Ubudne gjester

Uten noen som helst forvarsel har Høstdepresjonen har flyttet inn i leiligheten vår. Den har alliert seg med muggen på badet, og sammen har de uvedkommende bestemt seg for sakte men sikkert å drepe all livsglede hos oss andre beboere. Muggen spyr ut grønne hån mot deg fra vinduskarmen, Høstdepresjonen pakker deg inn i iskalde håndklær og våte klær, i det den legger seg tungt over skuldrene dine. Der hviler den og hvisker ustanselig påminnelser om alt du ikke har gjort, og alt du ikke har lest.

Vi er ikke tidligere bekjente, Høstdepresjonen og jeg. Det merkes at han* ennå ikke er helt komfortabel i mitt nærvær. Jeg prøver å overse han, jeg tenner stearinlysene han slukker med kalde host, jeg overdøver hviskingen hans med Lillelørdag DVD-er. Men han er slu denne fyren, han er en erfaren mann. Jo mer jeg ser Lillelørdag, jo mer får han å hviske om, flere oppgaver jeg ikke har skrevet, flere bøker jeg aldri har lest. Jeg prøver fortvilet å riste ham av skuldrene mine, men han har taket på meg nå. Pusten hans holder meg våken, og klarer jeg å sovne møter jeg han i drømmene.

”Det ordner seg til slutt. Det ordner seg alltid.” Jeg roper ut i mørket, jeg vil rive ned uhyggens teppe Høstdepresjonen har innredet leiligheten med. Ekkoet mitt svarer ”det ordner seg aldri, det kommer alltid nye problemer.” Det begynner å bli farlig nå, de kalde gjestene er blitt for husvarme. De vil stille oss andre opp mot hverandre. De vokser på andres desperasjon, og de nyter det. Men vi kan ikke la oss kue. De skal ut. De skal ut i natt.

Vi ringer hjem bare for å snakke, vi baker boller og har fellesmiddager. Vi sitter på lesesalen en søndag bare for å vise at vi får det gjort. Vi leser pensum og belønner oss med The Departed og vors med venner. Dette er krig, og i denne krigen seirer de gode. Vi er armert med varme minner og klor. I natt bytter de bopel.

*Selvfølgelig er det en Han. Hannkjønn er roten til alt ondt i verden. (Herregud, hør hva jeg sier! Hør hva Han gjør med meg!)