullt ut forstår betydningen av henholdsvis "Beatles" og "Tazte Priv." De forstår kanskje ikke sammenhengen, men hver for seg forstår de hver sin del. Jeg har lært at jeg ikke kan forvente mer. Sammen med disse kjenner jeg meg fullkomment lykkelig, sammen med disse husker jeg hvorfor jeg for alltid vil ha dem i livet mitt. Jeg vet selvfølgelig at det er mange, flere tusenvis som meg som ser denne betydningen, eller venter på å oppdage den. Dette gir meg trøst. Når det gjelder de jeg kjenner som ikke forstår det, setter jeg ikke noe mindre pris på dem av dem av den grunn, jeg skjønner at ikke alle kan forstå alt, og det gleder meg at de prøver, å dele dette med dem gir meg glede i seg selv.

På veien er det klart jeg har møtt hindringer og hatt triste stunder. En gang gav jeg ”Tazte Priv” til en som ikke kunne norsk. Selvfølgelig, ser jeg nå, ufattelig dumt, egentlig ganske latterlig idiotisk, men i kampens hete gjør man uforklarlige ting, jeg ville så gjerne dele den delen av meg, forklare denne personen hvorfor jeg var som jeg var, selv om det var på et språk vedkommende ikke hadde noen forutsetning for å forstå. Han forstod det selvfølgelig ikke, og det var dette som ødela. I ettertid ser jeg at det var dette som skapte muren mellom oss, min begeistring ble brutalt revet ned av hans tomme mine. Vi har i dag ingen kontakt, noen ganger kan ting du vil skal være, aldri bli, og dette må man lære å godta. Forskjellene mellom oss ble for tydelige. Dessverre. Men, det er i stunder som dette, hvor man kanskje kjenner seg litt vemodig og trist, jeg leser noen avsnitt i ”Beatles”, eller hører på Harald rapportere fra New York, jeg kjenner at: Ja, jeg er et lykkelig menneske.

Comunista di merda!

Jeg elsker Italia. Ikke på en sånn Gud-a-meg-er-ikke-Italia-sjøøønt-og-masse-gamle-ting-og-mat-og-språket-er-så-pent-og-jeg-er-kulturell, måte. Ikke en sånn måte som middelaldrene kvinner som drar på jentetur til Toscana, fordi der kan de få litt luft under vingene, og drikke god vin og være intellektuelle, og møte ekte folk i et ekte kulturlandskap, og de har lært seg nok gloser til å bestille formaggio e vino rosso, på et lokalt trattoria, elsker Italia. Nei, nei, nei, jeg elsker Italia striglet for alskens jåleri. Italia på gølvet, hadde jeg sagt, hvis det hadde vært vanlig å bruke land i den sammenheng. Men, det er etter telefonsamtaler som den jeg hadde med vertsfaren min, Mauro, i dag tidlig, jeg blir minnet på hvorfor jeg for lengst har forkastet italienere flest, som ekteskapsmateriale:
(Sånn for ordens skyld, Mauro er en mann på par og førti, Fulvia er kona hans.)

Mauro: Gjett hvem som kom inn i butikken min og kjøpte en gressklipper forleden!
Vilde: Aner ikke.
Mauro: Jojo, gjett! Du kommer aldri til å tro det!
Vilde: Berlusconi.
Mauro: Nei, nei, mye bedre. Han kom og kjøpte en gressklipper av meg! Av meg, i min butikk!
Vilde: Si det!
Mauro: Nedved!!! Pavel Nedved, Vilde!
Vilde: Jaha, og hvem er Nedved?

Det siste jeg hører før samtalen blir brutt er svak jamring etterfulgt av: ”Og du kaller deg en venn av meg, ekle kommunist.” (Eller direkte oversatt: bæsjekommunist, men det høres så unødvendig barnslig ut på norsk.) Mauro slang på røret. Jeg satt igjen relativt sjokkert. Google forklarte. Hvordan skulle jeg vite at dette var en tsjekkisk fotballspiller? Hallo, han spiller ikke engang på det italienske landslaget. Denne frustrasjonen over min manglende livskunnskap kommer fra mannen som en gang uttalte: ”Åååja, World Trade Center heter tvillingtårnene fordi de liksom er tvillinger, de var helt like, to tvillinger, også døde de. Twin, ja, altså tvilling, Towers, tårn liksom, drept, skjønner du Vilde?”
Fem minutter senere ringer telefonen igjen.

Mauro: Hei, du, jeg overreagerte kanskje litt i stad.
Vilde: You think?
Mauro: Ikke snakk norsk til meg, du vet jeg ikke er god på det. Det jeg egentlig ringte var for å fortelle at jeg ikke har fått meg noe på dødslenge.
Vilde: Mauro...
Mauro: Seriøst. Fulvia har startet en slags streik.
Vilde: Jeg vet ikke om jeg føler meg helt komfortabel med å føre denne samtalen med deg.
Mauro: Fulvia streiker, sååå fin på det vettu, tror hun er mafiahustru og greier. Ops, der røpa jeg meg, hæhæ, hun mener jeg må gjøre mer husarbeid.
Vilde: Mer? I tillegg til de umenneskelige hordene du allerede utfører?
Mauro: Kvinnfolk! Hva skal jeg gjøre?
Vilde: Begynne å gjøre litt husarbeid?

Mauro ler i sånn ca. ett minutt.

Mauro: Ja, morsom har du nå alltid vært. Jeg har kjøpt ny bil!! Den er feeeet. Tut-tut. Haha. Kanskje jeg skal kjøre opp til Norge med den. Jeg har balltre. Jeg liker ikke norske menn, jeg skal banke dem. Ja, bortsett fra broren og faren din da, ahahah de er morsomme ass. Og høye. Mann ser ikke toppen på dem, så høye er de. HAHAHAHA. Nesten like høye som paven med hatt. Hæhæ.
Vilde: Heh
Mauro: Jeg må gå, Fulvia har klar frokosten min.

Høst

Du vet den følelsen du har når du akkurat har kommet tilbake fra en helg der du bodde før, og hatt det veldig koselig, og møtt mange fine folk, og sovnet på sofaen til et bra menneske, og egentlig går rundt og er ganske kvalm, og leser en middels god bok, og egentlig ikke får gjort noe av det du burde, og kanskje tenker litt for mye over livet, og egentlig blir litt sliten av det, og kanskje aller helst bare vil legge deg i senga og lese første kapittel av ”Brødrene Løvehjerte”?

Du kjenner følelsen? Den jeg har slitt med i to dager nå.

Ting jeg forstod for sent

Dette er nytt for meg, men jeg har altså blitt tagget av Elisabeth, og da skriver jeg noe av det jeg i barndommen forstod litt for sent.

Jesus vs. Kristus: Alt dette snakket om Jesus, men få brydde seg om Kristus. Ikke skjønte jeg hvorfor, Kristus virket da som en kjernekar han og. Jeg synes alltid litt synd på denne Kristus som alltid kom i skyggen av den, ja, så gode Jesus. At det var samme person forstod jeg akkurat sent nok til at klasseforstanderen min på barneskolen ble relativt fiendtlig innstilt til foreldrene mine.

Alt Pappa gjør er ikke like kult: Nå, akkurat det er et sjokk å oppdage for en jente på fem år. Pappa stod på badet om morgen, hvit av skum i ansiktet og barberte seg. Jeg var mildt sagt fascinert. Selvfølgelig skulle dette prøves ut. Resultat: store mengder blod, tårer, skuffelse, synet på min far ble aldri det samme igjen. Se bilde av min bror og meg, som jeg nå fikk en unnskyldning til å poste (legg merke til kinnene og et åndsfraværende skuffet uttrykk.)

Sannheten om Ribben: Ja, hva er egentlig en ribbe? Det fortæres på julaften i store mengder, men hva slags dyr er det? Broren min insisterte (urovekkende lenge egentlig) på at ribbedyret var en fugl, jeg mente det måtte være noe større og fjærløst. Ribbedyret og dens bedrifter var lenge et mysterium.

Simon & Garfunkels Mrs. Robinson: And here's to you, Mrs. Robinson Jesus loves you more than you will know, wo wo wo God bless you please, Mrs. Robinson Heaven holds a place for those who pray, hey hey hey Hey hey hey... Stakkars, stakkars, det var neimen ikke lett å være kona til Robinson Crusoe, når han var borte vekk på en øde øy og hun var igjen alene. Derfor var det jaggu koselig av Simon og Garfunkel å lage en sang til henne for å trøste henne, tenkte jeg og sang glad med. Tenkte jeg og sang glad med fram til jeg var, æhm, 15 år.

Kunne tenke meg å høre hva Britt og Emma kan fortelle om sine misforståelser.

Hva er Oslo for deg? Grei ut

La meg først klargjøre et par ting; hvis vi spiller et spill hvor jeg må rope den første som faller meg inn når noen sier ”nydelig by i Norge på seks bokstaver,” ville jeg brølt ut Bergen. Umiddelbart. Uten tvil. Eller la oss si vi spiller Gruble, da hadde jeg neppe hatt et problem med den velkjente kategorien ”fantastiske byer i Norden” når jeg kom til bokstaven B, for å si det sånn. Jeg håper du skjønner hvor jeg vil. På samme måte som jeg ikke hadde hatt et problem når jeg kom til bokstaven O. Ikke sant? Derfor fant jeg fort ut at det ikke ble plass i kommentarfeltet da Isak ba meg si noe positivt om hovedstaden, (han sliter med et litt forvrengt syn) det er rett og slett for mye å si.

Det er gatene, det er trikken, det er t-banen opp mot Holmekollen, spenne skiene på beina og suse* innover i skogen, ned bratte bakker og opp knauser til Ullvålseter. Det er Huk, bading, det er Frognerparken, Norwegian Wood, det er grilling, det er sommer, det er Colusseum kino, det er kafeer, det er å gå oppover Karl Johan og synge Cornelis Wreeswijks ”Det sjunger några ungar på Karl Johan”** for å overdøve gateselgerne. (Med mindre de er fra Amnesty, da stopper jeg selvfølgelig og melder meg inn, gjerne på 200 kr i måneden, eller mer, gjerne mer, men egentlig er ikke beløpet så viktig, så lenge du er med og viser at du sier nei til tortur, eller vold mot kvinner og ja til en verden der folk lever i harmoni, hvor alle har glede av menneskerettighetene. Nok om det, det var ikke dette jeg skulle snakke om, men det er, om mulig, like fint som Oslo, så jeg bare tenkte jeg skulle nevne det.)

Det er å sykle oppover Niels Jules gate og tenke at nå, akkurat nå, er jeg Kim og Seb og Ola og Gunnar i Beatles. Det er å gå seg vill et sted mellom Tøyen og Grønnland og tenke at, jøss, Oslo er stor. Det er å gå langs Akerselva med en gitar og synge nostalgiske viser om en tid som er forbi**. Det er å møte masse folk du aldri har møtt, og plutselig møte en du har møtt, som du kanskje trodde du aldri ville møte igjen, for, ja, Oslo er så stor. Det er å finne ut at den egentlig er veldig liten. Det er Stortinget, å stille seg opp foran makta og si pøh, pøh, og kanskje spytte litt, eller gi dem tommelen opp, alt ettersom. Det er Aker Brygge, det er utepils selv om det egentlig er for kalt, det er å ta båt til Hovedøya selv om det er altfor kalt, det er snøbrett i Tryvann selv om det er for varmt. Det er å stikke innom Gundersen på hjørnet og kjøpe kroneis og kandissukker, det er å spille stikkball i gata og fly gjennom byen og inn i hager. Det er å lese litt for mange bøker av Lars Saabye Christensen og tro man lever i Oslo på 1960-tallet.

Men, oppsummeringen av begrepet Oslo, hovedstadens fasit, det som er Oslo, det er å ta på seg votter og skjerf og gå ut i høstmørket og gå nedover en gate og kanskje være litt forelsket og kanskje bli litt kald og... Nei, det har egentlig veldig lite å gjøre med Oslo som by, det er egentlig bare en fin følelse. Akkurat nå var Oslo, for meg, synonymt med en fin følelse. Søren, tror nesten jeg savner Oslo litt.

---------------

*Faktisk det, ja
**Begge deler ting jeg gjør til stadighet. Overraskende nok.

Nå har jeg nevnt Oslo nok i de siste tre postene føler jeg. Behovet begynner å bli mettet. Håper dere nå sitter igjen med et mye mer realistisk og nyansert syn.

Haha, se jeg ler

Jeg har det med å blogge når jeg er irritert eller har hatt dårlige dager. Dette er litt dumt. Jeg føler at det gir et feil bilde av hvem jeg er. Jeg blir nemlig sjelden irritert, det skal mye til for å få meg sur. Jeg liker å se på meg selv som et fornøyd og følelsesmessig balansert vesen. Jeg går rundt å smiler stort sett hele tiden. Det er gått så langt som at noen har antydet at jeg kanskje har et usunt forhold til latter, at jeg bruker det for å dekke over mine egentlige følelser. Læreren min på ungdomsskolen stoppet plutselig opp midt i timen, så på meg lenge og sa: ”Vilde, de som ler mye om dagen, gråter mye om natten.” Alt dette er selvfølgelig feil. Særlig læreren min tok feil, hva var det han prøvde å antyde til en fjorten år gammel jente? Jeg er et fornøyd menneske, og sånn vil jeg at det skal fortsette. Men akkurat i dag virker det som om noen andre ikke vil at det skal fortsette. Noen prøver å teste hvor langt de kan dra det, før jeg faktisk blir irritert. Vel, disse noen vil, og kommer til, å misslykkes. Jeg smiler fremdeles. Jeg er ikke religiøs, så jeg har litt problemer med å forstå hvem denne noen er, men uansett kan vedkommende bare gi opp. La meg fortelle om min dag. En morsom liten historie:

Jeg står opp, går på forelesning og er glad. Jeg vil ikke gå så lang som å si at det var interessant, men jeg sovnet i alle fall ikke, og det er alltid en gledelig overraskelse. Det er to dager til jeg skal levere en oppgave, så jeg måtte gå til biblioteket etter forelesning for å låne en bok. ”Har dere Aristotels` nikomakiske etikk?” spør jeg. Siden jeg var litt usikker på hva den egentlig het, hva den handlet om, eller hvordan man utalte det, passet jeg på å si tittelen veldig fort, mens jeg slukte ordene. De hadde den ikke, den var utlånt, den skulle ha vært levert for to dager siden, om jeg ville sette meg opp på venteliste? Det ville jeg ikke. Det var egentlig til det beste, hehe, jeg hadde sikkert ikke kommet meg gjennom den uansett. Jeg lo. Bibliotekaren lo ikke.

Togstasjonen ligger ved siden av biblioteket. Hvilken flaks, tenkte jeg, da kan jeg hente togbillettene mine til Oslo, som jeg hadde kjøpt på Internet.
”Skal vi se, du har bestilt billett til Oslo den 12. oktober, og tilbake til Bergen den...æhm, 16. desember?”
Haha, hun var morsom hun i luka. Jeg lo. Hun i luka var alvorlig.
”Haha, nei, jeg ser kanskje ut som en som vil være i Oslo i to måneder, men jeg skal nok tilbake 16. oktober.” Jeg blunket lurt for å skape en vennlig tone.
Interessant opplysning: Billige billetter kjøpt på Internet kan verken byttes eller refunderes.

Ojoj, noen ganger er jeg så distré at det nesten er litt søtt, tenkte jeg og kjøpte en ny billett til 300 kroner. Det var 300 kroner ut av vinduet, ville mange kanskje ha tenkt, men jeg bare smilte og tenkte at jeg sikkert hadde brukt de pengene på alkohol eller potetgull eller noe annet usunt uansett, så det var jo egentlig til det beste. I tillegg hadde jeg jo nå en billett til Bergen den 16. desember, tilfelle jeg skulle komme til å trenge det. Flaks egentlig.

Jaja, dagen i dag har kanskje ikke vært av de bedre, men jeg skal på ingen måte klage, jeg kommer hjem til ferskt brød, og det er fint for jeg er sulten, tenkte jeg og gikk hjemover med to bæreposer fra Rimi. Neimen, skulle du ha sett! Nøkkelen til inngangsdøra er ikke lenger på nøkkelknippet. Jeg tok den jo av i går, for å slippe å ta med meg hele nøkkelknippet på tur. Vilde, du Vilde, tenkte jeg, ristet litt oppgitt på hodet og smilte. Nå stod jeg med en bag full av bøker, og to tunge bæreposer med mat, i striregnet, utenfor leiligheten. Det var nesten så jeg lurte på hva jeg skulle ta meg til. Jeg ringte de jeg bor sammen med. Ingen tok telefonen. Hva faen skal man med mobil hvis man ikke klarer å bruke den, tenkte jeg. Heisann, var det en negativ tanke? Det var i så fall en glipp.

Jeg gikk til en kafé og bestilte en bagett. De tok ikke bakkort. Haha, en kafé i sentrum som ikke tar kort i 2006. Det er jo egentlig bare søtt. Jeg var uansett ikke sulten, så det gjorde meg ingenting.

Hjørdis ringte, hun var på universitetsbiblioteket, hun hadde nøkkel, jeg kunne hente den. Jeg, to bæreposer og en oppslått paraply brøyter oss gjennom sentrum og opp på universitetshøyden. Turen tar en halv time. Jeg faller inn på biblioteket og ser Hjørdis. Gode Hjørdis. Hjørdis med nøkkelen. Der og da hadde jeg bare lyst til å slippe meg ned, legge meg flat på gulvet og gråte. Av frustrasjon? Nei, på ingen måte. Jeg ville dra med meg Hjørdis og gråte av lykke. Lykke, hører du! Så fint var det å se henne med nøkkelen. Jeg var på et offentlig bibliotek, så jeg tok meg i det. Men det var en fin tanke.

45 minutter senere er jeg hjemme. Haha, jeg må le når jeg tenker på dagen min. For en dag, kan jeg si, og riste på hodet. Det er kult å kunne gjøre det.

Planeten der det (ikke) skjer

Huskelapp til meg selv: Oslo er ikke Norge. Oslo er riktignok i Norge, men Oslo er ikke Norge, her utgjør en liten preposisjon en (tydeligvis) vesentlig forskjell. En preposisjon jeg ofte synes er litt overflødig i denne sammenheng, men som mange andre åpenbart blir litt hissige hvis jeg utelater. Noen er veldig hårsåre akkurat der.

Vi kan si det som at jeg for øyeblikket gjennomgår en slags løsrivelsesprosess, hvor målet er at jeg skal kvitte meg med mitt litt enveiskjørte syn på landet vårt. Eller som Fredrikstadsamboeren min Sissel så fint sier det: ”Du må kvitte deg med det jålete, ekle Oslosnobberiet ditt.” Jeg jobber med saken. Det går ganske fint om jeg kan si det selv. Jeg har foreksempel sluttet å bryte ut i spontan krampelatter, når noen forteller meg at Bergen er stor. Jeg har også sluttet få en kraftig kjærlighetsfølelse til alle jeg møter som er fra Oslo. Jo da, jeg kommer meg. Dessverre fikk jeg et lite baksmell her i dag, da Sissel og jeg gikk hjemover fra forelesning:

- Vilde, se, se der er Trond Viggo Torgeresen! (Her kunne jeg foreksempel hatt en spydig kommentar om at folk som ikke er fra Oslo aldri ser kjendiser, og derfor synes det er skremmende kult når de først ser en, men som sagt, det er nettopp dette jeg jobber med å unngå.)
- Hæ? Hvor? Hæ? Hva gjør han her?
- Eh, han bor her?
- Her?
- Ja
- Han bor i Bergen?
- Ja
- Trond Viggo Torgersen bor i Bergen?
- Fint at du bidrar med så mange nye interessante innspill til samtalen, Vilde.
- Men hvorfor?
- Jeg vet vel ikke jeg vel. Hvorfor ikke?
- Bor ikke han i Oslo a`?
- Nei, han bor i Bergen.
- Men hvorfor bor han ikke i Oslo liksom?
- Hvorfor bor ikke du i Oslo, Vilde?

Vi snakket ikke mer resten av veien hjem. Kanskje hun snakker med meg igjen hvis jeg sier at jeg er helt enig i dette. Eller hvis jeg foreksempel slutter å ha ”Suser avgårde alle mann” på repeat mesteparten av dagen.

Når det gjelder Trond Viggos bosted; jeg vet at du også er litt overasket.

Hei og hopp din sopp!

Det er så mange følelser som liksom bare overstrømmer meg. Så da ler jeg litt, også gråter jeg litt. Det er så fint. Masse følelser har jeg. Også snakker jeg litt med mine medsammensvorne, (andre kvinner) og sitter i en ring og drikker te. Kanskje det er fordi jeg får mensen snart. (Dumme, dumme mannen, hørte jeg du tenke æsj? Hvis du nå synes det er rart at jeg kan høre hva du tenker, så kalles det kvinnelig intuisjon. Kjipt for deg med andre ord.) Menstruasjon er helt naturlig nemlig, så da snakker jeg masse om det også, egentlig hele tiden. Vi kan bære fram barn, og det kan ikke menn, og barna får vårt etternavn selvfølgelig.

I går så vi ”Stolthet og Fordom.” Tenk at en film kan være så fin uten at noen engang kysser i hele filmen! Så da gråt jeg litt da og. Også lo jeg mest. Jeg ble så ufattelig rørt, hovedpersonen trosset alle - sin mor, sin familie, de påsatte kravene fra samfunnet, og ektet den mannen hun virkelig elsket. Heldigvis var han pen og kjemperik, men det var helt tilfeldig selvfølgelig. Selv på den tiden valgte hun kjærligheten, og det var så uendelig vakkert.

Venninnen min ringte meg og spurte hvordan jeg hadde det. Da sa jeg at hvis hun ikke kunne skjønne hvordan jeg hadde det, ja da kunne det være det samme, så la jeg på.

Jeg er skadet. De lærde strides, men jeg liker å referere til det som en treningsskade/ overbelastning, det høres tøft ut, så jeg får ikke trent så mye disse dagene, men jeg har hørt at hvis man løfter armene opp og ned mens man går så forbrenner man 60% mer kalorier. Så da gjør jeg det, hele tiden. En skulle trodd det så dumt ut, men det ser faktisk litt kult ut.

Vi hører masse på Celine Dion om dagen. Det er så fantastisk! Jeg hadde nesten glemt henne, men det gleder meg at jeg fremdeles kan alle sangene hennes på rams, så da står jeg i stua og mimer. Celine kan få sagt det! Så da gråter jeg litt, også ler jeg litt. Det er så deilig å kunne gå til sitt indre barn igjen, og høre på musikk som kanskje ikke regnes som kvalitetsmusikk, og gi blaffen i kravene vår tid pålegger oss kvinner om det såkalte perfekte. Så da synger vi med og snakker masse om at alle gutter er så utrolig teite! (Oki, kanskje ikke ALLE da, det finnes noen ytterst få unntak. Tihi;) )



En venninne av meg sa at personligheten min så smått begynner å bære preg av at jeg de siste seks ukene bare har bodd i hus med jenter. Da sa jeg bare hææææ? Også lo jeg litt, også gråt jeg litt.

Nuss fra Vilde XOXOXOX!!