Fra jente til kvinne, naiv ubelest til lærd intellektuell

Fremprovosert av å ha blitt forlatt alene hjemme for helgen, ble jeg plutselig voksen. Det skulle visst ikke mer til. I dag har jeg klatret opp på et av de syv fjellene, kommet hjem, bakt to brød, (ja, takk jeg vet det) vasket badet, ryddet rommet, vasket klær, spist nybakt brød og lest Morgenbladet, hørt på Thomas Dybdal og tenkt at det er fint med høst. Hvis dette fortsetter (og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal gjøre det) kanskje jeg skal stryke gardinene mens jeg leser litt Dostojevskij, og i kveld skal jeg ringe de gjenværende ti prosentene av nettverket mitt i Bergen, drikke litt rødvin og føre gode samtaler.

Midt i en god samtale skal noen ringe meg i en bedugget tilstand fra Kvarteret, og prøve å få meg med ut. Da skal jeg smile litt og riste rolig på hodet og minnes den tiden heller ikke jeg kjente betydningen av ordet konsekvenser, og jeg også kunne snurre bekymringløst rundt på studentpubene. Så skal jeg tenke at det er fint med minner, mens jeg lurer på hva jeg skal lage til middag i morgen, helst noe fisk, det er så lenge siden, før jeg tar med meg Magasinet på senga og løser kryssord til jeg sovner.

Sannheten kommer for en dag

- Velkommen, Vilde. Jeg ser De bærer en paraply - ikke oppslått vel og merke, i høyre hånd. Meget interessant. Tør jeg spørre hvorfor?
- Vi er i Bergen, det regnet på vei til kontoret ditt. Den er ikke lenger oppslått fordi vi er inne.
- Men den var tidligere oppslått altså? Uhyre interessant informasjon. La meg få notere det, mens De legger Dem på divanen. Nuvel, fortell meg nå om Deres nattelige visjoner.

Jeg legger meg ned og forteller drømmen min, den jeg ofte har, den hvor jeg løper bortover en gang, med en fremmed bak meg. Den fremmede vil ta meg. Mens jeg forteller hører jeg svake skrapelyder fra Sigmund der han noterer i en liten bok, og jeg kjenner en stram pipelukt fylle det lille rommet.

- Spiser De noe mens de løper?
- Nei... Jeg konsentrerer meg om selve løpingen, tenker vel egentlig ikke på mat i det hele tatt.
- Ikke et lite rødt eple en gang? Eller en pære muligens? Nei, ikke det. Jaja. I hvilken retning løper De, høyre eller venstre?
- Det er vel mest rett fram.
- Høyre eller venstre Vilde? Ikke våg å lyv for meg! Eller enda verre, ikke tillat Dem å lyve for selvet! Høyre eller venstre?
- Æh, venstre da kanskje.
- Meget interessant, meget interessant, akkurat hva jeg fryktet. La meg få sitere, noe fritt, fra min bok ”Drømmetydning.” De skal forresten få med et gratis eksemplar på vei hjem. ”Den høyre vei betegner ekteskap, omgang med pike osv, således fremstiller den venstre – altså, den De valgte i Deres drøm, homoseksualitet, incest eller perversjon.” Det er nesten for opplagt hva Deres drøm betyr. Et klassisk eksempel på hvordan man umulig kan undertrykke underbevissthetens vilje, denne drømmen letter på sløret for dine innerste lyster. La meg kort og godt oppsummere det slik; De vil ha Dem med alt og alle, hele tiden. Og den fremmede som jager Dem vil ikke ta Dem, han vil ta Dem. Å løpe gjennom et hus er unektelig en haremsdrøm. Stakkars liten pike, men husk at det ikke er Deres skyld, dette skyldes ene og alene fortrengte traumer fra barndommen. Jeg vil også legge til hvordan drømmen Deres retter et klart sinne mot Deres mor fordi hun ikke fødte Dem som gutt. Og det er ikke engang nødvendig å komme inn på bortforklaringspåstanden Deres om hvorfor De har en paraply med i dag. Stakkars vennen, jeg har selvfølgelig ingen løsning på Deres problem, jeg bare påpeker det.

Ja, etter noen våkendøgn med eksamen i akademisk skriving hvor jeg har tolket en tekst om Freuds psykoanalyse i sammenheng med Kai Fjells kunst, ble dette en litt fortvilet avstikker jeg ikke følte kunne legges ved besvarelsen. Freud kan ikke ha hatt en lett barndom, der har du en mann med seriøse issues.

Hei du mannen

Ironi er en fin ting. Neste gang du synes en person er så latterlig dum at det umulig kan være tilfelle, tenk deg gjennom en gang til, sannsynligvis har du rett, det er umulig tilfelle. La oss ta et eksempel: Når du forteller at du studerer kjemi og molekylærbiologi, og jeg sier ”Fett, skal du prøve å klone mennesker og sånn?” Ikke se på meg granskende og si i en alvorlig tone ”Nei, jeg skal ikke det, det er ikke lov.”
Et eksempel til: Når du forteller meg at exphilboka di er dødsrar, den hopper rett fra antikken til rennesansen, og jeg sier at det er fordi ingen tenkte noe i middelalderen, ikke svar ”Jo, man gjorde jo det, alle tenker hele tiden.” Feil svar.
Som sagt, ironi er en fin ting, sarkasme er gøy. Men når du har kjent en person i ti minutter og hun forteller deg at hun studerer litt.vit, ikke utbryt ”Men du ser jo helt normal ut jo!” (Særlig da med tanke på at du selv studerer molekylærbiologi.) Da er det ikke fordi du ikke er ganske kjekk på en litt sånn ekkel pornomåte at jeg ikke gidder å snakke mer med deg den kvelden. Og en ting til, ”Helt ærlig, synes du Jesus er sexy?” er en dårlig åpningsreplikk. Uansett sammenheng.

Mor får mobil

heivildehvorermellomromsknappenklemmamma

Du har hatt bedre dager

”Selvfølgelig kan jeg veien til Fløyen, jeg er da ikke komplett idiot, følg meg, følg meg,” ropte du kanskje litt overivrig og veivet hendene i været. ”Selvfølgelig vet jeg veien til langt borti helvete, og snart begynner det å pøsregne og tordne, hva skal vi på Fløyen å gjøre uansett, når vi kan fjellklatre vår vei inn i skjærsilden?” var det du egentlig hadde ment å si.

Etter en gjennomgang i skjærsilden med en påfølgende snarvisitt til et overraskende fuktig helvete er det kanskje ikke så rart at du ikke fremstår som et blendende vakkert skue der du kaver deg desorientert hjemover. Du har sett bedre ut. Du har hatt bedre hårdager. Regnjakken som kanskje ikke var så vanntett allikevel, rekker deg til knærne, og du lurer litt på hvor stor moren din egentlig så for seg at du kom til å vokse deg, da hun kjøpte den fem år tidligere med kommentaren ”Så har du noe å vokse i.” Alt dette tenker du på, og da er det kanskje ikke så rart du litt for seint oppdager at du går rett inn, nei heller, faller ugrasiøst over han kjekke fra seminargruppa. Dette er Guds måte å si at han er glad i deg. Han vil at du tilfeldigvis skal møte kjekke folk på gata. Noen ganger har Gud litt problemer med konseptet ”å kjenne sin besøkelsestid.” Du hikster et fortvilet morn. Sekundet senere kommer du på at klokka er seks på kvelden, tidsbegrep blir alltid litt uklare når en akkurat har funnet veien tilbake fra helvete.

Vel hjemme sovner du med klærne på. Du sover kanskje litt lenger enn planlagt, og da du våkner kommer du på at det er tjue minutter til du skal være i sentrum og se en norsk film du egentlig ikke vil se. Du jamrer et desperat ”Hvorfor Gud? Hvorfor?” ut vinduet. Regnet pisker mot ansiktet. Det ble kanskje vel melodramatisk, naboen ser litt rart på deg, men du kunne ikke brydd deg mindre. Du kaster deg ut døra og sprinter nedover mot kinoen. Nå er du på gråten. Du ser ikke noe for alt regnet. Jo, du ser et Dagbladet på bakken: ”Tre skolebarn drept av selvmordsbomber.” Det får deg til å revurdere situasjonen din, i et brøkdel av et sekund tenker du at det kanskje burde sette dine kvaler litt i perspektiv. Nei, drit i perspektiv. Dagen i dag er ikke dagen for å sette ting i perspektiv. Du har gnagsår. Du bestemmer deg for å hate filmen uansett hvor bra den skulle vise seg å være.

"Neighbours"

Av mangel på tv i leiligheten må vi finne på andre ting å gjøre. Mye tid blir derfor brukt på å betrakte naboenes daglige gjøremål. Unormalt mye tid, ville kanskje vært naboenes reaksjon, om de var klar over det. ”Kommer ikke Hotel Cæsar til oss, må vi komme til Hotel Cæsar” pleier jeg å si til de andre, uten at noen av oss egentlig skjønner hva jeg mener.

Jeg har allerede nevnt Ugly Naked Guy. Han er tidvis forferdelig underholdende, men i det siste har han vært skuffende mye påkledd. (Jada, selv om jeg karakteriserer han som stygg er jeg da fremdeles en kvinne!) Nå er det hans forhold til verandaen som er mer interessant. Der har du ett unormalt forhold. Han sitter på den til alle døgnets tider med et sykelig blikk. Stakkars kona, hun flyr rundt i huset dagen lang og vet ikke helt hvordan konkurrere med verandaen. To ganger i året drar de til Costa del Sol og blir nyforelska. Men med ett er det tilbake til Verandaen og den brutale virkelighet; en ektemann, en kone, en veranda. De to siste setningene er vel strengt tatt bare antagelser.

Litt lenger opp i gata, tilsynelatende skjermet fra trekantdramaets utfoldelse, holder Bitchen til. Dette lite flatterende tilnavnet så dagens lys etter en liten uoverensstemmelse grunnet en bitte liten brannalarmutløsning på innflytningsfesten vår. Hun lever et usannsynlig kjedelig liv, eneste grunn til at jeg i det hele tatt nevner henne er fordi jeg mistenker at Ugly Naked Guy har et godt øye til henne, og at det er derfor han tilbringer en så unormalt stor del av livet sitt på en ikke engang fin veranda. Når jeg tidligere i teksten antydet at det var fordi han var forelsket i verandaen sin, gikk det plutselig opp for meg at det hadde vært litt lite sannsynlig, selv for Ugly Naked Guy å være. Så det at han er betatt av Bitchen høres mer troverdig ut. (Selvom jeg også har problemer med å tro det.)

Med andre ord, vi har løpende abonnement på et realitydrama uten lisens. Problemet oppstår når søndagsgjesten vår (Ja, vi har fast søndagsgjest. Ikke spør. De jeg bor med er ikke fra Oslo.) er på besøk og en av oss kommer til skade for å rope: ”Shit ass, sjekk han kjekke Bitchen har på besøk, nå kan du tro Ugly Naked Guy blir sjalu, kanskje kona endelig får verandaen i fred!” Oppstår det da et forklaringsproblem? Erfaringsmessig, ja.

Film avler vold

I dag våknet jeg med en uimotståelig trang til å slå noen. Jeg har alltid sett på meg selv som et ikkevoldelig menneske, så jeg var, og er vel egentlig fremdeles, veldig usikker på hvordan forsone meg med denne nyoppdagede følelsen. Jeg hadde en litt uheldig opplevelse i går kveld. Førti minutter jeg godt kunne vært foruten. Hadde det bare ikke vært for denne samtalen:

Runa: Det er fredag Vilde. Fredag. Fredag, fredag.
Vilde: Jeg er trøtt Runa. Trøtt. Trøtt, trøtt.
Runa: Men du tar deg så mye bedre ut i våken tilstand! Du blir liksom så mye morsommere å være sammen med, du blir rett og slett en bedre samtalepartner. Du er også mer tilbøyelig til å bevege deg når du er våken. I det hele tatt, den sovende Vilde har lite å stille opp med i forhold til den våkne.

Hun hadde et poeng. Jeg ble med Runa over til nabokollektivet for å se tv. Hvorfor være alene og gjøre ingenting, når man kan være flere og kollektivt ikke gjøre noe? Det skal sies at det var en veldig koselig første time. Jeg trivdes. Jeg klappet Runa på hodet og var glad for at hun hadde overtalt meg. I ettertid ser jeg at det skulle stoppet her. Vi skulle sagt ha det og takk for nå og la oss gjenta dette så fort som mulig og bukk og nei, og gått og lagt oss. Men nei, filmen måtte vi da få med oss. Her vil jeg påpeke to viktige faktorer:

• Jeg er utrolig lite kresen når det kommer til film. Skremmende lite kresen faktisk.
  
• Jeg synes ”Scary Movie” er en knallfilm, for ikke å snakke om ”Not another teen movie.” De står igjen som to gode filmopplevelser.

Derfor var jeg ikke videre bekymret da jeg så at vi skulle se ”Date Movie.” Snarere tvert imot. Kan vel nesten si at jeg gledet meg. Jeg lo de første fem minuttene. Det var kanskje en litt anstrengt latter, men allikevel, latter var det da.

Så skjedde det noe rart. Jeg sluttet å le. Jeg ble forvirra. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, enda mindre hvor jeg skulle rette blikket. Jeg begynte nesten å gråte. Bare av å tenke på det nå, begynner jeg nesten å gråte. Det var helt stille i rommet. Det var en merkelig følelse. Katten på skjermen satt på do, jeg begynte å tenke på meningen med livet, og hvordan jeg plutselig fikk lyst til å ringe alle og fortelle hvor glad jeg var i dem. Noen skrudde av filmen. Runa braste ut døra, jeg løp etter henne. Vi sa ikke ett ord til hverandre. Vi gikk hjem i stillhet. Jeg la meg uten å pusse tennene.

Om jeg er bitter?

Møt Arnfinn. Han er en real kar og liker lange turer i skog og mark. Han trives i telt, men sier ikke nei til en rolig kveld hjemme foran tv`en. Som medarbeider i videokiosken på hjørnet har han fast inntekt og stabile arbeidsforhold. Han er tilfreds i livet, og som han selv utrykker det: ”Jeg kunne ikke hatt det bedre om så noen hadde kastet femten millioner kroner etter meg på gata mens jeg gikk hånd i hånd med Angelina Jolie.” Arnfinn liker de fleste, men som alle andre har også han småirritasjoner som gjør hverdagen som kioskmedarbeider litt tyngre: ”I går foreksempel, jeg jobbet kveldskift da det kom to jenter inn, jenter av typen ”Ååå vi har akkurat flytta til Bergen og vi har selvfølgelig ikke lånekort og egentlig husker vi ikke postnummeret vårt heller, og vi klarer ikke å slutte å fnise, det er mest fordi vi er så innmari dumme.” Du skjønner åssen jenter jeg mener. Disse to var av akkurat den typen, så det kom ikke som et sjokk at de var sinnsykt plagsomme, og jeg ble irritert. Jeg mener ikke sånn småirritert du blir når du ser et bilde av Kristin Halvorsen, jeg mener utrolig irritert. Det hjalp ikke at filmene de skulle leie var to utrolig dårlige romantiske komedier. Derfor bestemte jeg meg for først å finne fram feil filmer til de. Selv når jeg blir irritert mister jeg ikke min humoristiske side. Så gjemte jeg sertifikatet til hun ene, og insisterte på at det var hun, og ikke jeg som hadde rota det bort. For å gjøre henne flau begynte jeg demonstrativt å lete gjennom alle pornobladene, mens jeg ropte unødvendig høyt at hun sikkert hadde mista det i et av dem. Du kan tro jeg storkoste meg, jeg liker å sette sånne irriterende jenter på plass. Masetesertifikatjente begynte å klage over at det var den eneste legitimasjonen hun hadde. Når du er så dum at du bare går rundt med en legitimasjon fortjener du ikke bedre, mener nå jeg. Oppførselen min lønte seg selvfølgelig, jeg fikk nummeret hennes. Hun påsto det var fordi jeg måtte ringe henne når jeg fant sertifikatet hennes, men jeg skjønner da tegninga.”

Bill.mr: Du og jeg på videokveld?

Jubileum - oppdatert!

(2 dager etter-post: Plutselig ble gjennkjennelsesmuligheten større enn jeg forventet, så tredje avsnitt er nå forandret. Med disse endringene mister posten kanskje noe av sin troverdighet, men det var nesten sånn det fortonet seg. Hvis jeg husker riktig.)

”Vi må få noe ut av dagen.” Mama så på meg med strenge øyne. ”Klart det, vi må få noe ut av dagen,” hostet jeg.
Mama bestemte at vi skulle på søndagstur. Vi hompet oss nedover på søndagstur mot sevenelleven. ”Vi trenger frukt.” Mama er så fornuftig. Jeg liker Mama. Vi fant ikke frukt, men vi fant et Detnye og et Her og nå. ”Det er viktig å holde seg oppdatert på samfunnet rundt,” forklarte Mama. Kloke Mama, vi bedrev høytlesning og hadde det riktig så fint.

”I hææælvete, jeg drakk meg snydens i natt!!” Lillesøster (også kjent som Runa-og-jeg-tar-liksesågodt-ungdomsopprøret-fem-år-for-seint-jeg) ramlet ut av soveromsdøra og ødela mye av den koselige stemningen. ”Wanna watch some O.C with me, biatch?” ropte hun og knuste tre tallerkener. Jeg liker ikke måten hun snakker til meg på.
I samme øyeblikk kom Hjørdis ut fra stua og meddelte lystig: ”Jeg er nordkvinne, jeg er stolt av det, og nå drar jeg på jobb.” Jeg skjønner ikke mye av det hun sier, så jeg smilte bare, mens hun fulgte opp med: ”Hei, hei jenter, hva slags ukvemsord er det dere marinerer ørene deres i her?” Igjen, vanskelig å vite, men jeg tror hun siktet til Lillesøsters språkbruk, så jeg likte Hjørdis denne morgenen.

”Er jeg den eneste som finner det noe ubehagelig at det ligger en hatt midt på kjøkkengulvet vårt?” Mama gjorde oss oppmerksomme på hatten som kom til syne bak Lillesøsters rygg. Det var en usedvanlig stor hatt. Lillesøster var rask med å rekke en hånd opp i været. Hatten rørte naturligvis ikke på seg, og Hjørdis himlet med øynene: ”Lille hodeplagg eller lue om du vil, jeg får dårlige vibber av deg, jeg tror kanskje du burde gå nå, og ta med deg en frakk på vei ut.” Hadde hatter kunnet røre på seg hadde den ikke latt seg be to ganger, men så er det nå engang slik at det kan de ikke, så Hjørdis sparket den ut av leiligheten. ”Huff, den hatten minner meg om en hatt Papa pleide å bruke,” sukket Mama.

Alt i alt var det en veldig koselig søndagsmorgen, men høydepunktet kom selvfølgelig samme kveld; Mama finner settebrikkene, Lillesøster drar fram ølen, Hjørdis legger glasuren på sjokoladekaka, jeg holder tale, og vi skåler for vel overlevd første måned som samboere. Fire jenter som ikke kjente hverandre helt for fire uker siden, kjenner hverandre nå kanskje litt for godt.

En paintkunstner er født

Planen var å skrive et moraliserende innlegg om hvordan man er avnsvarlig for sine handlinger, men slike ting har en tendens til å bli litt langdryge, så i stedet kjører jeg på med en riktig så festlig rebus som jeg velger å kalle: Hvor har Vilde befunnet seg de siste 48 timene?

Hint 1: Noen vil påstå jeg ba om det

Hint 2

B

Det er først når du mister noe du forstår hvor viktig det er for deg. Jeg pleide ikke å tenke noe særlig over det, det lå jo der immer (nå er jeg litt usikker på betydningen dette ordet besitter, synonymordboken min er ikke grei, men som du senere vil forstå, er opsjonene veldig innskrenket.) Greien er den, første tegn i den rekken med tjueni tegn vi bruker når vi skriver, fungerer ikke lenger på min pc. Oppførselen de siste uker vil kunne beskrives som lite koordineringsvillig, men nå når jeg åpnet Word stod den helt i beknip. Den er meldt ut og nekter å underordne seg.

Kun én ikkefungerende, i en rekke på tjueni, det er vel ikke så betydningsfullt, muligheten til å bruke de gjenværende tjueåtte ligger jo der, er muligens en refleksjon du nå fører, men jeg vil fortelle deg den røffe virkelighet: Det er utvilsomt helt utrolig hemmende å ikke lenger kunne bruke dette tegn. Store problemer med å formulere meg ønskelig, eller i det hele skrive noe som høres noenlunde fornuftig ut, er nå blitt en enorm prøvelse.

Det verste er selvfølgelig dette: Jeg er uten noen som helst ide for åssen jeg fikser dette. Burde jeg skru pc`en i biter? Åssen gjøres dette? Jeg håper virkelig, både for min egen skyld og de som leser dette, jeg håper virkelig problemet fikses så fort som overhode mulig, denne bloggen blir et slitsomt og tidskrevende prosjekt hvis jeg ikke får ordnet det. For ikke å nevne innleveringer. Det blir ikke lett, nei.

En time etter at dette ble skrevet:
Aaah, neglfil, en undervurdert oppfinnelse. Fungerer utmerket til å stikke ned mellom tastatur, særlig hvis du er relativt irritert og hardhent. Det skal sies at A fremdeles er utrolig treig, og du må bruke masse kraft for at den skal vise seg på skjermen, så dette kan bli slitsomt i lengden. Vet noen hva problemet kan komme av? (Nei, jeg pleier ikke å stikke neglfiler under tastaturet, så det kan ikke være dette.) Forøvrig, for de av dere som de siste dagene har måtte høre på undertegnede le seg gjennom utdraget fra Freuds "Drømmetydning"; redskapet var ikke tilfeldig valgt.