søndag, august 20, 2006

hvorfor jeg trenger gardiner


Å bo i jentekollektiv er kult. Det er hipt. Det er in. Det er der det skjer. Bergen er Norges New York, vi er Bergens ”Friends.” Ultrahippe og dritkule. Lufta er behagelig renset for brautende testosteron, og Kvinne er det å være. Vi er Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte i ”Sex og Singelliv,” der vi tripper grasiøst ut inngangsdøra og havner midt i dowtown Bergen. Vi drikker latte til frokost, lunsj og middag og smaker på hvordan det er å være hipp og urban.

Som seg hør og bør i et übertrendy kollektiv, er leiligheten innredet med de mest høyteknologiske finesser. Designerhvitevarene lager sykt kule lyder, slik at vi alltid skjønner at jobber de med viktig arbeid. Callingsystemet er genialt og trådløst. Du bare snakker ut i rommet, så hører alle deg, i alle andre rom. Seriously, helt konge! Men det beste av alt, toppen av kransekaka, makaronien i tomatsuppa, hvitløksfeddet i olivenen; utsikten kom ferdig utstyrt med vår egen Ugly Naked Guy. Vi snakker Ugly, Ugly Naked Guy. Med soveromsvindu strategisk plassert vis-à-vis mitt. Livet er fett, og det er hipt.

4 kommentarer:

KjederMegPåJobb sa...

Halo? Latte er jo bare SÅ last year!

Vilde sa...

Halo? Og Oslo lissom?

Kristin Storrusten sa...

Jepp - leilighet i byen er et evig realityshow.

Elsket forresten makaroni-i-tomatsuppen-sammenligningen - hadde selv en monolog med meg selv over frokosten om hvor fantastisk makaroni i tomatsuppe er i dag tidlig.

Vilde sa...

Kristin: Ingen tvil. Makaroni er best. Makaroni, med bittelitt tomatsuppe over.

Anne: Tør jeg spørre: Hvor har jeg, under noen som helst omstendighet, i det hele tatt antydet at du er noe i nærheten av det som kan karakteriseres som kul? Ah, du Anne!