Sånn egentlig

Det beste med å være jente, må være å se ”Nynnes dagbok,” etterfulgt av ”Mens du sov,” og spise sjokolade til du er på randen til å besvime, (men det er ikke så farlig, vi drikker tross alt colaLIGHT, hallo.) og så ligge utslått på gulvet og ha samtaler som denne:

Hun: Han sa at han var glad i meg, lissom, men at han ikke var forelsket. Hva tror du han mente med det?
Jeg: Han mente vel at han var glad i deg, men ikke forelsket.
Hun: Jaja, men hva tror du han mente, sånn egentlig?
Jeg: Å, du mener hva han mente egentlig?
Hun: Ja.
Jeg: Å, ja sånn egentlig tror jeg han mente at han skjønner at dere er skjebnebestemt til å være sammen for alltid, men at han er så redd for alle disse sterke følelsene, at han for øyeblikket vet han ikke helt hvordan han skal håndtere dem, så han gjemmer seg bak vage koder.
Hun: Ja, det var stort sett det jeg også tenkte.

Fordi det er første juledag

Vi lå på sofaen og spiste marsipan i seks timer. Vi så på Grease 2. Vi spiste pepperkaker. Jeg følte det var på tide å gjøre noe. Det ble foreslått å sette på noe som ble vagt omtalt som en ”lettere erotisk film.” Da satte jeg foten ned fra sofaen, og nedla veto mot forslaget. Det er tross alt jul. Vi spilte Gull-Geni. Kanskje ikke veldig fysisk anstrengende, men man må sitte noenlunde oppreist og kaste en terning, bare det kan være nok til å slå ut den beste, eller meg. Nå kommer det kanskje ikke som en overraskelse at jeg ikke vant, jeg spilte tross alt mot tre mer beleste gutter enn meg selv, men at jeg kom på andreplass, det kan jo også virke overraskende på noen. Jeg vil bare poengtere det. Sølvgeni, der har du meg. At jeg fikk noen medlidenhetspoeng fordi jeg er jente, synes jeg bare er kjønnsdiskriminerende, så det tas ikke med i betraktningen. At den ene av mine motspillere ikke kan norsk, og at dette kan ses på som på et hinder for helhetsforståelsen av spillet som sådan, blir å henge seg opp i detaljer.

Jeg har alltid lurt på hva jeg skal si hvis noen spør meg hva det morsomste jeg har fått til jul noen gang har vært. Jeg har aldri kunnet tenke på noe. Det er jo sånne spørsmål man burde ha tenkt ut svaret på forhånd, hvis noen skulle komme til å spørre deg. I går pakket jeg i alle fall opp en god svarkandidat.


Ellers har jeg allerede fått oppleve to julemirakler. Det har vært fint, og gitt meg troen tilbake på jula som noe mer enn bare gaver. Der skrev jeg "tilbake." "Troen tilbake." Oj, det var underbevisst. Det må vel bety at jeg ved et tidspunkt mistet den. Jeg lurer på når det var. Uansett, det første julemirakelet var at jeg gikk og tenkte på samboerne mine i Bergen, og at jeg savnet dem. Det hadde i alle fall passet hvis det var det jeg tenkte, for i samme øyeblikk gikk jeg rett inn i Sissel (og Kristian.) Min terskel for å kalle noe et mirakel er kanskje litt lav merker jeg. På selveste julaften så jeg Karl I. Hagen med frue. Det var også en fin opplevelse. Det er sånne små ting som gir en troen på at verden er et bra sted og at ting ordner seg til slutt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg dro den slutningen ut fra akkurat det, men det kjentes veldig riktig ut der og da. Man skal ta et julemirakel for det det er, og ikke overtolke eller undervurdere dens verdi.

I jula har jeg blitt god. Det er jo tiden for det. Jeg kjører og bringer og fikser hva det skal være. Jeg har plutselig blitt så utrolig samarbeidsvillig. Jeg tror det kan kobles til de overnevnte julemiraklene. Jeg tilbrakte store deler av julekvelden på å kjøre og hente familiemedlemmer. Noen må jo ta ansvar. Å sitte helt alene på motorveien henholdsvis klokka fem, åtte, og til slutt midnatt, på julaften, var en veldig fin opplevelse. Det satte ting i perspektiv og fikk meg til å tenke. På juleverdier og sånne ting som jeg egentlig har snakket litt om før. Litt diffuse tanker altså, men jeg tror kanskje dette var julas tredje mirakel.


For å oppsummere velger jeg å legge ved dette bildet av juletreet i stua. Jeg liker dette treet. Det prøver liksom ikke å være noe annet enn det det er. Lite fasade, mye sjel. Det er et ærlig juletre. (Øverst til venstre i bildet kan man forresten skimte noe som kan være av interesse for noen. De som har øye for kunst/genier.)

Ferien

Jeg bedriver totalt omsorgssvikt for bloggen min for tiden. Også i jula da, når man skal ta vare på de man er glad i. Det er nesten som den gangen broren min på da fem år, halvveis (vel, nesten) til hytta, forsiktig spurte foreldrene mine hvor Vilde var. Jo da, meg hadde de glemt hjemme. All bagasjen hadde de fått med seg, men meg var det ingen som tenkte på å huske å putte i bilen. Det smerter at denne historien faktisk er sann. Mamma blir alltid nokså flau hvis den kommer opp, så hun pleier å unnskylde det med at ”Du var så ny, var jo ikke vant til å måtte huske deg.”

Jeg vet virkelig ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette.

Bloggen min er jo også ganske ny, så det blir nesten det samme. Bortsett fra at det ikke er det samme i det hele tatt. Bloggen min er ingen forsvarsløs, uskyldig, baby som ligger helt alene og forlatt hjemme. Det at jeg i det hele tatt prøvde å sammenligne den med det, er vel et tegn på at denne lille atskillelsen fra bloggen sikkert har vært sunt for meg.

Siden jeg nå merker at jeg rett og slett blir ganske bitter av å skrive om dette, vil jeg heller fortelle om noe langt koseligere. Jeg så ”The Holiday” i går. Jeg burde vel si at den var ganske dårlig, skulle jeg skrevet en seriøs anmeldelse måtte jeg ha gitt den, vel, nesten slakt. Men i og med at jeg absolutt ikke har noe ønske om å framstå som seriøs; den var faktisk helt fantastisk! Bortsett fra noen få ubetydelige detaljer, kan hele livet mitt relateres til den filmen. Ufattelig sterkt.

Å vende hjem

Å returnere til barndomshjemmet etter å ha bodd hele fire måneder ute, er både en sterk og overveldende opplevelse. For å samle alle tankene jeg har hatt rundt nettopp dette har jeg skrevet en tekst hvor jeg har forsøkt å formidle de voldsomme følelsene jeg bærer på. Det viste seg vanskelig å gjennomføre uten å gjøre teksten ufattelig filosofisk og dyp. Jeg ser det derfor som helt nødvendig å legge ved en tolkning av teksten, slik at alle kan forstå hele budskapet den formidler. Jeg går tross alt på litt.vit, mener jeg.

Å vende hjem
Katten møter meg i døra, men rygger tvert når jeg forsøker å løfte den. Vi er blitt som fremmede for hverandre. Det er altså dette det har kommet til. Det lukter ukjent i gangen og bildene over peisen er byttet ut med oppdaterte minner. Mor sitter i en stol og strikker. Stefar ser på RedaksjonEn og skrur opp volumet. En skygge glir over ansiktene deres, og jeg ser med ett hvor gamle de har blitt. Jeg nikker til bildet av broren min og tenker at det er opp til oss to nå. Døren knirker svakt når jeg skyver, rommet mitt lukter møllkuler, men alt står der jeg forlot det; skrivebordet, lampen og bokhyllen. Jeg lar fingrene gli over bokryggene og støvet samler seg langs fingertuppen min. Støv fra løfter aldri holdt. Jeg hører ikke lenger hjemme her, jeg er en annen. Jeg savner deg og får ikke sove i en seng som ikke lenger er min.

Tolkning av ”Å vende hjem”
Å nevne katten i første setning er et klassisk tegn på den fremmedgjorte følelsen hovedpersonen opplever i det å vende tilbake til barndomshjemmet sitt. Hun skyver oppmerksomheten fra seg selv over til katten; hun gjemmer seg bak kattens gester, av redsel for å møte seg selv i døra. Eller i dette tilfelle gangen. Katter knytter seg aldri til mennesker, så det hovedpersonen hevder om at katten ikke lenger kjenner henne igjen, er kun en fornektelse av det triste faktum at katten aldri har kjent henne igjen. Den kunne faktisk ikke brydd seg mindre.

Å se foreldrene som eldet viser hovedpersonens redsel i det hun blir minnet på verdens forgjengelighet, og at alt skal en gang skal forgå. ”(...) jeg er en annen,” tenker hovedpersonen når hun står på rommet sitt. Det er opplagt at hun er personlighetssplittet og har store problemer med å forholde seg til livet.

Deg i siste setning kan tolkes på utallige måter. Kanskje deg er hovedpersonen selv. Altså den tidligere hovedpersonen, slik hun var før, når hun bodde i dette huset. Hun savner seg selv på en måte. Er hun først personlighetssplittet så hvorfor ikke? En annen interessant tolkning er at deg står for Bergen. Men denne tolkningen er lite holdbar med tanke på nedbørsmengdene. Deg kan jo selvfølgelig også referere til en annen person, slik dette pronomenet ofte blir brukt. Egentlig alltid når jeg tenker meg om. Men siden denne teksten er såpass dyp tviler jeg på at forklaringen er så enkel og triviell.

Dette er med andre ord en tekst som kan leses på flere plan. Det som tilsynelatende er en tekst om en ung pikes barndomshjemerindringer, viser seg, etter nærmere gjennomlesning, å være en dyp filosofisk tekst om det å kjenne seg fremmed og alene i verden. Det er nesten så man kan skimte bokstavene E-N-S-O-M stavet med en ustø hånd bak linjene i teksten. Ellers er denne tekstens krasse kritikk av Øystein Sunde så opplagt at jeg velger å la akkurat det stå ukommentert.

Joda...

...jeg kunne fortalt om inneffektiviteten min, at jeg står på stedet hvil og ikke får fullført noe. At jeg ikke får skrevet, sitter på lesesalen om dagen, men på kveldene ikke har den fjærneste anelse om hva jeg nettopp har lest, enda mindre hva det skal være godt for. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg ikke kommer meg opp om morgenen, hvordan jeg ligger søvnløs om natten, kaster på meg og husker alt jeg ikke har gjort. Hvordan jeg lytter til regnet som slår mot glassruten, hvordan det mellom bevissthet og drøm ligger en visshet om fatale klimaendringer, og forstyrrelsen jeg føler ved at jeg kan gå på byen i sommerkjole og åpne sko, i desember.

Eller hvordan det å bli låst inne på et to kvadratmeters fremmed bad forandret alt, gjorde at jeg fikk et helt nytt perspektiv på livet, og hva som faktisk er viktig. Hvordan jeg i tiden panikken begynte å bre seg, veggene stadig kom nærmere, hvordan jeg da innså at hvis jeg kom levende fra dette, måtte jeg kaste meg på første fly til Afrika, jobbe som hjelpearbeider og faktisk utrette noe i livet. Hvordan, da en fra utsiden endelig klarte å dirke opp døren, det gikk opp for meg at det er denne personen jeg egentlig elsker. Hvordan jeg gjenfant friheten, men til gjengjeld måtte bøte med tap av Inspirasjonen.

Men det ville selvfølgelig bare vært tull, det ville være å ilegge min personlighet litt flere følelser og litt større dybde enn jeg strengt tatt har. Det ville dessuten fått meg til å høres ganske psyko ut. Derfor er jeg veldig glad forklaringen på inneffektiviteten min, det nye synet på livet og de søvnløse nettene, er noe enklere (på alle plan) og helt rasjonell: