Doveggens budskap

Jeg satt på do. Jeg satt på do på et utested og leste det som var skrevet på veggene. Det står jo ofte så mye morsomt der. Jeg satt der og smilte for meg selv da jeg plutselig leste noe som virket skremmende velkjent. Jeg følte at teksten snakket til meg. Ikke sånn som når man leser bra bøker og tenker: fint, interessante greier, jeg kan virkelig kjenne meg igjen i hovedpersonen. Nei, det som stod skrevet på denne veggen følte jeg var høyst relevant for akkurat meg og mitt liv. Av hensyn til de involverte (eller egentlig mest av hensyn til meg selv) kan jeg ikke fortelle nøyaktig hva det stod, men vi kan late som det stod ”Jeg er dødslei av tomatsuppe med makaroni.” Det lød så skremmende velkjent ikke sant, men på en annen måte ikke. Jeg er da på ingen måte lei av tomatsuppe med makaroni. Eller er jeg det?

Slik begynte jeg å tenke, bare at jeg ikke tenkte på tomatsuppe med makaroni, men det andre, det som faktisk stod der, det som tomatsuppe med makaroni bare er en forkledning for. Så, med ett gikk det opp for meg at det nettopp var jeg som hadde skrevet det. Bare at jeg ikke hadde noen erindring av faktisk å ha skrevet det.

Det var utviltsomt min håndskrift. Når var dette skrevet? Hvorfor var dette skrevet? Og ikke minst, var dette som var skrevet sant? Men viktigst: hvor hadde jeg fått tusjen fra?

Mange spørsmål kvernet i hodet, og jeg kjente meg kvalm. Greit, jeg innrømmet at det var jeg som hadde skrevet det, tilfeldighetene var for mange til bare å overse, men jeg mente da vitterlig ikke det som stod der. Eller gjorde jeg det? Jeg ble kvalmere. Joda, (og nå håper jeg leseren klarer å huske at det ikke egentlig er tomatsuppe det er snakk om her, men noe langt viktigere.) jeg har kanskje lurt på om jeg synes tomatsuppe begynner å bli litt monotont, men lei av? Nei, på ingen måte. På den annen side, jeg leste nok psykoanalyse i exphil at jeg skjønte at: underbevisstheten lyver aldri.

Alt dette fører til at jeg snart er på randen til sammenbrudd. Jeg har jo skrevet det, jeg mener at jeg ikke mener det, men kanskje jeg mener det, underbevisstheten min skrev det, mener underbevisstheten min det da? Nei, forteller jeg meg selv. Jeg kan ikke mene det.

Men kanskje jeg mener det, så har jeg fortrengt det. Kanskje en dovegg måtte være budbringeren for å få meg til å forstå hva jeg faktisk mener?

Jeg begynner å bli gal.