disse ubetalelige dagene

Lys. Au. Hodet. Magen. To bein. En våken, en sovende arm. Skarpere lys. Tregulv.

En time senere:
Dumdidum, lurer på når Anne våkner. Jeg er lettere kvalm.
Lurer på om Anne, hvis hun noen gang våkner, (kanskje er hun bevisstløs? Kanskje hun har bukket under for tequilaens drepende overtalelseskraft og nå ligger urørlig og kjemper seg desperat tilbake til tilværelsen? Nææhj... ) lurer på om Anne, hvis hun noen gang våkner, kan fortelle meg hvorfor jeg sover på en madrass på rommet hennes og ikke hjemme i min egen seng. En behagelig madrass for så vidt. Fine tregulvet.

To timer senere:
Vilde: (messende) Anne, Anne, Anne, Anne (pust inn) ANNE!!
Anne: snøfle
Vilde: (forsiktig) Å, er du våken?
Anne: hæ?
Vilde: Det var det jeg trodde.

Senere, på kjøkkenet med moren til Anne:
Hvorfor ser hun så rart på meg? Smil. Litt til. Nei, ikke så bredt, nå ser jeg vel bare gal ut. Jeg er kvalm. Jeg burde dusje.
Moren til Anne: Nå, hadde dere det koselig i går da?
Vilde: Ja, jo...veldig koselig hadde vi det.
Stillhet. Jeg prøver meg på et smil igjen. Hun smiler tilbake. Jeg smiler litt bredere.
Nå har det vært stille veldig lenge. Kanskje fem sekunder, dette må virke rart. Si noe fornuftig Vilde, noe passende, noe om været, det slår aldri feil.
Vilde: Jah, i dag er det varmt gitt. (smil)
Moren til Anne: Ja, det skal være sant og visst. (smil)

Og senere:
Sofa. Mat er godt. Litt mat, ikke så mye kanskje. Litt brødskive som man kan tygge sakte. Oboy, derimot er kjempegodt. Anne lurer på hvor mange skjeer med pulver hun må ha i melkeglasset før konsistensen ikke lenger er flytende. Ganske mange skjeer viser det seg.
Vilde: Hvis du tenker nøye etter er ”Just like Heaven” egentlig en veldig bra film. Altså, hvis du ser bortifra at det muligens er litt urealistisk akkurat det med at Reese Witherspoon er et spøkelse og sånt. Men sånn egentlig sier filmen veldig mye om livet og meningen bak og det der. Dypt egentlig.

Vi ser ”Just like Heaven” en gang til.
Anne: Han er kjekk han der hovedrollemannen, du.

Vi spiller gjennom to bigbang cd`er og leser Dagbladet. Vi hører ”Tazte Priv” med Bård og Harald. Jeg er Lena fra døden på Oslo S, Anne er kulissemaker Trym Sigvaldson. Vi studerer samtlige topp skoledagbøker fra perioden 1997-2002. Vi skriver leserbrev til Aftenposten om den dalende kvaliteten på NRKs sendeskjema søndag formiddag (Hvor er aktualitetsstoffet? Bryr de seg egentlig om den oppvoksende generasjon?) og signerer med Trym og Lena, som er opptatt av andre ting.

Tross en konstant pressende følelse i mageregionen og en litt diffus visjon av handlingsforløpet kvelden i forveien, er verden et godt sted å være disse søndagene.