Jeg kan huske jeg ikke visste hva en blogg var. (Ja, det er sant! Prøver jeg hardt nok kan jeg faktisk erindre følelsen.) Levde jeg da et bedre liv?
Når svaret på det spørsmålet ikke blir et selvklart nei, men heller et njæææ, det er da jeg føler det er på tide å slutte å blogge.
Det var gøy i begynnelsen, veldig morsomt å få flere lesere, komme inn i det, få tilbakemeldinger på det jeg skrev, og skrive ting fordi det var morsomt å skrive. Så skjønte jeg også hvor seriøst alt var, at det eksisterte et bloggesamfunn, og hvem du linket til/ ikke linket til var avgjørende, og aldri tilfeldig. Var du en som ville ta aktiv del og fremme en god bloggeånd? Eller var du rett og slett en kjip bloggesamværsabotør?
Jeg tror vendepunktet kom da jeg tok meg selv i å drømme om andre bloggere jeg aldri har møtt om natta. Det var først da jeg skjønte at dette har gått for langt. Jeg var blitt en sånn en. Jeg vet ikke helt hva jeg la i å være en sånn en, men det var egentlig mest skummelt. Å innse realiteten var ubehagelig, og jeg gikk gjennom en prosess hvor jeg lette etter svar: Hva er drøm? Hva er virkelighet? Hva er blogg? Hva er livet? Hvem er jeg? Hvem er anonym? Slike spørsmål altså. Man kan fremstå som gal av mindre.
Jeg sluttet å leve livet mitt fordi det er fint å leve, jeg begynte å leve livet mitt i håp om at noe bloggeverdig skulle skje. Bloggen var ikke lenger noe som skulle gjøre livet mer interessant, livet var blitt noe som skulle gjøre bloggen mer interessant.
Ok, det var muligens en overdrivelse, men jeg er rett og slett sikkelig lei, og skriver ikke lenger fordi det er morsomt. Så da ser jeg ingen grunn til å fortsette. Tusen takk til alle som har lest, skrevet kommentarer, og linket til meg! Det har jeg satt veldig pris på, det er mulig jeg tar opp bloggingen etter hvert et annet sted, men akkurat nå er det deilig å være ferdig.
(Om en halv time får jeg sikkert en genial ide til en bloggpost og jeg kommer til å angre. Dette bekymrer meg, men jeg må prøve å stå imot. I alle fall noen dager, hvis ikke virker det så unødvendig å skrive slik en dramatisk avskjedspost.)
Nei, skulle du ha sett. Har jeg bare nok annet som må gjøres klarer jeg å skrive noe her og. Jeg droppet til og med forelesningen i dag fordi jeg konkluderte med at jeg overhodet ikke kunne gå i og med at jeg har så skinnsykt mye å gjøre. Så den tiden jeg har spart på ikke å gå på forelesning har jeg brukt på masse fornuftig:
- Dusjet
- Lest dagbladet, vg og aftenposten på nett
- Postet en pakke
- Spist lunsj med Runa, mens vi diskuterte den forferdelige verdenssituasjonen. Den generelle, og noen av menneskene som bidrar til opprettholdelsen av den.
- Skrevet dette
Jeg skulle ønske at det å sette over en klesvask hadde vært et punkt på listen min, det har på en måte vært målet hele formiddagen. Foreløpig har jeg ikke kommet så langt, og det bekymrer meg jo litt, der er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet, nesten så jeg lurer litt på når jeg skal gjøre alt jeg må ha gjort innen de neste 24 timene, men så ser jeg på siste punkt på listen min og da tenker jeg at ting ikke er så ille. Tross alt, noe fornuftig har jeg da gjort.
Føler du deg misforstått? Føler du deg ikke forstått? Føler du at ting gjentar seg? Føler du at andre tar det du sier feil? Føler du deg på feil klode? Føler du deg overlegen menneskeheten? Føler du deg ikke alltid like bra? Føler du at du ikke får sove om nettene? Føler du kanskje at du ikke alltid vet hva du føler? Føler du?
Er du en engasjert student?
Vil du gjøre noe med det?
I behagelig innredede fasiliteter, få steinkast unna et pulserende sentrum kan du tilbringe en periode av livet ditt i et jentekollektiv. Gjennom diskusjon, samtale, improvisasjon, kulturell innflytelse, matlaging, filmvisning og samvær med utenforstående, vil vi i løpet av ditt opphold ikke bare hjelpe deg til å lære å mestre hverdagens små utfordringer, men også gi svar på livets grunnleggende spørsmål.
Tine skriver om problemer rundt det å møte folk du egentlig ikke føler du trenger å snakke med, jeg vil ta for meg et minst like stort problem, fremdeles innenfor det å føre normale samtaler med andre mennesker, altså nærvennproblematikken og hvordan ikke oppføre seg rundt nærvenner.
Dere har vært på kollokviegruppe sammen, og dermed utviklet et vennskap til det stadiet at dere har sittet sammen et par ganger på forelesning og dere kan spise lunsj sammen i kantina hvis tilfeldighetene faller seg sånn. Det vil si, dere kan på ingen måte planlegge å spise lunsj sammen, samværet må skje helt tilfeldig. Å sende sms foreksempel, med planer, ville bare vært sært. Det er ikke sikkert dere har nummeret til hverandre heller. (Hvis dere har det er det kun av symbolske årsaker, og egentlig ikke til for å brukes.) Dere vet hva hverandre studerer, og dere kan snakke sammen sammenhengende i over fem minutter uten at det blir merkelig. Noe mer enn et kvarter blir som oftest merkelig. Dere er med andre ord hva jeg liker å referere til som nærvenner. Ikke i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si gode venner,” men i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si at vi er venner når vi tilfeldigvis er nær hverandre, men når vi ikke er nær hverandre er vi ikke venner og vi tenker egentlig ikke stort over det, og vi anser det heller ikke som et problem, eller noe vi nødvendigvis trenger å videreutvikle. (Kanskje med tiden, men dette er ikke et kriterium.)”
Dere vet selvfølgelig hva hverandre heter, og dere er langt (faktisk flere måneder) fra det stadiet hvor det er naturlig å si ”Hehe, jeg er så dårlig på navn, unnskyld, hva var det du sa du het igjen?”
Hva heter han? Hva heter han? Hva heter han? Fokuser, Vilde! Brunt hår, blå øyne, grønn genser, NAVN? Hva heter han?
”Fordi lyrikk, Vilde, er på en måte...blablabla...ikke sant det, Vilde? Eller har du et annet syn på den saken, Vilde?
Ola, Anders, Lars, Fredrik, Hans, Kristoffer, Espen-Andrè, Knut-Arvid? ”Nei, ja, ikke sant? Kunne ikke vært mer enig, du!” Josef? Josef? Hvor kom det fra? Per? Lalalala, hva heter han? Hvorfor gjentar han navnet mitt etter hver setning? Jammen, flinke mannen, applaus til mannen, du kan navnet mitt. Jeg hører det. Du er flink. Du tar ting fort. Lærer kjapt, du! Vær fornøyd med deg selv, nå! Det fortjener du. Lalalala... Oj, der ser det ut som han sa noe morsomt. Le. Haha. Erik? Eivind? Else. Else! Nei, han er gutt. Else er et jentenavn.
”Men ha det bra da, Vilde. Så ses vi, Vilde.”
”Jahaha, ha det bra da! Ta vare på deg selv.” Ta vare på deg selv? Ta vare på deg selv? Hvem sier noe sånt? Hva heter han? S...S...S...
”Simen!!!” Jeg ropte navnet hans. Ikke så altfor lavt heller. Jeg kan vel si at jeg skrek det utover med masse begeistring i stemmen. ”Simen!” Jeg ropte det igjen. Han heter Simen! Simen er hans navn! Han snudde seg. Han så rart på meg. (Greia med nærvenner er at det egentlig aldri faller seg naturlig å begeistret rope navnet deres etter dem. Særlig uten grunn.) Nå så han spørrende på meg, og jeg måtte finne på en grunn til dette voldsomme, brudd på de uskrevne nærvennreglene, utbruddet mitt.
”Eh... du glemte notatboken din, skjønner du, Simen.” Jeg ga ham notatboken min. (Ja, ufattelig dårlig ide, ser det nå, jeg måtte tenke fort.) Han så dumt på meg.
”Dette er din notatbok Vilde. Du har skrevet navnet ditt over hele forsiden.”
”Ååå, ops. Hehe, jeg så ikke det, jeg, Simen.”
Jeg lærte meg et navn, men i prosessen mistet jeg med all sannsynlighet en nærvenn. Eventuelt har jeg nå en nærvenn som tror jeg har litt større problemer enn først antatt. Med mindre han leser dette og skjønner at problemene stikker enda litt dypere enn som så.
I går natt kastet jeg fire bagger og meg selv over Hjørdis. Slik lå vi en ganske god stund. Det kunne kanskje blitt litt pinlig, men gjensynsgleden var så stor, jeg klarte ikke å snakke, så jeg lot det stå til. Følelsene tok nærmest overhånd, og hadde det ikke vært for at jeg alltid er så følelsesmessig stabil og velreflektert, hadde jeg sikkert begynt å gråte. Så spilte vi Scrabble og drakk te, og skisserte våre respektive juleferier for hverandre. Så lurte jeg på hvorfor stua var blitt så liten siden sist, og Hjørdis forklarte at det ikke var stua som var blitt mindre, men jeg som var blitt større. Hun mente selvfølgelig stor som i et godt menneske, og klarte med det å ro seg pent bort fra en ganske grov fornærmelse. Så lo vi til klokken ble nærmere ståopptid enn leggetid, før jeg sovnet i en kald seng, mens jeg tenkte på fint lite, altså hva jeg hadde bedrevet feriedagene med.
Det beste med å være jente, må være å se ”Nynnes dagbok,” etterfulgt av ”Mens du sov,” og spise sjokolade til du er på randen til å besvime, (men det er ikke så farlig, vi drikker tross alt colaLIGHT, hallo.) og så ligge utslått på gulvet og ha samtaler som denne:
Hun: Han sa at han var glad i meg, lissom, men at han ikke var forelsket. Hva tror du han mente med det?
Jeg: Han mente vel at han var glad i deg, men ikke forelsket.
Hun: Jaja, men hva tror du han mente, sånn egentlig?
Jeg: Å, du mener hva han mente egentlig?
Hun: Ja.
Jeg: Å, ja sånn egentlig tror jeg han mente at han skjønner at dere er skjebnebestemt til å være sammen for alltid, men at han er så redd for alle disse sterke følelsene, at han for øyeblikket vet han ikke helt hvordan han skal håndtere dem, så han gjemmer seg bak vage koder.
Hun: Ja, det var stort sett det jeg også tenkte.
