fredag, februar 09, 2007

Jeg, en bloggsabotør.

Jeg kan huske jeg ikke visste hva en blogg var. (Ja, det er sant! Prøver jeg hardt nok kan jeg faktisk erindre følelsen.) Levde jeg da et bedre liv?
Når svaret på det spørsmålet ikke blir et selvklart nei, men heller et njæææ, det er da jeg føler det er på tide å slutte å blogge.

Det var gøy i begynnelsen, veldig morsomt å få flere lesere, komme inn i det, få tilbakemeldinger på det jeg skrev, og skrive ting fordi det var morsomt å skrive. Så skjønte jeg også hvor seriøst alt var, at det eksisterte et bloggesamfunn, og hvem du linket til/ ikke linket til var avgjørende, og aldri tilfeldig. Var du en som ville ta aktiv del og fremme en god bloggeånd? Eller var du rett og slett en kjip bloggesamværsabotør?

Jeg tror vendepunktet kom da jeg tok meg selv i å drømme om andre bloggere jeg aldri har møtt om natta. Det var først da jeg skjønte at dette har gått for langt. Jeg var blitt en sånn en. Jeg vet ikke helt hva jeg la i å være en sånn en, men det var egentlig mest skummelt. Å innse realiteten var ubehagelig, og jeg gikk gjennom en prosess hvor jeg lette etter svar: Hva er drøm? Hva er virkelighet? Hva er blogg? Hva er livet? Hvem er jeg? Hvem er anonym? Slike spørsmål altså. Man kan fremstå som gal av mindre.

Jeg sluttet å leve livet mitt fordi det er fint å leve, jeg begynte å leve livet mitt i håp om at noe bloggeverdig skulle skje. Bloggen var ikke lenger noe som skulle gjøre livet mer interessant, livet var blitt noe som skulle gjøre bloggen mer interessant.

Ok, det var muligens en overdrivelse, men jeg er rett og slett sikkelig lei, og skriver ikke lenger fordi det er morsomt. Så da ser jeg ingen grunn til å fortsette. Tusen takk til alle som har lest, skrevet kommentarer, og linket til meg! Det har jeg satt veldig pris på, det er mulig jeg tar opp bloggingen etter hvert et annet sted, men akkurat nå er det deilig å være ferdig.

(Om en halv time får jeg sikkert en genial ide til en bloggpost og jeg kommer til å angre. Dette bekymrer meg, men jeg må prøve å stå imot. I alle fall noen dager, hvis ikke virker det så unødvendig å skrive slik en dramatisk avskjedspost.)

10 kommentarer:

Anonym sa...

*klem*

AM sa...

Så synd for oss som leser da! Jeg har jo akkurat satt deg opp på anbefalings-lista mi og alt. Jaja. Takk for seg.

Britt M. sa...

Det er trist å miste de underfundige og morsomme livsbetraktningene dine, men jeg skjønner veldig godt hvorfor du velger å slutte!

Takk for en bra blogg, Vilde :D

Kristin Storrusten sa...

Du er bare litt dust i hodet ditt i dag. Men vi er glad i deg for det Ü

Anonym sa...

Herremin, Vilde. Skal du nå bruke ALL fritiden din på å riste rumpa di til topp20 i døråpningen min? Tenker jeg gleder meg, jeg.

Seth sa...

Oh no, this is tragic! But maybe it´s better to stop now if you are really getting sick of it. You have made me laugh so much and I´m hoping you will post again someday.

Anonym sa...

Puh, endeli...

Det har teke mange møysomme stunder, nitidig terping, samt umedviten hypnose og lure små lydband under puta di for å få deg til å innsjå nederlaget. Bloggen var alltid berre ei forsvarsmekanisme. Då det gjekk opp for dine små grå at vertinna deira ikkje eigentleg var skikka til å opphalde seg på den ekte sosiale slagmarka, sådde dei cyberspace-frøet i deg.

Din internettidentitet har vore eit alter ego, som har gitt deg moralsk støtte og trøst i din søken etter eit skikkeleg liv. I din søken etter ei trygg havn, etter tilhøyrigheit i eit fellesskap.

Det er godt å sjå at du no har kome til eit punkt der du slepp taket i støttehjula. Du kan greie det Vilde, du kan gjennoppstå frå aksa av det "livet" du no har teke livet av, som ein stolt fugl Fønix!

Som soleklårt midtpunkt i ditt nye sosiale univers, vil eg nytte dette høvet til å ynskje deg hjarteleg velkommen, som innvidd medlem i fjørkrefelleskapet "Top Of The Pops" (TOTP)

Vilde sa...

Tusen takk alle! Mulig jeg var dust i hodet, men den følelsen har foreløpig holdt seg;) Dessverre.

Pelle: Det var derfor jeg sluttet, du kan tro jeg og gleder meg;)

Hjørids: ...og det er derfor jeg kommer hjem i dag.

Maren sa...

Du vet, du kan slutte nå. Du greide det lenge, men nå kan du komme frem og si "tulla", for snart er det ikke morsomt lenger.

...Værsåsnill?

Anonym sa...

Ok. Jeg innrømmer det. Jeg trodde du ville komme tilbake, men den gang ei (åpenbart). Skuffa.