Joda...

...jeg kunne fortalt om inneffektiviteten min, at jeg står på stedet hvil og ikke får fullført noe. At jeg ikke får skrevet, sitter på lesesalen om dagen, men på kveldene ikke har den fjærneste anelse om hva jeg nettopp har lest, enda mindre hva det skal være godt for. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg ikke kommer meg opp om morgenen, hvordan jeg ligger søvnløs om natten, kaster på meg og husker alt jeg ikke har gjort. Hvordan jeg lytter til regnet som slår mot glassruten, hvordan det mellom bevissthet og drøm ligger en visshet om fatale klimaendringer, og forstyrrelsen jeg føler ved at jeg kan gå på byen i sommerkjole og åpne sko, i desember.

Eller hvordan det å bli låst inne på et to kvadratmeters fremmed bad forandret alt, gjorde at jeg fikk et helt nytt perspektiv på livet, og hva som faktisk er viktig. Hvordan jeg i tiden panikken begynte å bre seg, veggene stadig kom nærmere, hvordan jeg da innså at hvis jeg kom levende fra dette, måtte jeg kaste meg på første fly til Afrika, jobbe som hjelpearbeider og faktisk utrette noe i livet. Hvordan, da en fra utsiden endelig klarte å dirke opp døren, det gikk opp for meg at det er denne personen jeg egentlig elsker. Hvordan jeg gjenfant friheten, men til gjengjeld måtte bøte med tap av Inspirasjonen.

Men det ville selvfølgelig bare vært tull, det ville være å ilegge min personlighet litt flere følelser og litt større dybde enn jeg strengt tatt har. Det ville dessuten fått meg til å høres ganske psyko ut. Derfor er jeg veldig glad forklaringen på inneffektiviteten min, det nye synet på livet og de søvnløse nettene, er noe enklere (på alle plan) og helt rasjonell: