hjelp til selvhjelp

Noen ganger er det så fint å kunne gå i seg selv og bare kjenne på følelsene sine. Å bare gråte, smake på tårene og kjenne seg levende. Føle at du lever og jage etter alt det vonde. Stå opp en (ettermid)dag, høre fuglene i vinduskarmen, og kjenne seg så fri. Spørre seg selv: Hvordan har jeg det? Hvordan er det å være meg? Hva har skjebnen i tankene for meg, hva er neste trekk? Kvinnen bak masken, hvordan har hun det, egentlig? Mennesket bak det brede smilet, alle vittigheter og den rugende latteren, hvem finner man nå egentlig der? Noen ganger er det så fantastisk inspirerende å dykke ned i det store dypet av følelsene og virkelig finne seg selv! Å kaste tv-en, løsrive seg fra den kommersielle boblen, se seg selv utenfra. Lese en god bok, føre gode samtaler, slå hodet i veggen og bare føle. Smake på sin egen underbevissthet. Sitte alene, kun i selskap med sine egne tanker på sofaen, slippe seg bakover, og bare kjenne at man lever. Fri for teknologisk støy og overfladisk dialogsvada.

Jeg kjeder meg.

(Når du også er ferdig med å kjenne på dine egne følelser, kan bilder og referat fra helgens innflytningsfest nytes her.)