lørdag, september 16, 2006

Film avler vold

I dag våknet jeg med en uimotståelig trang til å slå noen. Jeg har alltid sett på meg selv som et ikkevoldelig menneske, så jeg var, og er vel egentlig fremdeles, veldig usikker på hvordan forsone meg med denne nyoppdagede følelsen. Jeg hadde en litt uheldig opplevelse i går kveld. Førti minutter jeg godt kunne vært foruten. Hadde det bare ikke vært for denne samtalen:

Runa: Det er fredag Vilde. Fredag. Fredag, fredag.
Vilde: Jeg er trøtt Runa. Trøtt. Trøtt, trøtt.
Runa: Men du tar deg så mye bedre ut i våken tilstand! Du blir liksom så mye morsommere å være sammen med, du blir rett og slett en bedre samtalepartner. Du er også mer tilbøyelig til å bevege deg når du er våken. I det hele tatt, den sovende Vilde har lite å stille opp med i forhold til den våkne.

Hun hadde et poeng. Jeg ble med Runa over til nabokollektivet for å se tv. Hvorfor være alene og gjøre ingenting, når man kan være flere og kollektivt ikke gjøre noe? Det skal sies at det var en veldig koselig første time. Jeg trivdes. Jeg klappet Runa på hodet og var glad for at hun hadde overtalt meg. I ettertid ser jeg at det skulle stoppet her. Vi skulle sagt ha det og takk for nå og la oss gjenta dette så fort som mulig og bukk og nei, og gått og lagt oss. Men nei, filmen måtte vi da få med oss. Her vil jeg påpeke to viktige faktorer:

  • Jeg er utrolig lite kresen når det kommer til film. Skremmende lite kresen faktisk.
  • Jeg synes ”Scary Movie” er en knallfilm, for ikke å snakke om ”Not another teen movie.” De står igjen som to gode filmopplevelser.

Derfor var jeg ikke videre bekymret da jeg så at vi skulle se ”Date Movie.” Snarere tvert imot. Kan vel nesten si at jeg gledet meg. Jeg lo de første fem minuttene. Det var kanskje en litt anstrengt latter, men allikevel, latter var det da.

Så skjedde det noe rart. Jeg sluttet å le. Jeg ble forvirra. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, enda mindre hvor jeg skulle rette blikket. Jeg begynte nesten å gråte. Bare av å tenke på det nå, begynner jeg nesten å gråte. Det var helt stille i rommet. Det var en merkelig følelse. Katten på skjermen satt på do, jeg begynte å tenke på meningen med livet, og hvordan jeg plutselig fikk lyst til å ringe alle og fortelle hvor glad jeg var i dem. Noen skrudde av filmen. Runa braste ut døra, jeg løp etter henne. Vi sa ikke ett ord til hverandre. Vi gikk hjem i stillhet. Jeg la meg uten å pusse tennene.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Det var faktisk helt jævlig.

Chrisj sa...

Men var det selve filmen som var forferdelig, eller hva skjedde...?

Vilde sa...

Altså, filmen var grotesk. Den har ødelagt mye. Ikke se den.