Haha, se jeg ler

Jeg har det med å blogge når jeg er irritert eller har hatt dårlige dager. Dette er litt dumt. Jeg føler at det gir et feil bilde av hvem jeg er. Jeg blir nemlig sjelden irritert, det skal mye til for å få meg sur. Jeg liker å se på meg selv som et fornøyd og følelsesmessig balansert vesen. Jeg går rundt å smiler stort sett hele tiden. Det er gått så langt som at noen har antydet at jeg kanskje har et usunt forhold til latter, at jeg bruker det for å dekke over mine egentlige følelser. Læreren min på ungdomsskolen stoppet plutselig opp midt i timen, så på meg lenge og sa: ”Vilde, de som ler mye om dagen, gråter mye om natten.” Alt dette er selvfølgelig feil. Særlig læreren min tok feil, hva var det han prøvde å antyde til en fjorten år gammel jente? Jeg er et fornøyd menneske, og sånn vil jeg at det skal fortsette. Men akkurat i dag virker det som om noen andre ikke vil at det skal fortsette. Noen prøver å teste hvor langt de kan dra det, før jeg faktisk blir irritert. Vel, disse noen vil, og kommer til, å misslykkes. Jeg smiler fremdeles. Jeg er ikke religiøs, så jeg har litt problemer med å forstå hvem denne noen er, men uansett kan vedkommende bare gi opp. La meg fortelle om min dag. En morsom liten historie:

Jeg står opp, går på forelesning og er glad. Jeg vil ikke gå så lang som å si at det var interessant, men jeg sovnet i alle fall ikke, og det er alltid en gledelig overraskelse. Det er to dager til jeg skal levere en oppgave, så jeg måtte gå til biblioteket etter forelesning for å låne en bok. ”Har dere Aristotels` nikomakiske etikk?” spør jeg. Siden jeg var litt usikker på hva den egentlig het, hva den handlet om, eller hvordan man utalte det, passet jeg på å si tittelen veldig fort, mens jeg slukte ordene. De hadde den ikke, den var utlånt, den skulle ha vært levert for to dager siden, om jeg ville sette meg opp på venteliste? Det ville jeg ikke. Det var egentlig til det beste, hehe, jeg hadde sikkert ikke kommet meg gjennom den uansett. Jeg lo. Bibliotekaren lo ikke.

Togstasjonen ligger ved siden av biblioteket. Hvilken flaks, tenkte jeg, da kan jeg hente togbillettene mine til Oslo, som jeg hadde kjøpt på Internet.
”Skal vi se, du har bestilt billett til Oslo den 12. oktober, og tilbake til Bergen den...æhm, 16. desember?”
Haha, hun var morsom hun i luka. Jeg lo. Hun i luka var alvorlig.
”Haha, nei, jeg ser kanskje ut som en som vil være i Oslo i to måneder, men jeg skal nok tilbake 16. oktober.” Jeg blunket lurt for å skape en vennlig tone.
Interessant opplysning: Billige billetter kjøpt på Internet kan verken byttes eller refunderes.

Ojoj, noen ganger er jeg så distré at det nesten er litt søtt, tenkte jeg og kjøpte en ny billett til 300 kroner. Det var 300 kroner ut av vinduet, ville mange kanskje ha tenkt, men jeg bare smilte og tenkte at jeg sikkert hadde brukt de pengene på alkohol eller potetgull eller noe annet usunt uansett, så det var jo egentlig til det beste. I tillegg hadde jeg jo nå en billett til Bergen den 16. desember, tilfelle jeg skulle komme til å trenge det. Flaks egentlig.

Jaja, dagen i dag har kanskje ikke vært av de bedre, men jeg skal på ingen måte klage, jeg kommer hjem til ferskt brød, og det er fint for jeg er sulten, tenkte jeg og gikk hjemover med to bæreposer fra Rimi. Neimen, skulle du ha sett! Nøkkelen til inngangsdøra er ikke lenger på nøkkelknippet. Jeg tok den jo av i går, for å slippe å ta med meg hele nøkkelknippet på tur. Vilde, du Vilde, tenkte jeg, ristet litt oppgitt på hodet og smilte. Nå stod jeg med en bag full av bøker, og to tunge bæreposer med mat, i striregnet, utenfor leiligheten. Det var nesten så jeg lurte på hva jeg skulle ta meg til. Jeg ringte de jeg bor sammen med. Ingen tok telefonen. Hva faen skal man med mobil hvis man ikke klarer å bruke den, tenkte jeg. Heisann, var det en negativ tanke? Det var i så fall en glipp.

Jeg gikk til en kafé og bestilte en bagett. De tok ikke bakkort. Haha, en kafé i sentrum som ikke tar kort i 2006. Det er jo egentlig bare søtt. Jeg var uansett ikke sulten, så det gjorde meg ingenting.

Hjørdis ringte, hun var på universitetsbiblioteket, hun hadde nøkkel, jeg kunne hente den. Jeg, to bæreposer og en oppslått paraply brøyter oss gjennom sentrum og opp på universitetshøyden. Turen tar en halv time. Jeg faller inn på biblioteket og ser Hjørdis. Gode Hjørdis. Hjørdis med nøkkelen. Der og da hadde jeg bare lyst til å slippe meg ned, legge meg flat på gulvet og gråte. Av frustrasjon? Nei, på ingen måte. Jeg ville dra med meg Hjørdis og gråte av lykke. Lykke, hører du! Så fint var det å se henne med nøkkelen. Jeg var på et offentlig bibliotek, så jeg tok meg i det. Men det var en fin tanke.

45 minutter senere er jeg hjemme. Haha, jeg må le når jeg tenker på dagen min. For en dag, kan jeg si, og riste på hodet. Det er kult å kunne gjøre det.