Hva er Oslo for deg? Grei ut

La meg først klargjøre et par ting; hvis vi spiller et spill hvor jeg må rope den første som faller meg inn når noen sier ”nydelig by i Norge på seks bokstaver,” ville jeg brølt ut Bergen. Umiddelbart. Uten tvil. Eller la oss si vi spiller Gruble, da hadde jeg neppe hatt et problem med den velkjente kategorien ”fantastiske byer i Norden” når jeg kom til bokstaven B, for å si det sånn. Jeg håper du skjønner hvor jeg vil. På samme måte som jeg ikke hadde hatt et problem når jeg kom til bokstaven O. Ikke sant? Derfor fant jeg fort ut at det ikke ble plass i kommentarfeltet da Isak ba meg si noe positivt om hovedstaden, (han sliter med et litt forvrengt syn) det er rett og slett for mye å si.

Det er gatene, det er trikken, det er t-banen opp mot Holmekollen, spenne skiene på beina og suse* innover i skogen, ned bratte bakker og opp knauser til Ullvålseter. Det er Huk, bading, det er Frognerparken, Norwegian Wood, det er grilling, det er sommer, det er Colusseum kino, det er kafeer, det er å gå oppover Karl Johan og synge Cornelis Wreeswijks ”Det sjunger några ungar på Karl Johan”** for å overdøve gateselgerne. (Med mindre de er fra Amnesty, da stopper jeg selvfølgelig og melder meg inn, gjerne på 200 kr i måneden, eller mer, gjerne mer, men egentlig er ikke beløpet så viktig, så lenge du er med og viser at du sier nei til tortur, eller vold mot kvinner og ja til en verden der folk lever i harmoni, hvor alle har glede av menneskerettighetene. Nok om det, det var ikke dette jeg skulle snakke om, men det er, om mulig, like fint som Oslo, så jeg bare tenkte jeg skulle nevne det.)

Det er å sykle oppover Niels Jules gate og tenke at nå, akkurat nå, er jeg Kim og Seb og Ola og Gunnar i Beatles. Det er å gå seg vill et sted mellom Tøyen og Grønnland og tenke at, jøss, Oslo er stor. Det er å gå langs Akerselva med en gitar og synge nostalgiske viser om en tid som er forbi**. Det er å møte masse folk du aldri har møtt, og plutselig møte en du har møtt, som du kanskje trodde du aldri ville møte igjen, for, ja, Oslo er så stor. Det er å finne ut at den egentlig er veldig liten. Det er Stortinget, å stille seg opp foran makta og si pøh, pøh, og kanskje spytte litt, eller gi dem tommelen opp, alt ettersom. Det er Aker Brygge, det er utepils selv om det egentlig er for kalt, det er å ta båt til Hovedøya selv om det er altfor kalt, det er snøbrett i Tryvann selv om det er for varmt. Det er å stikke innom Gundersen på hjørnet og kjøpe kroneis og kandissukker, det er å spille stikkball i gata og fly gjennom byen og inn i hager. Det er å lese litt for mange bøker av Lars Saabye Christensen og tro man lever i Oslo på 1960-tallet.

Men, oppsummeringen av begrepet Oslo, hovedstadens fasit, det som er Oslo, det er å ta på seg votter og skjerf og gå ut i høstmørket og gå nedover en gate og kanskje være litt forelsket og kanskje bli litt kald og... Nei, det har egentlig veldig lite å gjøre med Oslo som by, det er egentlig bare en fin følelse. Akkurat nå var Oslo, for meg, synonymt med en fin følelse. Søren, tror nesten jeg savner Oslo litt.

---------------

*Faktisk det, ja
**Begge deler ting jeg gjør til stadighet. Overraskende nok.

Nå har jeg nevnt Oslo nok i de siste tre postene føler jeg. Behovet begynner å bli mettet. Håper dere nå sitter igjen med et mye mer realistisk og nyansert syn.