nattprat
Viser jeg tenner sene nattetimer over et glass rødvin, er sannsynligheten urovekkende stor for at det som kommer ut lyder omtrent slik: ”En gang, da farmoren min...”
Dette gjør jeg ikke uten grunn.
Jeg risikerer ikke å havne nederst på den sosiale rangstigen ved å bringe opp temaet ”familien min,” på nach med folk jeg har kjent i fire timer, uten grunn. Farmoren min var nemlig ikke som andre farmødre. Farmoren min var av den typen man gjerne refererer til som en personlighet, av mangel på en mer dekkende beskrivelse. Dette var farmoren som reiste seg hastig og brutalt i min (borgerlige)konfirmasjon, og holdt en hissig tale om hvordan hun nå måtte leve med skammen det var at nok et barnebarn hadde valgt å snu ryggen til Jesus. Dette var farmoren som ringte hver søndag morgen, med en telefonsamtale som (uten unntak) fortonet seg slik: (MiniVilde er her en liten pike på ti, med lyse musefletter i rosa strikk.)
Farmor: Hei! Hvordan går det?
MiniVilde: Hei! Shempefint!
Farmor: Har du begynt med narkotikum ennå?
MiniVilde: Narkot.... høh?
Farmor: Nei, det er bra, det må du love meg at du holder deg bortefra! Og ikke bedriv hor, eller - og sverg på dette, at du Vilde, aldri, jeg mener aldri, graver ned Cocktail i hagen, slik din far og onkel gjorde.
MiniVilde: Kåktæ... ahæ?
Farmor: Flott at vi er enige om det.
Dette var farmoren som hadde hatt en riktig så koselig privatsamtale med Gud, på veiene av min bror og meg. Stakkars, vi var jo så små og naive, han måtte tilgi oss, se gjennom fingrene på sin egen lære, ikke være så bastant, ha mulighet til å gjøre visse unntak, som å sende min bror og meg opp til han i det evige paradis, når han fant det forgodt. Dette var farmoren som var definisjonen på hypokonder. Hun var opphavskvinnen bak tilstanden. Hadde en sykdom et navn, (helst latin) ja, så kunne du være sikker på at hun hadde hatt den. Opptil flere ganger. Og du trengte ikke be to ganger, faktisk trengte du ikke be i det hele tatt, før du fikk servert hele den grufulle sykdomstragedien, krydret i makabre detaljer, gjerne med et par sytten avstikkere om krigen, jødene, nazistene og/eller Hotel Cæsar.
Farmor var... en personlighet. En av de beste personligheter jeg noen gang har kjent.
2 kommentarer:
Høres ut som litt av en farmorpersonlighet ja. I min syke fantasi spleiser jeg din farmorpersonlighet med min farfarpersonlighet. Det ville vært litt av et skue. Nevnte farfarpersonlighet har et eget tannlegekontor i kjelleren, og det er bare toppen av isfjellet. Men noen drømmer er kanskje for gode til å være sanne.
Jeg synes Minivilde fortjener et comeback, skulle likt å se deg med musefletter bundet i rosa strikk.
Legg inn en kommentar