Comunista di merda!

Jeg elsker Italia. Ikke på en sånn Gud-a-meg-er-ikke-Italia-sjøøønt-og-masse-gamle-ting-og-mat-og-språket-er-så-pent-og-jeg-er-kulturell, måte. Ikke en sånn måte som middelaldrene kvinner som drar på jentetur til Toscana, fordi der kan de få litt luft under vingene, og drikke god vin og være intellektuelle, og møte ekte folk i et ekte kulturlandskap, og de har lært seg nok gloser til å bestille formaggio e vino rosso, på et lokalt trattoria, elsker Italia. Nei, nei, nei, jeg elsker Italia striglet for alskens jåleri. Italia på gølvet, hadde jeg sagt, hvis det hadde vært vanlig å bruke land i den sammenheng. Men, det er etter telefonsamtaler som den jeg hadde med vertsfaren min, Mauro, i dag tidlig, jeg blir minnet på hvorfor jeg for lengst har forkastet italienere flest, som ekteskapsmateriale:
(Sånn for ordens skyld, Mauro er en mann på par og førti, Fulvia er kona hans.)

Mauro: Gjett hvem som kom inn i butikken min og kjøpte en gressklipper forleden!
Vilde: Aner ikke.
Mauro: Jojo, gjett! Du kommer aldri til å tro det!
Vilde: Berlusconi.
Mauro: Nei, nei, mye bedre. Han kom og kjøpte en gressklipper av meg! Av meg, i min butikk!
Vilde: Si det!
Mauro: Nedved!!! Pavel Nedved, Vilde!
Vilde: Jaha, og hvem er Nedved?

Det siste jeg hører før samtalen blir brutt er svak jamring etterfulgt av: ”Og du kaller deg en venn av meg, ekle kommunist.” (Eller direkte oversatt: bæsjekommunist, men det høres så unødvendig barnslig ut på norsk.) Mauro slang på røret. Jeg satt igjen relativt sjokkert. Google forklarte. Hvordan skulle jeg vite at dette var en tsjekkisk fotballspiller? Hallo, han spiller ikke engang på det italienske landslaget. Denne frustrasjonen over min manglende livskunnskap kommer fra mannen som en gang uttalte: ”Åååja, World Trade Center heter tvillingtårnene fordi de liksom er tvillinger, de var helt like, to tvillinger, også døde de. Twin, ja, altså tvilling, Towers, tårn liksom, drept, skjønner du Vilde?”
Fem minutter senere ringer telefonen igjen.

Mauro: Hei, du, jeg overreagerte kanskje litt i stad.
Vilde: You think?
Mauro: Ikke snakk norsk til meg, du vet jeg ikke er god på det. Det jeg egentlig ringte var for å fortelle at jeg ikke har fått meg noe på dødslenge.
Vilde: Mauro...
Mauro: Seriøst. Fulvia har startet en slags streik.
Vilde: Jeg vet ikke om jeg føler meg helt komfortabel med å føre denne samtalen med deg.
Mauro: Fulvia streiker, sååå fin på det vettu, tror hun er mafiahustru og greier. Ops, der røpa jeg meg, hæhæ, hun mener jeg må gjøre mer husarbeid.
Vilde: Mer? I tillegg til de umenneskelige hordene du allerede utfører?
Mauro: Kvinnfolk! Hva skal jeg gjøre?
Vilde: Begynne å gjøre litt husarbeid?

Mauro ler i sånn ca. ett minutt.

Mauro: Ja, morsom har du nå alltid vært. Jeg har kjøpt ny bil!! Den er feeeet. Tut-tut. Haha. Kanskje jeg skal kjøre opp til Norge med den. Jeg har balltre. Jeg liker ikke norske menn, jeg skal banke dem. Ja, bortsett fra broren og faren din da, ahahah de er morsomme ass. Og høye. Mann ser ikke toppen på dem, så høye er de. HAHAHAHA. Nesten like høye som paven med hatt. Hæhæ.
Vilde: Heh
Mauro: Jeg må gå, Fulvia har klar frokosten min.