Fra mørket til lyset

Alle disse årene hvor jeg valgte sløyd framfor tekstil. Var det bare et skalkeskjul? Var det bare av redsel for å se den egentlige meg? Min destinasjon?

Jeg ser det nå.

Jeg gjemte meg bak plankene i kjelleren, slo i spiker på spiker. Hamret for å overdøve de hviskende stemmene lengst bak i bevisstheten: ”Nei, Vilde, det er ikke innenfor sløydfaget ditt talent ligger. Oppover skal du klatre, oppover mot lyset. Der skal du finne din nisje. Deg vil du møte på tekstilrommet.”

Jeg ville ikke høre. Hamret hardere. Jeg var redd. Redd for hva jeg kunne komme til å finne. Tretten år og oppvokst i jantelovens Norge. Selv nå, med etterpåklokskapens tekstilvevde kappe rundt meg, kan jeg skjønne hvorfor jeg ikke lystret. Hvorfor jeg forble lukket mellom spikrene, stengt inne i mitt eget lille skap på et mørkt sløydrom.

”Er dette alt jeg er?” ”Er dette alt jeg har å tilby?” ”Er jeg bare nok en middelmådig kunst og håndverkselev?”. Så mye usikkerhet, så mange unødvendige bekymringer når svaret lå bare tre etasjer over mitt eget hode. Jeg satte aldri mine føtter oppe på tekstilrommet.

At det var mine ungdomsårs mest håpløse beslutning gikk opp for meg i dag.

Jeg ser det nå.


Jeg vet. Tro meg, jeg ser det nå.

Kortenes tittel: (Ja, dette er ikke bare kunst. Dette er kunst med budskap. Verdikunst. I år gir jeg kjerneverdijulekort. For i år har jeg funnet tekstilen.)

1. "Budskap: Poesi"

2. "Budskap: Politisk kommentar til samvittighetsfanger"

3. "Budskap: Nei til seksualiseringen av jula"

4. "Buskap: Juleverdier"

Takk til Sissel, inspirasjonguru. Hun ga meg glitteret og kastet hammeren.

Å verdsette de små tingene

Det er disse morgnene du møter en annen i døra.

Jeg tror det blir en bra dag.

Drømmebudskap

Nå er jeg litt treig, men alt jeg gjør i dag går litt treigt, så det er vel en mening med det. Dagen startet med at jeg våknet av at jeg satt oppreist i senga og jamret "Nei!" ut i dagen, får jeg vel si, i og med at klokka var langt over det tidspunktet jeg hadde ambisjoner om å komme meg opp på. Fram til det tidspunktet hadde det vært en utrolig fin drøm, en virkelig behagelig drøm, en slik du kan leve på resten av dagen, synd den tok en litt uheldig vinkling akkurat mot slutten. Derav ropingen med den påføgende treige oppvåkningen. Alt henger sammen med alt: jeg kom treigt avgårde til forelesning, jeg var treig i lunsjen, og jeg er treig nå og, har til og med en lang digresjon om drømmen min, før jeg kommer til poenget:
Tordenbloggen holder på med bloggkåring i disse dager og jeg er i dagens pulje. (Takk til skjønne Kristin og smarte (vi snakker valg av bosted) Kris) Stemme kan du gjøre her. Det er mange gode blogger i dag, og stemme kan du gjøre på alle. Og da kunne jo en av de foreksempel være meg. Etter en sånn utrolig treffende tittel, og etter 12 tekstlinjer med roing, kan jeg neppe skule at det hadde blitt satt pris på.

- Nå så jeg at jeg var den eneste fra dagens pulje som har gått ut for å fiske etter stemmer. Om det får meg til å revurdere posten? På ingen måte. Noe må man da finne på når man ikke kan vise til slik bloggekompetanse som de andre. Beskjedenhet er min dyd.

Dyp søndagsfilosofi

Jeg elsker å være fyllesyk. Jeg hater å være fyllesyk, det er helt forferdelig, og det er derfor jeg elsker det. Særlig kombinert med fylleangst, det gjør det hele enda verre. Det vil si enda bedre. Det blir litt sånn: Okei, nå har jeg et problem. Dette er ille, jeg har det helt grusomt. Jeg har et problem. Men problemet kan løses. Det trenger ikke være sånn for alltid. Faktisk vet jeg med ganske stor sannsynlighet at det ikke vil være sånn for alltid. Dette går over. Dette kan repareres. Og da mener jeg ikke repareres som i å drikke litt mer alkohol, nei jeg mener repareres som i å pleie meg selv med vann, mat og få orden på livet mitt igjen. En psykolog hadde sikkert hatt en del å kommentere her.

En annen ting jeg elsker er å sitte på lesesalen med eksamensangst. Jeg elsker, nettopp fordi det er så forferdelig der og da, å stå opp sånn midt på natta for å komme meg til lesesalen. På lesesalen er det panikkstemning, alle sitter og nileser og nekter å snakke sammen, selv i lunsjen. Det blir en slags felles frustrasjonsfølelse, vi finner en kollektiv panikkangst, og plutselig har alle noe til felles. Det er koselig. Også jobber jeg best under press. Faktisk jobber jeg bare under press.

Jeg lurer på om jeg overbeviser meg selv om dette på et slags underbevissthetsplan. At jeg lurer meg til å tro at jeg elsker det, jeg må lure meg til å tro det slik at jeg skal klare å overleve dagen i dag, og resten av dagene fram til juleferien. For med den logikken jeg har operert med hittil må det jo også være sånn at jeg foreksempel elsker hasselnøtter, nettopp fordi jeg hater dem. Men jeg tviler ganske sterkt på at jeg elsker hasselnøtter. Tror kanskje ikke det gjelder på alt.

Oss pushovere imellom

Jeg er et godt menneske. Jeg streber etter å gjøre alle til lags. Jeg er definisjonen på godhet. Jeg er vår tids Mor Teresa, bortsett fra at jeg ikke har reist rundt til fattige barn og sånt. Ennå. Uansett, jeg er snillhet på to bein, og dette fører da til at jeg ofte har blitt kalt for en pushover. Dette skal visstnok ikke være et kompliment. Her er jeg så altruistisk som bare det, ofrer meg for andres lykke, så skal dette liksom være negativt? Jeg mener, hvor er logikken?

”Lær deg å bli en bitch,” en ganske interessant overskrift hentet et av de mange månedlige kvinnemagasinene. Å være bitch er kult. Jenter som blir kalt bitcher skal smile og være stolte. Føyer man seg etter andre er man svak. De som brøyter seg fram med spisse albuer og roper høyest vinner fram, uavhengig av om det går på bekostning av andre. Faktisk skal det helst gå på bekostning av andre. Bitchene når lengst, oppnår mest suksess og kaprer de beste jobbene.

Dette er absolutt en av vår tids største misforståelser. For pushover som jeg er, sitter jeg nemlig med inside information om hvordan forholdende egentlig ligger an. Av fare for å få andre pushovere på nakken, ser jeg på det som min oppgave å røpe oss pushoveres yrkeshemmelighet: Vi føyer oss etter andre. Tilsynelatende. Men i bunn og grunn gjør vi dette utelukkende av egoistiske årsaker. Forskjellen på oss og de såkalte bitchene er at vi er smarte nok til å tilsløre vår egoisme i en altruistisk væremåte.
Forvirret? La meg komme med et par eksempler på hvordan fordelene ved et liv som pushover arter seg sånn i hverdagen:

1. Hjemmefra meg og til universitetet kan du velge å gå to veier. Jeg liker den ene veien best, de jeg bor sammen med foretrekker (de har åpenbart en meget lavt utviklet estetisk sans) den andre. Tar jeg følge med en av de jeg bor med går vi alltid den veien hun liker best. Hvorfor føyer jeg meg? For meg er hvilken vei jeg går så lite viktig (det gjelder å se stort på det) at jeg heller vil glede en annen, enn å gå den veien jeg foretrekker. Å glede andre gjør meg lykkelig. Så når vi da går til universitetet tenker hun jeg går sammen med: Jeg går på en fin vei. Jeg derimot, går ved siden av og tenker: Jeg går på en vei, og jeg er lykkelig.

Så da kan man jo spørre seg: hvem er det som her egentlig vant kampen om skoleveien? Eller for å si det på en annen måte: Jeg lar meg pushe over, men pusher dobbelt så hardt tilbake, og står til slutt som den seirende pusheren.

2. Jeg skulle på kino med en venninne. Hun ville se ”The Departed,” jeg liker ikke voldsfilmer (det var denne godheten igjen) så jeg ville heller se ”The devil wears Prada.” (Jeg er så ufattelig dyp på alle andre områder i livet, et sted må jeg få utløp for de overfladiske sidene.) Vi så selvfølgelig ”The Departed.” Jeg føyde meg igjen. Det viste seg selvfølgelig å være en genial avgjørelse fra min side, ikke bare elsket jeg filmen, men jeg fikk et nytt syn på film; kanskje jeg kan begynne å like gangsterfilmer? Leonardo har visst blitt digg igjen. Jeg hadde altså rett når jeg var tolv. Jeg blir lykkelig av å få et nytt syn på ting. Jeg blir lykkelig av å vite at jeg hadde rett. Og, jeg blir som sagt lykkelig av å glede andre. Så ut fra kinoen gikk venninnen min og tenkte: Jeje, det var en fet film lissom. Jeg gikk ved siden av og tenkte: Jeg er et fullkomment lykkelig menneske.

Det er derfor pushoverene, ikke bitchene, som vil nå lengst i livet. Det er lykken alle til syvende og sist vil oppnå, ikke sant? Så neste gang noen kaller deg en pushover, ikke se ned i bakken og bli flau og tenk at det var dumt. Nei, rett opp hodet, se dem inn i øynene og si: ”Jeg er pushover og stolt av det. Jeg er et lykkelig menneske.” (For all del unngå å falle for fristelsen til å avslutte dette med ”Eh, hvis du vil at jeg skal være det, mener jeg.” Det ville på en måte tatt vekk noe av troverdigheten ved utsagnet.)

Ubudne gjester

Uten noen som helst forvarsel har Høstdepresjonen har flyttet inn i leiligheten vår. Den har alliert seg med muggen på badet, og sammen har de uvedkommende bestemt seg for sakte men sikkert å drepe all livsglede hos oss andre beboere. Muggen spyr ut grønne hån mot deg fra vinduskarmen, Høstdepresjonen pakker deg inn i iskalde håndklær og våte klær, i det den legger seg tungt over skuldrene dine. Der hviler den og hvisker ustanselig påminnelser om alt du ikke har gjort, og alt du ikke har lest.

Vi er ikke tidligere bekjente, Høstdepresjonen og jeg. Det merkes at han* ennå ikke er helt komfortabel i mitt nærvær. Jeg prøver å overse han, jeg tenner stearinlysene han slukker med kalde host, jeg overdøver hviskingen hans med Lillelørdag DVD-er. Men han er slu denne fyren, han er en erfaren mann. Jo mer jeg ser Lillelørdag, jo mer får han å hviske om, flere oppgaver jeg ikke har skrevet, flere bøker jeg aldri har lest. Jeg prøver fortvilet å riste ham av skuldrene mine, men han har taket på meg nå. Pusten hans holder meg våken, og klarer jeg å sovne møter jeg han i drømmene.

”Det ordner seg til slutt. Det ordner seg alltid.” Jeg roper ut i mørket, jeg vil rive ned uhyggens teppe Høstdepresjonen har innredet leiligheten med. Ekkoet mitt svarer ”det ordner seg aldri, det kommer alltid nye problemer.” Det begynner å bli farlig nå, de kalde gjestene er blitt for husvarme. De vil stille oss andre opp mot hverandre. De vokser på andres desperasjon, og de nyter det. Men vi kan ikke la oss kue. De skal ut. De skal ut i natt.

Vi ringer hjem bare for å snakke, vi baker boller og har fellesmiddager. Vi sitter på lesesalen en søndag bare for å vise at vi får det gjort. Vi leser pensum og belønner oss med The Departed og vors med venner. Dette er krig, og i denne krigen seirer de gode. Vi er armert med varme minner og klor. I natt bytter de bopel.

*Selvfølgelig er det en Han. Hannkjønn er roten til alt ondt i verden. (Herregud, hør hva jeg sier! Hør hva Han gjør med meg!)

Blæsta Boka

Yo in the hood, bædæss ide å gi meg Slangordboka 2006. Eller en bra ide, hvis det er mine øyne som ser. Det er underlig hvor lenge den kan underholde meg. Man finner noe som passer i alle sammenhenger. Særlig er jeg glad i bokas mange eksempler:

Yeos: uttrykk som beskriver måten du reagerer på når du er oppnådd noe du er stolt eller overlykkelig over. F.eks. yeos jeg vant 300 kr på maskinen i går kan brukes istedenfor jackpot.
Køllevask: brukes ofte når du er overasket over noe: ”køllevask ska me ha prøve??”

Ellers er det fint å vite at hvis du blir kalt psyckbich, så er det litt verre enn bare å bli kalt bitch. Fint at noen definerer skillene en gang for alle. Også hyggelig å lese at jeg ikke er alene om Bangalabæo, min fantasivenn fra Afrika. Men det er særlig et ord jeg har litt problemer med, samtidig som jeg selvfølgelig er glad for å ha fått et ord til å dekke det relativt interessante, men kanskje ikke så velkjente, fenomenet: Kameltå: ytre kjønnslepper som bretter seg over g-strengen fra hver sin side. Aha.

Kan nevne at okidokiartishoki er blitt mitt nye favorittord, og at Fine Katrine betyr fint, bra, og merk: Det kan faktisk også sies til de som ikke heter Katrine også. Flott med slike presiseringer! Jeg kommer aldri til å klare å snakke igjen. Det er så mange bra valgmuligheter. Jeg blir rett og slett hemmet av alle mulighetene. Egentlig burde alle eie denne boka. Boken. Den er helt Lars lizzom.

Nei, jeg ser det nå, jeg klarer ikke med denne teksten å rettferdiggjøre denne bokas potensial. Den er for bra. Og jeg er på ingen måte ironisk. Jeg mener det virkelig, en fantastisk bok. Husk å skaffe deg 2006 versjonen da. Det kom en i 2005 også (vårt språk oppdateres hele tiden av en blomstrende utvikling), men den er sååå last year ass. Åh, må få med at i motsetning til hva man kanskje skulle tro så betyr ”jeg sverger” enkelt og greit: ”ikke kødd med meg, ellers banker jeg deg.” (Jeg sverger. LOL azz.)

Jeg har blitt moden

Siden jeg føler at denne bloggen handler alt for lite om meg selv, tenkte jeg det var på høy tid med et lite innlegg viet bare meg og bursdagen min. Pussig egentlig, den er i dag. I den anledning vil jeg komme med noen visdomsord til meg selv, fra meg selv:

Tenk, for 20 år siden så jeg for første gang dagens lys. Mye har skjedd siden da, og mye skal skje. Hva fremtiden bringer vil tiden vise. Jeg er voksen nå, med ansvar og forpliktelser. Det kan noen ganger være ganske så skremmende, men på samme måte litt fint også. Skremmende og fint på en gang, det er rart ikke sant?

Det er noe å tenke på. Nå må jeg gå og ha veiledning. Jeg vil få fram at det er bursdagen min i dag. Jeg liker at folk er klar over det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det til veilederen min, men jeg tenkte noe sånt som: ”apropos den artikkelen til Jon Fosse, Fosse har bursdag i dag. Nei, vent, det var visst meg det.” Så kan vi le litt og det tror jeg blir fint.

Doveggens budskap

Jeg satt på do. Jeg satt på do på et utested og leste det som var skrevet på veggene. Det står jo ofte så mye morsomt der. Jeg satt der og smilte for meg selv da jeg plutselig leste noe som virket skremmende velkjent. Jeg følte at teksten snakket til meg. Ikke sånn som når man leser bra bøker og tenker: fint, interessante greier, jeg kan virkelig kjenne meg igjen i hovedpersonen. Nei, det som stod skrevet på denne veggen følte jeg var høyst relevant for akkurat meg og mitt liv. Av hensyn til de involverte (eller egentlig mest av hensyn til meg selv) kan jeg ikke fortelle nøyaktig hva det stod, men vi kan late som det stod ”Jeg er dødslei av tomatsuppe med makaroni.” Det lød så skremmende velkjent ikke sant, men på en annen måte ikke. Jeg er da på ingen måte lei av tomatsuppe med makaroni. Eller er jeg det?

Slik begynte jeg å tenke, bare at jeg ikke tenkte på tomatsuppe med makaroni, men det andre, det som faktisk stod der, det som tomatsuppe med makaroni bare er en forkledning for. Så, med ett gikk det opp for meg at det nettopp var jeg som hadde skrevet det. Bare at jeg ikke hadde noen erindring av faktisk å ha skrevet det.

Det var utviltsomt min håndskrift. Når var dette skrevet? Hvorfor var dette skrevet? Og ikke minst, var dette som var skrevet sant? Men viktigst: hvor hadde jeg fått tusjen fra?

Mange spørsmål kvernet i hodet, og jeg kjente meg kvalm. Greit, jeg innrømmet at det var jeg som hadde skrevet det, tilfeldighetene var for mange til bare å overse, men jeg mente da vitterlig ikke det som stod der. Eller gjorde jeg det? Jeg ble kvalmere. Joda, (og nå håper jeg leseren klarer å huske at det ikke egentlig er tomatsuppe det er snakk om her, men noe langt viktigere.) jeg har kanskje lurt på om jeg synes tomatsuppe begynner å bli litt monotont, men lei av? Nei, på ingen måte. På den annen side, jeg leste nok psykoanalyse i exphil at jeg skjønte at: underbevisstheten lyver aldri.

Alt dette fører til at jeg snart er på randen til sammenbrudd. Jeg har jo skrevet det, jeg mener at jeg ikke mener det, men kanskje jeg mener det, underbevisstheten min skrev det, mener underbevisstheten min det da? Nei, forteller jeg meg selv. Jeg kan ikke mene det.

Men kanskje jeg mener det, så har jeg fortrengt det. Kanskje en dovegg måtte være budbringeren for å få meg til å forstå hva jeg faktisk mener?

Jeg begynner å bli gal.

La dolce vita

En mann løper mellom bodene, en gammel kone stavrer seg bortover og lener seg mot en ung gutt som plystrer til jenta i leiligheten over plassen. Stemmene summer over torget, skittent vann kastes utover brosteinene og renner nedover et mørkt smug. Klærne henger til tørk mellom husene. Et par japanske turister går seg vill blant krydderbodene og blir geleidet på rett kjøl av en innfødt. To menn i strøken dress og med finkjemmet hår prater usammenhengende i mobiltelefon. De eneste ordene man klarer å skille fra hverandre er ”blodhevn...drepe...konstruksjonsarbeider...” og et hvesende ”det handler om ære.” Et kjærestepar sitter på fontenen og hvisker løfter de aldri vil holde, til musikken fra en mann på gitar som synger ”O sole mio”. Roberto Begningi runder hjørnet i rasende fart på en gammel Vespa. Jeg står i løypa, vi krasjer i hverandre og fortumlet roper han ”Buongiorno pricipessa!” der vi ruller over noen utgravninger fra antikken.

Det beste er at det nesten er sant. Forventningene leveres etter en helg i Roma. Anita Ekberg bader i Fontana di Trevi, Fellini gir formaninger i megafonen, Corleone lener seg mot Pantheon og myser mot filmenes Roma. Det er sånn Italia er. Klisjeene utspilles og tilfredsstiller linsekåte turister forført av ekte historie, ekte kultur og ekte Romere. Ved Peterskirken står paven og samtaler med Gud, kardinalene ligger gråtende over den forrige pavens grav og gir deg en vemodig andaktsfølelse. Italienernes barnlige begeistring gjenfinnes i Colosseum der du slår deg ned ved siden av keiseren og heier fram modige gladiatorer. I alt dette spiser jeg pizza med den ene hånden og gestikulerer med den andre, mens jeg lurer på hvorfor jeg ikke bare gjør italiener av meg med det samme.

Her skulle svaret på forrige setning komme. Et mindre romantisk syn på Roma; et skittent, ustrukturert, kaotisk, støyende og politisk katastrofalt Roma skulle forklare hvorfor jeg kommer tilbake til Norge. Men ute er det mørkt, jeg er kald, og tre dager i Roma gjør at det negative ved Italia ikke lenger synes betydningsfullt i sammenligning med ”la dolce vita.”

Litt om smil og mye for spesielt interesserte.

Jeg skjønner at det kan være mye å tenke på og sånn, og at det derfor ikke alltid er like lett å få med all bagasjen på et DIREKTEfly (heisann, skrev jeg det i store bokstaver?) fra Bergen til Oslo. All bagasje kan ikke komme fram hele tiden, og at det denne gang var snakk om min koffert er helt greit det, men når jeg prøver, på en meget vennlig måte, forholdende tatt i betraktning, å få litt informasjon om hva jeg skal gjøre for muligens en gang i framtiden å få igjen eiendelene mine, så kan det være hyggelig, for begge parter, å bli møtt med et bittelite smil. Eller i alle fall en litt vennlig tone. Foreksempel. Til og med jeg, som nå sitter her og må lære meg å leve uten alle klærne mine, alle toalettsakene mine, rettetangen min, all sminken min, alle skoene mine, stort sett alt jeg lever for, (jaaa, det er bare tull at materielle ting ikke gjør deg lykkeligere.) til og med jeg klarer nå, hvis jeg konsentrerer meg veldig, å smile. Om ikke kjempebredt, i alle fall litt.

Så kommer dette for dere spesielt ineresserte: (Det første avsnittet var nemlig så utrolig folkeoppplysende og allmenkunnskapgivende (nytt ord. Bruk det i en setning.))

Hvis du nå tenker: Hæ? Vilde? I Oslo? Seriøst? Også sier hun ikke ifra til meg? meg!
Først: Jeg forstår deg godt. Det er en av to grunner til dette. Enten så liker jeg deg ikke, eller så er jeg så superbissi at jeg velger å holde lav profil de 24 timene jeg skal oppholde meg her. Foressten tror jeg ikke den første grunnen gjelder så mange. Nesten ingen egentlig. Uansett, kjenner jeg meg selv (Emma) rett, kommer jeg nok til å være på kaffebrenneriet i morgen en gang. Sånn hvis du ikke kan leve uten å se meg mener jeg. (Hvis ikke det blir kø der i morgen lissom. Skuffaaaa!)

Til Bærgen: Jag kommer aldri, aldri tilbaks! (Skjer med at jeg bare kødder a`?) Hvordan holder dere ut? Ta vare på hverandre. Skriv i doboka. Gå på forelesning. Ta en bolle.

Ps. Jeg er overtrøtt. Skal ikke utelukke muligheten for at denne posten bærer preg av det.

Plutselig ble alt så mye klarere...

Fornuft: Næmmen! Du her? Deg har jeg ikke sett de siste åtte åra! Hvordan har du det?
Følelse: Jeg har det som fisken i havet, blomsten på engen, fuglen over himmelen.
Fornuft: Kan du drite i å snakke så idiotisk. Et enkelt bra/dårlig hadde holdt.
Følelse: Jeg kan ikke noe for det, Vilde er i et merkelig humør disse dagene, min oppgave er derfor å være uklar og formulere meg latterlig.
Fornuft: Åh, jeg er bare så mye flinkere i arbeidet mitt enn deg da! Du vet at Vilde satt hele seks timer på lesesalen i går?
Følelse: Pøh, det er mulig hun rent fysisk var der, men hennes tanker var alle andre steder enn i pensum skal jeg fortelle deg. Og det er kun takket være meg.
Fornuft: Særlig. Jeg vedder på at jeg skal klare å få henne til å stå på eksamen.
Følelse: Den som lever får se, som man høster sår man, som man ånder puster man.
Fornuft: Å, vær så snill! Men du, når jeg først har deg her, en ting jeg har villet spørre deg om lenge: På vårparten i år - si meg, hva tenkte du med?
Følselse: Ikke med deg heldigvis!
Fornuft: Er du klar over hvor mye energi jeg har måttet bruke på å rette opp dine feil, og klare å få Vilde til å fokusere på viktige ting som foreksempel skole? Du leker deg og eksperimenterer og lar meg sitte igjen med drittjobben. Gud, jeg er glad hun snart ikke lenger er tenåring!
Følelse: Tro meg, det er jeg og! Jeg er så utrolig sliten av å løpe rundt og rundt og hoppe opp og ned, og løpe og hoppe. Jeg har jo ikke hatt en ferie siden Vilde var barn! Det skal bli deilig å være ferdig med den perioden, alle de slitsomme saltoene jeg kan slutte med.
Fornuft: Du sier noe, du sier noe. Jeg er bare glad for at jeg slipper å leke så mye dummere enn jeg er, samtidig som jeg har måttet leke veslevoksen. Endelig kan jeg begynne å være mitt sanne jeg; oppsiktsvekkende intelligent.
Følelse: Haha, festlig. Koselig å snakke med deg igjen! Hva med å samarbeide mer i framtiden?
Fornuft: Ikke dumt. Jeg foreslår en reise for å markere det hele. Jeg tror Vilde trenger det.
Følelse: En reise bakover i tid?
Fornuft: I og med at vi strengt tatt er samme person er du virkelig dummere enn jeg hadde ønsket! Jeg mener å reise bort noen dager, foreksempel Italia.
Følelse: Det er kanskje ikke så dumt.... Oj, psyko! Nå hørtes jeg lite ikke ut som deg da!
Fornuft: Ikke sant? Foreksempel... Roma! Neste helg?
Følelse: Vent litt her nå, er dette så smart egentlig? Du vet hvordan jeg blir i møte med disse italienerne.
Fornuft: Men denne gangen har du meg til å passe på deg!
Følelse: Selvfølgelig, genialt! Men jeg må nesten sikke nå, må starte å bygge opp ha-lyst-på-øl-og-gå-ut delen av meg selv. Det er tross alt lørdag.
Fornuft: Nei, jeg ber deg, ikke gjør det. Vilde har snart eksamen. Hun trenger ikke det nå.
Følelse: Jo da jo da, la oss kjempe om det. Måtte den beste vinne!