Dyp søndagsfilosofi

Jeg elsker å være fyllesyk. Jeg hater å være fyllesyk, det er helt forferdelig, og det er derfor jeg elsker det. Særlig kombinert med fylleangst, det gjør det hele enda verre. Det vil si enda bedre. Det blir litt sånn: Okei, nå har jeg et problem. Dette er ille, jeg har det helt grusomt. Jeg har et problem. Men problemet kan løses. Det trenger ikke være sånn for alltid. Faktisk vet jeg med ganske stor sannsynlighet at det ikke vil være sånn for alltid. Dette går over. Dette kan repareres. Og da mener jeg ikke repareres som i å drikke litt mer alkohol, nei jeg mener repareres som i å pleie meg selv med vann, mat og få orden på livet mitt igjen. En psykolog hadde sikkert hatt en del å kommentere her.

En annen ting jeg elsker er å sitte på lesesalen med eksamensangst. Jeg elsker, nettopp fordi det er så forferdelig der og da, å stå opp sånn midt på natta for å komme meg til lesesalen. På lesesalen er det panikkstemning, alle sitter og nileser og nekter å snakke sammen, selv i lunsjen. Det blir en slags felles frustrasjonsfølelse, vi finner en kollektiv panikkangst, og plutselig har alle noe til felles. Det er koselig. Også jobber jeg best under press. Faktisk jobber jeg bare under press.

Jeg lurer på om jeg overbeviser meg selv om dette på et slags underbevissthetsplan. At jeg lurer meg til å tro at jeg elsker det, jeg må lure meg til å tro det slik at jeg skal klare å overleve dagen i dag, og resten av dagene fram til juleferien. For med den logikken jeg har operert med hittil må det jo også være sånn at jeg foreksempel elsker hasselnøtter, nettopp fordi jeg hater dem. Men jeg tviler ganske sterkt på at jeg elsker hasselnøtter. Tror kanskje ikke det gjelder på alt.