La dolce vita

En mann løper mellom bodene, en gammel kone stavrer seg bortover og lener seg mot en ung gutt som plystrer til jenta i leiligheten over plassen. Stemmene summer over torget, skittent vann kastes utover brosteinene og renner nedover et mørkt smug. Klærne henger til tørk mellom husene. Et par japanske turister går seg vill blant krydderbodene og blir geleidet på rett kjøl av en innfødt. To menn i strøken dress og med finkjemmet hår prater usammenhengende i mobiltelefon. De eneste ordene man klarer å skille fra hverandre er ”blodhevn...drepe...konstruksjonsarbeider...” og et hvesende ”det handler om ære.” Et kjærestepar sitter på fontenen og hvisker løfter de aldri vil holde, til musikken fra en mann på gitar som synger ”O sole mio”. Roberto Begningi runder hjørnet i rasende fart på en gammel Vespa. Jeg står i løypa, vi krasjer i hverandre og fortumlet roper han ”Buongiorno pricipessa!” der vi ruller over noen utgravninger fra antikken.

Det beste er at det nesten er sant. Forventningene leveres etter en helg i Roma. Anita Ekberg bader i Fontana di Trevi, Fellini gir formaninger i megafonen, Corleone lener seg mot Pantheon og myser mot filmenes Roma. Det er sånn Italia er. Klisjeene utspilles og tilfredsstiller linsekåte turister forført av ekte historie, ekte kultur og ekte Romere. Ved Peterskirken står paven og samtaler med Gud, kardinalene ligger gråtende over den forrige pavens grav og gir deg en vemodig andaktsfølelse. Italienernes barnlige begeistring gjenfinnes i Colosseum der du slår deg ned ved siden av keiseren og heier fram modige gladiatorer. I alt dette spiser jeg pizza med den ene hånden og gestikulerer med den andre, mens jeg lurer på hvorfor jeg ikke bare gjør italiener av meg med det samme.

Her skulle svaret på forrige setning komme. Et mindre romantisk syn på Roma; et skittent, ustrukturert, kaotisk, støyende og politisk katastrofalt Roma skulle forklare hvorfor jeg kommer tilbake til Norge. Men ute er det mørkt, jeg er kald, og tre dager i Roma gjør at det negative ved Italia ikke lenger synes betydningsfullt i sammenligning med ”la dolce vita.”