Det er to ting som danner grunnlaget for min tilstedeværelse på denne jorden. Jeg er to referanser til alt, og da mener jeg alt, jeg foretar meg. Jeg har to stabile holdepunkt i livet mitt, to ting som har formet meg som menneske, to ting som på hver sin måte sammen utgjør konseptet Vilde. Grunnsteinene i livet mitt, spunnet sammen til et nett av pur lykke. Til syvende og sist munner alt, alle diskusjoner, alle møter, alle aktiviteter ut i enten den ene eller den andre, eller om mulig, begge deler. Sammen utgjør de et gyllent par, en hellig enhet. Det er vel nå neppe noen tvil om at jeg snakker om ”Beatles” av Saabye Christensen og ”Tazte Priv” med Bård og Harald.
La meg stoppe opp og gå bakover i tid, tiden før Oppdagelsen, (f. Be&Tp, som jeg liker å kalle det.) Det er ikke få ganger jeg har forsøkt å erindre Vilde som jenta hun da var. Hvem var jeg? Sannheten er; jeg husker ikke. Jeg har viten om at jeg levde, jeg har blitt fortalt at jeg hadde en lykkelig barndom, når jeg ser på gamle fotografier fra den tiden ser jeg en smilende jentunge. Tilsynelatende lykkelig. Men ser jeg nærmere kan jeg skimte en tomhet i øynene, et tegn på noe uoppdaget, jeg aner allerede i sandkassen en visshet om at jeg lever ufullkomment, smilet kan ikke skule tegnet på at jeg kretser i et ulykkelig vakum, et liv blottet for mening.
Jeg var femten første gang jeg leste Beatles. Hadde jeg vist det jeg vet i dag hadde jeg neppe plukket den nærmest vilkårlig fra bokhylla og skjødesløst dratt den opp med meg på påskefjellet. Lite ante jeg selvfølgelig da om at påsken 2002 skulle forandre alt, jenta jeg var skulle aldri mer være.
E.Be var en lykkelig tid, ikke bare følte jeg meg som født på ny, på en måte var jeg også det. Jeg vandret rundt som i en endeløs, berusende forelskelse, aldri hadde gresset vært grønnere, underlig siden det fremdeles lå en del snø på bakken, men allikevel så sant. Aldri hadde menneskene vært vakrere, aldri hadde jeg vært lykkeligere. Allikevel viste jeg at det fremdeles var noe som manglet, aldri så mye den gav meg, var jeg fremdeles, om ikke et halvt, kun et firesjettedeler fullstendig menneske. Siste to sjettedeler skulle jeg ikke oppdage før tre år senere, en sen høstkveld ble jeg introdusert for ”Tazte Priv” av en bekjent.
Jeg skjønte allerede etter intromelodien at siste brikke var funnet, jeg kunne endelig stå fram i full blomst, som det individet jeg var, jeg var blitt, jeg for alltid skulle være. Min tilværelse hadde fått mening, mitt liv ble forklart av Lena, Khalid Raja, Johan Brenna, og selvfølgelig Kim Karlsen. Meningen var funnet, jeg var formet, mitt liv var komplett.
Som naturlig er når man har kommet fram til formelen på evig lykke, vil man dele dette med sine medmennesker. En periode fulgte hvor jeg strødde om meg med "Tazte Priv" cd`er til venner, bekjente, ja til og med folk jeg nesten ikke kjente. Jeg ville dele ekstasen. ”Beatles” ble gitt i bursdaggaver, julegaver, endog dåpsgaver, lykken kunne aldri oppnås for tidlig. Jeg skjønte dessverre fort at det var vanskelig. Jeg følte meg som en utvalgt, jeg skal ikke legge skjul på det, en disippel som skulle lede menneskeheten til det gode liv. Jeg hadde fått et kall; forståelsen. Skuffelsen synes derfor nesten uovervinnelig da jeg forstod at ikke alle fikk samme opplevelse som meg. Ja, folk fortalte meg selvfølgelig at ”Beatles er en kjempe bra bok,” og ”Neimen, så morsomt Tazte Priv, er.” Men ingen synes å forstå betydningen av det fullt og helt, ingen synes å fatte de to som en helhet, som Svaret. Måtte jeg for alltid leve i vissheten om at jeg levde det ytterste av det gode liv, og alle andre levde som bleke kopier i en tilgjort verden? En periode fryktet jeg dette. En periode preget av mye tvil og angst, ja til og med stilte jeg spørsmål om holdbarheten bak Oppdagelsen. Etter hvert forstod jeg heldigvis at jeg ikke kunne tvile, fundamentet BeTp ville for alltid være urokkelig.
Til nå har jeg bare funnet to personer som fullt ut forstår betydningen av henholdsvis "Beatles" og "Tazte Priv." De forstår kanskje ikke sammenhengen, men hver for seg forstår de hver sin del. Jeg har lært at jeg ikke kan forvente mer. Sammen med disse kjenner jeg meg fullkomment lykkelig, sammen med disse husker jeg hvorfor jeg for alltid vil ha dem i livet mitt. Jeg vet selvfølgelig at det er mange, flere tusenvis som meg som ser denne betydningen, eller venter på å oppdage den. Dette gir meg trøst. Når det gjelder de jeg kjenner som ikke forstår det, setter jeg ikke noe mindre pris på dem av dem av den grunn, jeg skjønner at ikke alle kan forstå alt, og det gleder meg at de prøver, å dele dette med dem gir meg glede i seg selv.
På veien er det klart jeg har møtt hindringer og hatt triste stunder. En gang gav jeg ”Tazte Priv” til en som ikke kunne norsk. Selvfølgelig, ser jeg nå, ufattelig dumt, egentlig ganske latterlig idiotisk, men i kampens hete gjør man uforklarlige ting, jeg ville så gjerne dele den delen av meg, forklare denne personen hvorfor jeg var som jeg var, selv om det var på et språk vedkommende ikke hadde noen forutsetning for å forstå. Han forstod det selvfølgelig ikke, og det var dette som ødela. I ettertid ser jeg at det var dette som skapte muren mellom oss, min begeistring ble brutalt revet ned av hans tomme mine. Vi har i dag ingen kontakt, noen ganger kan ting du vil skal være, aldri bli, og dette må man lære å godta. Forskjellene mellom oss ble for tydelige. Dessverre. Men, det er i stunder som dette, hvor man kanskje kjenner seg litt vemodig og trist, jeg leser noen avsnitt i ”Beatles”, eller hører på Harald rapportere fra New York, jeg kjenner at: Ja, jeg er et lykkelig menneske.
