Fordi det er første juledag

Vi lå på sofaen og spiste marsipan i seks timer. Vi så på Grease 2. Vi spiste pepperkaker. Jeg følte det var på tide å gjøre noe. Det ble foreslått å sette på noe som ble vagt omtalt som en ”lettere erotisk film.” Da satte jeg foten ned fra sofaen, og nedla veto mot forslaget. Det er tross alt jul. Vi spilte Gull-Geni. Kanskje ikke veldig fysisk anstrengende, men man må sitte noenlunde oppreist og kaste en terning, bare det kan være nok til å slå ut den beste, eller meg. Nå kommer det kanskje ikke som en overraskelse at jeg ikke vant, jeg spilte tross alt mot tre mer beleste gutter enn meg selv, men at jeg kom på andreplass, det kan jo også virke overraskende på noen. Jeg vil bare poengtere det. Sølvgeni, der har du meg. At jeg fikk noen medlidenhetspoeng fordi jeg er jente, synes jeg bare er kjønnsdiskriminerende, så det tas ikke med i betraktningen. At den ene av mine motspillere ikke kan norsk, og at dette kan ses på som på et hinder for helhetsforståelsen av spillet som sådan, blir å henge seg opp i detaljer.

Jeg har alltid lurt på hva jeg skal si hvis noen spør meg hva det morsomste jeg har fått til jul noen gang har vært. Jeg har aldri kunnet tenke på noe. Det er jo sånne spørsmål man burde ha tenkt ut svaret på forhånd, hvis noen skulle komme til å spørre deg. I går pakket jeg i alle fall opp en god svarkandidat.


Ellers har jeg allerede fått oppleve to julemirakler. Det har vært fint, og gitt meg troen tilbake på jula som noe mer enn bare gaver. Der skrev jeg "tilbake." "Troen tilbake." Oj, det var underbevisst. Det må vel bety at jeg ved et tidspunkt mistet den. Jeg lurer på når det var. Uansett, det første julemirakelet var at jeg gikk og tenkte på samboerne mine i Bergen, og at jeg savnet dem. Det hadde i alle fall passet hvis det var det jeg tenkte, for i samme øyeblikk gikk jeg rett inn i Sissel (og Kristian.) Min terskel for å kalle noe et mirakel er kanskje litt lav merker jeg. På selveste julaften så jeg Karl I. Hagen med frue. Det var også en fin opplevelse. Det er sånne små ting som gir en troen på at verden er et bra sted og at ting ordner seg til slutt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg dro den slutningen ut fra akkurat det, men det kjentes veldig riktig ut der og da. Man skal ta et julemirakel for det det er, og ikke overtolke eller undervurdere dens verdi.

I jula har jeg blitt god. Det er jo tiden for det. Jeg kjører og bringer og fikser hva det skal være. Jeg har plutselig blitt så utrolig samarbeidsvillig. Jeg tror det kan kobles til de overnevnte julemiraklene. Jeg tilbrakte store deler av julekvelden på å kjøre og hente familiemedlemmer. Noen må jo ta ansvar. Å sitte helt alene på motorveien henholdsvis klokka fem, åtte, og til slutt midnatt, på julaften, var en veldig fin opplevelse. Det satte ting i perspektiv og fikk meg til å tenke. På juleverdier og sånne ting som jeg egentlig har snakket litt om før. Litt diffuse tanker altså, men jeg tror kanskje dette var julas tredje mirakel.


For å oppsummere velger jeg å legge ved dette bildet av juletreet i stua. Jeg liker dette treet. Det prøver liksom ikke å være noe annet enn det det er. Lite fasade, mye sjel. Det er et ærlig juletre. (Øverst til venstre i bildet kan man forresten skimte noe som kan være av interesse for noen. De som har øye for kunst/genier.)