Oss pushovere imellom

Jeg er et godt menneske. Jeg streber etter å gjøre alle til lags. Jeg er definisjonen på godhet. Jeg er vår tids Mor Teresa, bortsett fra at jeg ikke har reist rundt til fattige barn og sånt. Ennå. Uansett, jeg er snillhet på to bein, og dette fører da til at jeg ofte har blitt kalt for en pushover. Dette skal visstnok ikke være et kompliment. Her er jeg så altruistisk som bare det, ofrer meg for andres lykke, så skal dette liksom være negativt? Jeg mener, hvor er logikken?

”Lær deg å bli en bitch,” en ganske interessant overskrift hentet et av de mange månedlige kvinnemagasinene. Å være bitch er kult. Jenter som blir kalt bitcher skal smile og være stolte. Føyer man seg etter andre er man svak. De som brøyter seg fram med spisse albuer og roper høyest vinner fram, uavhengig av om det går på bekostning av andre. Faktisk skal det helst gå på bekostning av andre. Bitchene når lengst, oppnår mest suksess og kaprer de beste jobbene.

Dette er absolutt en av vår tids største misforståelser. For pushover som jeg er, sitter jeg nemlig med inside information om hvordan forholdende egentlig ligger an. Av fare for å få andre pushovere på nakken, ser jeg på det som min oppgave å røpe oss pushoveres yrkeshemmelighet: Vi føyer oss etter andre. Tilsynelatende. Men i bunn og grunn gjør vi dette utelukkende av egoistiske årsaker. Forskjellen på oss og de såkalte bitchene er at vi er smarte nok til å tilsløre vår egoisme i en altruistisk væremåte.
Forvirret? La meg komme med et par eksempler på hvordan fordelene ved et liv som pushover arter seg sånn i hverdagen:

1. Hjemmefra meg og til universitetet kan du velge å gå to veier. Jeg liker den ene veien best, de jeg bor sammen med foretrekker (de har åpenbart en meget lavt utviklet estetisk sans) den andre. Tar jeg følge med en av de jeg bor med går vi alltid den veien hun liker best. Hvorfor føyer jeg meg? For meg er hvilken vei jeg går så lite viktig (det gjelder å se stort på det) at jeg heller vil glede en annen, enn å gå den veien jeg foretrekker. Å glede andre gjør meg lykkelig. Så når vi da går til universitetet tenker hun jeg går sammen med: Jeg går på en fin vei. Jeg derimot, går ved siden av og tenker: Jeg går på en vei, og jeg er lykkelig.

Så da kan man jo spørre seg: hvem er det som her egentlig vant kampen om skoleveien? Eller for å si det på en annen måte: Jeg lar meg pushe over, men pusher dobbelt så hardt tilbake, og står til slutt som den seirende pusheren.

2. Jeg skulle på kino med en venninne. Hun ville se ”The Departed,” jeg liker ikke voldsfilmer (det var denne godheten igjen) så jeg ville heller se ”The devil wears Prada.” (Jeg er så ufattelig dyp på alle andre områder i livet, et sted må jeg få utløp for de overfladiske sidene.) Vi så selvfølgelig ”The Departed.” Jeg føyde meg igjen. Det viste seg selvfølgelig å være en genial avgjørelse fra min side, ikke bare elsket jeg filmen, men jeg fikk et nytt syn på film; kanskje jeg kan begynne å like gangsterfilmer? Leonardo har visst blitt digg igjen. Jeg hadde altså rett når jeg var tolv. Jeg blir lykkelig av å få et nytt syn på ting. Jeg blir lykkelig av å vite at jeg hadde rett. Og, jeg blir som sagt lykkelig av å glede andre. Så ut fra kinoen gikk venninnen min og tenkte: Jeje, det var en fet film lissom. Jeg gikk ved siden av og tenkte: Jeg er et fullkomment lykkelig menneske.

Det er derfor pushoverene, ikke bitchene, som vil nå lengst i livet. Det er lykken alle til syvende og sist vil oppnå, ikke sant? Så neste gang noen kaller deg en pushover, ikke se ned i bakken og bli flau og tenk at det var dumt. Nei, rett opp hodet, se dem inn i øynene og si: ”Jeg er pushover og stolt av det. Jeg er et lykkelig menneske.” (For all del unngå å falle for fristelsen til å avslutte dette med ”Eh, hvis du vil at jeg skal være det, mener jeg.” Det ville på en måte tatt vekk noe av troverdigheten ved utsagnet.)