en fersk students betroelser
Jeg er glad i skippertak. Det vil si, jeg fremstår kanskje ikke som mitt vante blide jeg akkurat de tretti timene jeg ikke sover, spiser eller dusjer, og svarer alle tilnærminger med enstavelses snøfl, men sånn stort sett er jeg glad i skippertak. Livet imellom blir liksom så mye greiere.
Professoren: ”De som er vant til å cruise gjennom videregående på skippertak, kommer til å falle av lasset her på universitetet umiddelbart.” Au. Jeg og skippertak cruiste kanskje ikke gjennom videregående, det var mer sånn at jeg satt bakpå sykkelen hans fra tid til annen, men allikevel. Jeg følte meg truffet, og forstod at vårt vennskap gjennom tolv års skolegang måtte opphøre, og våre humpete stier måtte skilles.
Dette er ikke fortellingen om den naive førsteårsstudenten som starter semesteret med en energi verre enn Ivar Dyrhaug på SingStar, der hun tripper fornøyd nedover mot lesesalen og møter punktlig til samtlige forelesninger med latter og rosa markeringstusj, før iveren etter en måneds tid sakte dabber av. Nei, hadde det bare vært så vel. Dette er mye verre enn som så, jeg begynner faktisk å tvile sterkt på om livet som akademiker i det hele tatt er noe for meg.
I går hadde jeg fri. (Bare det at jeg refererer til lesedager som fri burde jo i seg selv antenne varsellampene.) Etter å ha snakket med en venninne på telefonen, skrevet en mail, spist seks knekkebrød, brent to cd`er, og sett en reprise av Seventh Heaven, slo det meg at: Hei, lesesaler, kanskje ikke en så latterlig dum idé som det i utgangspunktet høres ut som. Jeg skulle tross alt bruke dagen på å skrive et sammendrag av Vigdis Ystads tekst: ”Ideologikritisk og/ eller vitenskapelig? Helge Rønnings fortolkning av Sigrid Undset.” Dette ble resultatet av gårsdagens tre timer på lesesalen:
Sigrid Undset er en dame. Var en dame. Hun bodde i Bergen. Det gjør jeg og. Hæ, hæ.
*Liten tegning av Sigrid Undset som tar Fløybanen.*
Lavrhans Bjørgulfssøn og Simon Darre var menn med en asketisk livsholdning. Mon tro hva jeg skal ha til middag. Lurer på hva hun foran meg leser om. Det så kjedelig, kjipt, kjedelig ut daaaaaaa.
Syk, sier du? Uklok disponering av tid, muligens? Konsentrasjonsvansker, kanskje? Jeg står ikke bare i fare for å falle av lasset, i skrivende stund sitter jeg alene i veikanten, med tommelen ut, og venter på at neste trøkkfører (med lass, vel og merke) kan plukke meg opp.
Professoren: ”De som er vant til å cruise gjennom videregående på skippertak, kommer til å falle av lasset her på universitetet umiddelbart.” Au. Jeg og skippertak cruiste kanskje ikke gjennom videregående, det var mer sånn at jeg satt bakpå sykkelen hans fra tid til annen, men allikevel. Jeg følte meg truffet, og forstod at vårt vennskap gjennom tolv års skolegang måtte opphøre, og våre humpete stier måtte skilles.
Dette er ikke fortellingen om den naive førsteårsstudenten som starter semesteret med en energi verre enn Ivar Dyrhaug på SingStar, der hun tripper fornøyd nedover mot lesesalen og møter punktlig til samtlige forelesninger med latter og rosa markeringstusj, før iveren etter en måneds tid sakte dabber av. Nei, hadde det bare vært så vel. Dette er mye verre enn som så, jeg begynner faktisk å tvile sterkt på om livet som akademiker i det hele tatt er noe for meg.
I går hadde jeg fri. (Bare det at jeg refererer til lesedager som fri burde jo i seg selv antenne varsellampene.) Etter å ha snakket med en venninne på telefonen, skrevet en mail, spist seks knekkebrød, brent to cd`er, og sett en reprise av Seventh Heaven, slo det meg at: Hei, lesesaler, kanskje ikke en så latterlig dum idé som det i utgangspunktet høres ut som. Jeg skulle tross alt bruke dagen på å skrive et sammendrag av Vigdis Ystads tekst: ”Ideologikritisk og/ eller vitenskapelig? Helge Rønnings fortolkning av Sigrid Undset.” Dette ble resultatet av gårsdagens tre timer på lesesalen:
Sigrid Undset er en dame. Var en dame. Hun bodde i Bergen. Det gjør jeg og. Hæ, hæ.
*Liten tegning av Sigrid Undset som tar Fløybanen.*
Lavrhans Bjørgulfssøn og Simon Darre var menn med en asketisk livsholdning. Mon tro hva jeg skal ha til middag. Lurer på hva hun foran meg leser om. Det så kjedelig, kjipt, kjedelig ut daaaaaaa.
Syk, sier du? Uklok disponering av tid, muligens? Konsentrasjonsvansker, kanskje? Jeg står ikke bare i fare for å falle av lasset, i skrivende stund sitter jeg alene i veikanten, med tommelen ut, og venter på at neste trøkkfører (med lass, vel og merke) kan plukke meg opp.
2 kommentarer:
kanskje dette er grunnen til vårt vennskap..vår latskap?
Bruk min unnskyldning! "Studiene har jo ikke begynt på ordentlig ennå... Ingen studerer da i august!"
Legg inn en kommentar