du er fantastisk! - hjelp til selvhjelp 2

Jeg begynner å lure på om noen prøver å fortelle meg noe viktig. Dog har jeg alltid vært dårlig på å ta hint, og velger fremdeles å helle til at det er tilfeldighetene som styrer. I dag var jeg i bokhandelen. Det første jeg (bokstavlig talt) gikk inn i var en bred hylle med en ny bokserie. Her inntreffer det jeg velger å se på som en tilfeldighet, (andre kunne kanskje velge å se på det som beviset på Guds eksistens, og at han prøver å kommunisere noe viktig) bokserien har det klingende navnet "hjelp til sjelhjelp." Dette er dagen etter at jeg har blogget ut frustrasjonen over nettopp dette emnet, hvor jeg selv, muligens med en litt mer ironisk undertone, har brukt omtrent samme tittel. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å nevne noen av bøkene i serien:

• "Gi av deg selv" (Det er så fint å kunne gi av deg selv, du sitter inne med så mange gode ressurser som du kan dele med andre!)
• "Du er ikke ensom" (Ja, sånn har jeg ikke tenkt på det før, når du sier det...ja, da er jeg jo ikke det!)
• "Spis for å leve" (Ja, tro det eller ei, det er flott å ha et godt og naturlig forhold til mat!)
• "Du er verdifull" (Ja, så sannelig, jeg er verdifull! Takk lille bok, for at du får meg til å innse det!)
• "Fred i hjertet og på jorden"

I rest my case.

Det skal også sies at jeg nesten falt for fristelsen til å kjøpe samtlige titler, men en venn av meg er eier av boka "Du er ok, jeg er ok." Den får holde foreløpig.

hjelp til selvhjelp

Noen ganger er det så fint å kunne gå i seg selv og bare kjenne på følelsene sine. Å bare gråte, smake på tårene og kjenne seg levende. Føle at du lever og jage etter alt det vonde. Stå opp en (ettermid)dag, høre fuglene i vinduskarmen, og kjenne seg så fri. Spørre seg selv: Hvordan har jeg det? Hvordan er det å være meg? Hva har skjebnen i tankene for meg, hva er neste trekk? Kvinnen bak masken, hvordan har hun det, egentlig? Mennesket bak det brede smilet, alle vittigheter og den rugende latteren, hvem finner man nå egentlig der? Noen ganger er det så fantastisk inspirerende å dykke ned i det store dypet av følelsene og virkelig finne seg selv! Å kaste tv-en, løsrive seg fra den kommersielle boblen, se seg selv utenfra. Lese en god bok, føre gode samtaler, slå hodet i veggen og bare føle. Smake på sin egen underbevissthet. Sitte alene, kun i selskap med sine egne tanker på sofaen, slippe seg bakover, og bare kjenne at man lever. Fri for teknologisk støy og overfladisk dialogsvada.

Jeg kjeder meg.

(Når du også er ferdig med å kjenne på dine egne følelser, kan bilder og referat fra helgens innflytningsfest nytes her.)

tilfeldighet? neppe!

Jeg lærer stadig nye ting om livet, og ikke minst meg selv, her jeg sitter og leser "Det sanne, det gode og det skjønne" til exphil:

"Et sentralt trekk i de fleste teorier om selvet er noe som har et forhold til seg selv. Den danske filosofen Søren Kirkegaard (1831-1855) definerer selvet som et ”forhold som forholder seg til seg selv.” Hva finner dette selvet når det forholder seg til seg selv? Decartes finner en ”tenkende ting”, mens Hume ikke finner annet enn en samling inntrykk."

Joda, noen ligner på Hollywoodskuespillere av samme kjønn, andre ligner på fedrene til den religiøse eksistensialisme.

en fersk students betroelser

Jeg er glad i skippertak. Det vil si, jeg fremstår kanskje ikke som mitt vante blide jeg akkurat de tretti timene jeg ikke sover, spiser eller dusjer, og svarer alle tilnærminger med enstavelses snøfl, men sånn stort sett er jeg glad i skippertak. Livet imellom blir liksom så mye greiere.

Professoren: ”De som er vant til å cruise gjennom videregående på skippertak, kommer til å falle av lasset her på universitetet umiddelbart.” Au. Jeg og skippertak cruiste kanskje ikke gjennom videregående, det var mer sånn at jeg satt bakpå sykkelen hans fra tid til annen, men allikevel. Jeg følte meg truffet, og forstod at vårt vennskap gjennom tolv års skolegang måtte opphøre, og våre humpete stier måtte skilles.

Dette er ikke fortellingen om den naive førsteårsstudenten som starter semesteret med en energi verre enn Ivar Dyrhaug på SingStar, der hun tripper fornøyd nedover mot lesesalen og møter punktlig til samtlige forelesninger med latter og rosa markeringstusj, før iveren etter en måneds tid sakte dabber av. Nei, hadde det bare vært så vel. Dette er mye verre enn som så, jeg begynner faktisk å tvile sterkt på om livet som akademiker i det hele tatt er noe for meg.

I går hadde jeg fri. (Bare det at jeg refererer til lesedager som fri burde jo i seg selv antenne varsellampene.) Etter å ha snakket med en venninne på telefonen, skrevet en mail, spist seks knekkebrød, brent to cd`er, og sett en reprise av Seventh Heaven, slo det meg at: Hei, lesesaler, kanskje ikke en så latterlig dum idé som det i utgangspunktet høres ut som. Jeg skulle tross alt bruke dagen på å skrive et sammendrag av Vigdis Ystads tekst: ”Ideologikritisk og/ eller vitenskapelig? Helge Rønnings fortolkning av Sigrid Undset.” Dette ble resultatet av gårsdagens tre timer på lesesalen:

Sigrid Undset er en dame. Var en dame. Hun bodde i Bergen. Det gjør jeg og. Hæ, hæ.
*Liten tegning av Sigrid Undset som tar Fløybanen.*
Lavrhans Bjørgulfssøn og Simon Darre var menn med en asketisk livsholdning. Mon tro hva jeg skal ha til middag. Lurer på hva hun foran meg leser om. Det så kjedelig, kjipt, kjedelig ut daaaaaaa.

Syk, sier du? Uklok disponering av tid, muligens? Konsentrasjonsvansker, kanskje? Jeg står ikke bare i fare for å falle av lasset, i skrivende stund sitter jeg alene i veikanten, med tommelen ut, og venter på at neste trøkkfører (med lass, vel og merke) kan plukke meg opp.

nattprat

Viser jeg tenner sene nattetimer over et glass rødvin, er sannsynligheten urovekkende stor for at det som kommer ut lyder omtrent slik: ”En gang, da farmoren min...”

Dette gjør jeg ikke uten grunn.

Jeg risikerer ikke å havne nederst på den sosiale rangstigen ved å bringe opp temaet ”familien min,” på nach med folk jeg har kjent i fire timer, uten grunn. Farmoren min var nemlig ikke som andre farmødre. Farmoren min var av den typen man gjerne refererer til som en personlighet, av mangel på en mer dekkende beskrivelse. Dette var farmoren som reiste seg hastig og brutalt i min (borgerlige)konfirmasjon, og holdt en hissig tale om hvordan hun nå måtte leve med skammen det var at nok et barnebarn hadde valgt å snu ryggen til Jesus. Dette var farmoren som ringte hver søndag morgen, med en telefonsamtale som (uten unntak) fortonet seg slik: (MiniVilde er her en liten pike på ti, med lyse musefletter i rosa strikk.)

Farmor: Hei! Hvordan går det?
MiniVilde: Hei! Shempefint!
Farmor: Har du begynt med narkotikum ennå?
MiniVilde: Narkot.... høh?
Farmor: Nei, det er bra, det må du love meg at du holder deg bortefra! Og ikke bedriv hor, eller - og sverg på dette, at du Vilde, aldri, jeg mener aldri, graver ned Cocktail i hagen, slik din far og onkel gjorde.
MiniVilde: Kåktæ... ahæ?
Farmor: Flott at vi er enige om det.

Dette var farmoren som hadde hatt en riktig så koselig privatsamtale med Gud, på veiene av min bror og meg. Stakkars, vi var jo så små og naive, han måtte tilgi oss, se gjennom fingrene på sin egen lære, ikke være så bastant, ha mulighet til å gjøre visse unntak, som å sende min bror og meg opp til han i det evige paradis, når han fant det forgodt. Dette var farmoren som var definisjonen på hypokonder. Hun var opphavskvinnen bak tilstanden. Hadde en sykdom et navn, (helst latin) ja, så kunne du være sikker på at hun hadde hatt den. Opptil flere ganger. Og du trengte ikke be to ganger, faktisk trengte du ikke be i det hele tatt, før du fikk servert hele den grufulle sykdomstragedien, krydret i makabre detaljer, gjerne med et par sytten avstikkere om krigen, jødene, nazistene og/eller Hotel Cæsar.

Farmor var... en personlighet. En av de beste personligheter jeg noen gang har kjent.

hvorfor jeg trenger gardiner

Å bo i jentekollektiv er kult. Det er hipt. Det er in. Det er der det skjer. Bergen er Norges New York, vi er Bergens ”Friends.” Ultrahippe og dritkule. Lufta er behagelig renset for brautende testosteron, og Kvinne er det å være. Vi er Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte i ”Sex og Singelliv,” der vi tripper grasiøst ut inngangsdøra og havner midt i dowtown Bergen. Vi drikker latte til frokost, lunsj og middag og smaker på hvordan det er å være hipp og urban.

Som seg hør og bør i et übertrendy kollektiv, er leiligheten innredet med de mest høyteknologiske finesser. Designerhvitevarene lager sykt kule lyder, slik at vi alltid skjønner at nå jobber de med viktig arbeid. Callingsystemet er genialt og trådløst. Du bare snakker ut i rommet, så hører alle deg, i alle andre rom. Seriously, helt konge! Men det beste av alt, toppen av kransekaka, makaronien i tomatsuppa, hvitløksfeddet i olivenen; utsikten kom ferdig utstyrt med vår egen Ugly Naked Guy. Vi snakker Ugly, Ugly Naked Guy. Med soveromsvindu strategisk plassert vis-à-vis mitt. Livet er fett, og det er hipt.

coming to a theatre near you!

"Fadderuka 2006 og Vilde på nye eventyr"

Nyeste kronblad i den store norske filmhøsten er et ambisiøst debutantprosjekt. ”Fadderuka 2006 og Vilde på nye eventyr” er en dramakomedie av klasse; underholdende, rørende, morsom og blottet for tenåringsfilmenes mange fallgruver. Fremragende skuespillerprestasjoner, til tross for at omtrent alle medvirkende er amatører.

Utgangspunktet er velkjent; en ung jente (Vilde, spilles mektig overbevisende av debutskuespilleren med samme navn) fra storbyen (Oslo), flytter hjemmefra som fersk student til en fremmed by (Bergen.) Vi følger Vilde og hennes nye bekjentskap i deres første uke i nybakt tilværelse. Filmens tematikk spinner rundt hovedpersonens følelser i denne sårbare fasen av en ungpikes liv, og eksistensielle spørsmål som meningen bak det hele ruger i underflaten, tilslørt av ungdommenes mer lettvektige problemer, som guttetrøbbel, tvilen rundt rett studievalg og venninnekrangling.

Det er lett å kjenne seg igjen i usikkerheten og ensomheten hovedpersonen føler i filmens første del, liten og fremmed for alt og alle, uten mulighet til å kommunisere med de innfødte grunnet språkbarrierene. Filmen når et dramatisk klimask da hun blir skjelt ut av en liten, men ikke mindre hissig, bergenser: ”Det heter ikkje bryggaaa i Bergen!!”

Heldigvis finner Vilde trøst i sine medstudenter og samboere. Av sentrale biroller kan nevnes Runa, Sissel og Hjørdis som viktige brikker til filmens jentekollektiv. Scenen hvor det glade firkløver bestemmer seg for å arrangere fondùfest, spiller seg inn som et av filmhistoriens mest minneverdige og tragikomiske øyeblikk. FadderLars dukker opp i rollen som den sleipe, uoppnåelige kjekkasen, og Jake Gyllenhal finner vi i en mindre birolle.

Naturbildene er storslagne, og været (fortrinnsvis regn/sol) brukes aktivt som et virkemiddel, i tråd med hovedpersonens skiftende sinnsstemning. Klippingen er moderne, og dens svakhet er at det kan bli forvirrende når (særlig under filmens mange fester), klippingen blir brå, bildet blir uklart, og det plutselig skjer store, uforståelige scenehopp.

En av filmens største genialiteter, foruten det overnevnte persongalleriet, er at den kan ses på så mange plan. Utad er den en varm dramakomedie, men det ligger også en saftig samfunnssatire i bunn. Universitetets byråkrati og latterlige catch22-situasjoner parodieres nærmest til det kjedsommelige ( For å få utdelt studentbevis må du vise semesterkort, for å få semesterkort må du vise studentbevis.)

Slutten er relativt åpen, og er med på å underbygge ryktene om at en oppfølger er under planlegging.

Bergen, byen i mitt hjerte

Etter ufatelige 48 timer i Bergen har jeg lært mye, bygget fjell med ny livserfaring og kan meddele dette:

• Bergen er en fin by
• Bergensere er stort sett fine folk
• Det regner akkurat så mye som folk skal ha det ti
• Kaffe i literbegre er slettes meg ingen dårlig ide

Disse observasjoner er vel det viktigste jeg har tatt inn over meg foreløpig. Når det gjelder faglig utbytte har jeg i dette øyeblikk lite å stille opp med, men det er en bekymringsfaktor jeg ikke tar så altfor alvorlig. Dagens velkomsttale fra rektor bar varme løfter om en studietid full av ny kunnskap og et yrende sosialt og oppegående studentnettverk (også kjent som: konsumering av alkohol.)

en god venn i nøden

Ja, jeg sitter/ligger/står/hopper/løper nå rundt i huset og er lettere panisk. Spillelisten i iTunes har det siste døgnet spilt seg lei av nedbrytende sanger som ”Everybody hurts” (Det skal sies at en bekjent av meg insisterte på at dette var en ordentlig gladlåt, men jeg er av en annen formening.) eller ”Heaven knows I`m miserable now” med The Smiths. Nei, etter utallige tåredryppende avskjeder med venner og bekjente har min gode kompis iTunes sett seg trøtt på å bli skuet på med nitriste øyne, og pøser nå kontinuerlig (som den ironiens mester han er) ut slagere som Monthy Pythons ”Always look on the bright side of life” og alle herregud-så-fint-livet-er-dere-og-så-sinnsykt-glad-jeg-er-akkurat-nå sangene fra deLillos repertoar. Han vet å gjøre meg glad, og tenk, jeg gleder meg til å bli flittig student i ”Norges desidert vakreste, flotteste og koseligste by, for ikke å snakke om innbyggerne, kremen av kremen.” (sitat: min venn, Bergenser)

Og til alle dere som ringer hvert fjortende minutt for å minne meg på regnfrakk og paraply, takk, jeg vet dere bare prøver å være hjelpsomme.

”(...) Kristiana, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den...”

Nja... so long folks!

disse ubetalelige dagene

Lys. Au. Hodet. Magen. To bein. En våken, en sovende arm. Skarpere lys. Tregulv.

En time senere:
Dumdidum, lurer på når Anne våkner. Jeg er lettere kvalm.
Lurer på om Anne, hvis hun noen gang våkner, (kanskje er hun bevisstløs? Kanskje hun har bukket under for tequilaens drepende overtalelseskraft og nå ligger urørlig og kjemper seg desperat tilbake til tilværelsen? Nææhj... ) lurer på om Anne, hvis hun noen gang våkner, kan fortelle meg hvorfor jeg sover på en madrass på rommet hennes og ikke hjemme i min egen seng. En behagelig madrass for så vidt. Fine tregulvet.

To timer senere:
Vilde: (messende) Anne, Anne, Anne, Anne (pust inn) ANNE!!
Anne: snøfle
Vilde: (forsiktig) Å, er du våken?
Anne: hæ?
Vilde: Det var det jeg trodde.

Senere, på kjøkkenet med moren til Anne:
Hvorfor ser hun så rart på meg? Smil. Litt til. Nei, ikke så bredt, nå ser jeg vel bare gal ut. Jeg er kvalm. Jeg burde dusje.
Moren til Anne: Nå, hadde dere det koselig i går da?
Vilde: Ja, jo...veldig koselig hadde vi det.
Stillhet. Jeg prøver meg på et smil igjen. Hun smiler tilbake. Jeg smiler litt bredere.
Nå har det vært stille veldig lenge. Kanskje fem sekunder, dette må virke rart. Si noe fornuftig Vilde, noe passende, noe om været, det slår aldri feil.
Vilde: Jah, i dag er det varmt gitt. (smil)
Moren til Anne: Ja, det skal være sant og visst. (smil)

Og senere:
Sofa. Mat er godt. Litt mat, ikke så mye kanskje. Litt brødskive som man kan tygge sakte. Oboy, derimot er kjempegodt. Anne lurer på hvor mange skjeer med pulver hun må ha i melkeglasset før konsistensen ikke lenger er flytende. Ganske mange skjeer viser det seg.
Vilde: Hvis du tenker nøye etter er ”Just like Heaven” egentlig en veldig bra film. Altså, hvis du ser bortifra at det muligens er litt urealistisk akkurat det med at Reese Witherspoon er et spøkelse og sånt. Men sånn egentlig sier filmen veldig mye om livet og meningen bak og det der. Dypt egentlig.

Vi ser ”Just like Heaven” en gang til.
Anne: Han er kjekk han der hovedrollemannen, du.

Vi spiller gjennom to bigbang cd`er og leser Dagbladet. Vi hører ”Tazte Priv” med Bård og Harald. Jeg er Lena fra døden på Oslo S, Anne er kulissemaker Trym Sigvaldson. Vi studerer samtlige topp skoledagbøker fra perioden 1997-2002. Vi skriver leserbrev til Aftenposten om den dalende kvaliteten på NRKs sendeskjema søndag formiddag (Hvor er aktualitetsstoffet? Bryr de seg egentlig om den oppvoksende generasjon?) og signerer med Trym og Lena, som er opptatt av andre ting.

Tross en konstant pressende følelse i mageregionen og en litt diffus visjon av handlingsforløpet kvelden i forveien, er verden et godt sted å være disse søndagene.

avskjeden

Mamma gråt. Pappa stod på trammen og så brydd ut. Broren min lo. Jeg var glad til.

Jeg var ti, og fantaserte om den dagen jeg skulle forlate en god og beskyttet tilværelse til fordel for den store verden. Nå, ti år etter og nærmere bestemt en uke før overstående scenario skal settes til live, viser det seg at den store verden er Bergen, og at det hele nok kommer til å fortone seg noe annerledes enn tidligere antatt.

Når familien setter seg til i god gammeldags lørdagskos-ånd for å spille Gruble, og den kvinnelige delen av forsamlingen ivrig foreslår ”koppestell på B” som første kategori, ser også jeg at pakkingen har vokst ut av proporsjoner. Servise saumfares, bestikk sorteres, klær brettes, bøker pakkes i store esker, minner fra nitten år presses sammen opp på loft, inn i kott, ned i kjellerboder og ut i søppelkasser, for å rydde plass til nye, som skal skapes i et gammelt pikerom, snart resirkulert til tv-stue.

Mamma kommer til å tørke tårer med den ene hånden og dytte meg ut av døra (kamuflert som betryggende skulderklapp) med den andre, mens stefaren min må påta seg rollen som brydd utenforstående. Det eneste punktet av den ti år gamle fantasien som vel ikke kan sies å ha blitt forbitret av tidens tann, er at jeg er glad til.

hah

jeg klarte det til slutt.
Etter mye om, og ikke så rent lite men, føyer jeg meg nå inn i rekken av samfunnets bloggende sjeler. Som vel begynner å bli ikke så få.
Nehei, tenkte jeg, ingen grunn til å forstsette denne uvindelige skulingen fra sidelinja inn i en trygg, oppbyggelig og vennlig bloggerverden, når jeg selv kan bli en del av den.
Derav bloggen. Og som tittelen tilsier, seriøst til tusen.