avskjeden

Mamma gråt. Pappa stod på trammen og så brydd ut. Broren min lo. Jeg var glad til.

Jeg var ti, og fantaserte om den dagen jeg skulle forlate en god og beskyttet tilværelse til fordel for den store verden. Nå, ti år etter og nærmere bestemt en uke før overstående scenario skal settes til live, viser det seg at den store verden er Bergen, og at det hele nok kommer til å fortone seg noe annerledes enn tidligere antatt.

Når familien setter seg til i god gammeldags lørdagskos-ånd for å spille Gruble, og den kvinnelige delen av forsamlingen ivrig foreslår ”koppestell på B” som første kategori, ser også jeg at pakkingen har vokst ut av proporsjoner. Servise saumfares, bestikk sorteres, klær brettes, bøker pakkes i store esker, minner fra nitten år presses sammen opp på loft, inn i kott, ned i kjellerboder og ut i søppelkasser, for å rydde plass til nye, som skal skapes i et gammelt pikerom, snart resirkulert til tv-stue.

Mamma kommer til å tørke tårer med den ene hånden og dytte meg ut av døra (kamuflert som betryggende skulderklapp) med den andre, mens stefaren min må påta seg rollen som brydd utenforstående. Det eneste punktet av den ti år gamle fantasien som vel ikke kan sies å ha blitt forbitret av tidens tann, er at jeg er glad til.