Spøk til side

Joa

2010-05-25T00:08:00.009+02:00

Ei kjapp oppsummering av hva jeg har bedrevet siden sist. Omtrent dette:

Men det er på de gode dagene. Heller ofte er det mye sånn:

Og aller helst skulle jeg vært en sånn med speilreflekskamera som tok fine bilder på festivaler av sol og øl og folk som lo og sånn. Og så at jeg tok noen bilder med fiffige venstrepolitiske undertoner. Eller noen bilder som bare var fine. Men jeg stjeler bildene mine fra nettet i stedet, tenker jeg.

Jeg, en bloggsabotør.

2007-02-09T12:06:00.000+01:00

Jeg kan huske jeg ikke visste hva en blogg var. (Ja, det er sant! Prøver jeg hardt nok kan jeg faktisk erindre følelsen.) Levde jeg da et bedre liv?
Når svaret på det spørsmålet ikke blir et selvklart nei, men heller et njæææ, det er da jeg føler det er på tide å slutte å blogge.

Det var gøy i begynnelsen, veldig morsomt å få flere lesere, komme inn i det, få tilbakemeldinger på det jeg skrev, og skrive ting fordi det var morsomt å skrive. Så skjønte jeg også hvor seriøst alt var, at det eksisterte et bloggesamfunn, og hvem du linket til/ ikke linket til var avgjørende, og aldri tilfeldig. Var du en som ville ta aktiv del og fremme en god bloggeånd? Eller var du rett og slett en kjip bloggesamværsabotør?

Jeg tror vendepunktet kom da jeg tok meg selv i å drømme om andre bloggere jeg aldri har møtt om natta. Det var først da jeg skjønte at dette har gått for langt. Jeg var blitt en sånn en. Jeg vet ikke helt hva jeg la i å være en sånn en, men det var egentlig mest skummelt. Å innse realiteten var ubehagelig, og jeg gikk gjennom en prosess hvor jeg lette etter svar: Hva er drøm? Hva er virkelighet? Hva er blogg? Hva er livet? Hvem er jeg? Hvem er anonym? Slike spørsmål altså. Man kan fremstå som gal av mindre.

Jeg sluttet å leve livet mitt fordi det er fint å leve, jeg begynte å leve livet mitt i håp om at noe bloggeverdig skulle skje. Bloggen var ikke lenger noe som skulle gjøre livet mer interessant, livet var blitt noe som skulle gjøre bloggen mer interessant.

Ok, det var muligens en overdrivelse, men jeg er rett og slett sikkelig lei, og skriver ikke lenger fordi det er morsomt. Så da ser jeg ingen grunn til å fortsette. Tusen takk til alle som har lest, skrevet kommentarer, og linket til meg! Det har jeg satt veldig pris på, det er mulig jeg tar opp bloggingen etter hvert et annet sted, men akkurat nå er det deilig å være ferdig.

(Om en halv time får jeg sikkert en genial ide til en bloggpost og jeg kommer til å angre. Dette bekymrer meg, men jeg må prøve å stå imot. I alle fall noen dager, hvis ikke virker det så unødvendig å skrive slik en dramatisk avskjedspost.)

Siden du allikevel lurer

2007-02-07T13:39:00.000+01:00

Nei, skulle du ha sett. Har jeg bare nok annet som må gjøres klarer jeg å skrive noe her og. Jeg droppet til og med forelesningen i dag fordi jeg konkluderte med at jeg overhodet ikke kunne gå i og med at jeg har så skinnsykt mye å gjøre. Så den tiden jeg har spart på ikke å gå på forelesning har jeg brukt på masse fornuftig:

- Dusjet
- Lest dagbladet, vg og aftenposten på nett
- Postet en pakke
- Spist lunsj med Runa, mens vi diskuterte den forferdelige verdenssituasjonen. Den generelle, og noen av menneskene som bidrar til opprettholdelsen av den.
- Skrevet dette

Jeg skulle ønske at det å sette over en klesvask hadde vært et punkt på listen min, det har på en måte vært målet hele formiddagen. Foreløpig har jeg ikke kommet så langt, og det bekymrer meg jo litt, der er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet, nesten så jeg lurer litt på når jeg skal gjøre alt jeg må ha gjort innen de neste 24 timene, men så ser jeg på siste punkt på listen min og da tenker jeg at ting ikke er så ille. Tross alt, noe fornuftig har jeg da gjort.

DU, ja!

2007-01-27T17:37:00.000+01:00

Føler du deg misforstått? Føler du deg ikke forstått? Føler du at ting gjentar seg? Føler du at andre tar det du sier feil? Føler du deg på feil klode? Føler du deg overlegen menneskeheten? Føler du deg ikke alltid like bra? Føler du at du ikke får sove om nettene? Føler du kanskje at du ikke alltid vet hva du føler? Føler du?
Er du en engasjert student?
Vil du gjøre noe med det?

I behagelig innredede fasiliteter, få steinkast unna et pulserende sentrum kan du tilbringe en periode av livet ditt i et jentekollektiv. Gjennom diskusjon, samtale, improvisasjon, kulturell innflytelse, matlaging, filmvisning og samvær med utenforstående, vil vi i løpet av ditt opphold ikke bare hjelpe deg til å lære å mestre hverdagens små utfordringer, men også gi svar på livets grunnleggende spørsmål.

Kolibrireiret 07 – vi løser problemer du ikke visste du hadde.

Nærvenner, og problemer rundt det å ha slike

2007-01-24T16:45:00.000+01:00

Tine skriver om problemer rundt det å møte folk du egentlig ikke føler du trenger å snakke med, jeg vil ta for meg et minst like stort problem, fremdeles innenfor det å føre normale samtaler med andre mennesker, altså nærvennproblematikken og hvordan ikke oppføre seg rundt nærvenner.

Dere har vært på kollokviegruppe sammen, og dermed utviklet et vennskap til det stadiet at dere har sittet sammen et par ganger på forelesning og dere kan spise lunsj sammen i kantina hvis tilfeldighetene faller seg sånn. Det vil si, dere kan på ingen måte planlegge å spise lunsj sammen, samværet må skje helt tilfeldig. Å sende sms foreksempel, med planer, ville bare vært sært. Det er ikke sikkert dere har nummeret til hverandre heller. (Hvis dere har det er det kun av symbolske årsaker, og egentlig ikke til for å brukes.) Dere vet hva hverandre studerer, og dere kan snakke sammen sammenhengende i over fem minutter uten at det blir merkelig. Noe mer enn et kvarter blir som oftest merkelig. Dere er med andre ord hva jeg liker å referere til som nærvenner. Ikke i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si gode venner,” men i betydningen ”vi er nærvenner, det vil si at vi er venner når vi tilfeldigvis er nær hverandre, men når vi ikke er nær hverandre er vi ikke venner og vi tenker egentlig ikke stort over det, og vi anser det heller ikke som et problem, eller noe vi nødvendigvis trenger å videreutvikle. (Kanskje med tiden, men dette er ikke et kriterium.)”

Dere vet selvfølgelig hva hverandre heter, og dere er langt (faktisk flere måneder) fra det stadiet hvor det er naturlig å si ”Hehe, jeg er så dårlig på navn, unnskyld, hva var det du sa du het igjen?”

Hva heter han? Hva heter han? Hva heter han? Fokuser, Vilde! Brunt hår, blå øyne, grønn genser, NAVN? Hva heter han?
”Fordi lyrikk, Vilde, er på en måte...blablabla...ikke sant det, Vilde? Eller har du et annet syn på den saken, Vilde?
Ola, Anders, Lars, Fredrik, Hans, Kristoffer, Espen-Andrè, Knut-Arvid? ”Nei, ja, ikke sant? Kunne ikke vært mer enig, du!” Josef? Josef? Hvor kom det fra? Per? Lalalala, hva heter han? Hvorfor gjentar han navnet mitt etter hver setning? Jammen, flinke mannen, applaus til mannen, du kan navnet mitt. Jeg hører det. Du er flink. Du tar ting fort. Lærer kjapt, du! Vær fornøyd med deg selv, nå! Det fortjener du. Lalalala... Oj, der ser det ut som han sa noe morsomt. Le. Haha. Erik? Eivind? Else. Else! Nei, han er gutt. Else er et jentenavn.
”Men ha det bra da, Vilde. Så ses vi, Vilde.”
”Jahaha, ha det bra da! Ta vare på deg selv.” Ta vare på deg selv? Ta vare på deg selv? Hvem sier noe sånt? Hva heter han? S...S...S...

”Simen!!!” Jeg ropte navnet hans. Ikke så altfor lavt heller. Jeg kan vel si at jeg skrek det utover med masse begeistring i stemmen. ”Simen!” Jeg ropte det igjen. Han heter Simen! Simen er hans navn! Han snudde seg. Han så rart på meg. (Greia med nærvenner er at det egentlig aldri faller seg naturlig å begeistret rope navnet deres etter dem. Særlig uten grunn.) Nå så han spørrende på meg, og jeg måtte finne på en grunn til dette voldsomme, brudd på de uskrevne nærvennreglene, utbruddet mitt.
”Eh... du glemte notatboken din, skjønner du, Simen.” Jeg ga ham notatboken min. (Ja, ufattelig dårlig ide, ser det nå, jeg måtte tenke fort.) Han så dumt på meg.
”Dette er din notatbok Vilde. Du har skrevet navnet ditt over hele forsiden.”
”Ååå, ops. Hehe, jeg så ikke det, jeg, Simen.”

Jeg lærte meg et navn, men i prosessen mistet jeg med all sannsynlighet en nærvenn. Eventuelt har jeg nå en nærvenn som tror jeg har litt større problemer enn først antatt. Med mindre han leser dette og skjønner at problemene stikker enda litt dypere enn som så.

Tilbake i Bergen

2007-01-12T01:54:00.000+01:00

I går natt kastet jeg fire bagger og meg selv over Hjørdis. Slik lå vi en ganske god stund. Det kunne kanskje blitt litt pinlig, men gjensynsgleden var så stor, jeg klarte ikke å snakke, så jeg lot det stå til. Følelsene tok nærmest overhånd, og hadde det ikke vært for at jeg alltid er så følelsesmessig stabil og velreflektert, hadde jeg sikkert begynt å gråte. Så spilte vi Scrabble og drakk te, og skisserte våre respektive juleferier for hverandre. Så lurte jeg på hvorfor stua var blitt så liten siden sist, og Hjørdis forklarte at det ikke var stua som var blitt mindre, men jeg som var blitt større. Hun mente selvfølgelig stor som i et godt menneske, og klarte med det å ro seg pent bort fra en ganske grov fornærmelse. Så lo vi til klokken ble nærmere ståopptid enn leggetid, før jeg sovnet i en kald seng, mens jeg tenkte på fint lite, altså hva jeg hadde bedrevet feriedagene med.

Sånn egentlig

2006-12-28T12:16:00.000+01:00

Det beste med å være jente, må være å se ”Nynnes dagbok,” etterfulgt av ”Mens du sov,” og spise sjokolade til du er på randen til å besvime, (men det er ikke så farlig, vi drikker tross alt colaLIGHT, hallo.) og så ligge utslått på gulvet og ha samtaler som denne:

Hun: Han sa at han var glad i meg, lissom, men at han ikke var forelsket. Hva tror du han mente med det?
Jeg: Han mente vel at han var glad i deg, men ikke forelsket.
Hun: Jaja, men hva tror du han mente, sånn egentlig?
Jeg: Å, du mener hva han mente egentlig?
Hun: Ja.
Jeg: Å, ja sånn egentlig tror jeg han mente at han skjønner at dere er skjebnebestemt til å være sammen for alltid, men at han er så redd for alle disse sterke følelsene, at han for øyeblikket vet han ikke helt hvordan han skal håndtere dem, så han gjemmer seg bak vage koder.
Hun: Ja, det var stort sett det jeg også tenkte.

Fordi det er første juledag

2006-12-25T22:15:00.000+01:00

Vi lå på sofaen og spiste marsipan i seks timer. Vi så på Grease 2. Vi spiste pepperkaker. Jeg følte det var på tide å gjøre noe. Det ble foreslått å sette på noe som ble vagt omtalt som en ”lettere erotisk film.” Da satte jeg foten ned fra sofaen, og nedla veto mot forslaget. Det er tross alt jul. Vi spilte Gull-Geni. Kanskje ikke veldig fysisk anstrengende, men man må sitte noenlunde oppreist og kaste en terning, bare det kan være nok til å slå ut den beste, eller meg. Nå kommer det kanskje ikke som en overraskelse at jeg ikke vant, jeg spilte tross alt mot tre mer beleste gutter enn meg selv, men at jeg kom på andreplass, det kan jo også virke overraskende på noen. Jeg vil bare poengtere det. Sølvgeni, der har du meg. At jeg fikk noen medlidenhetspoeng fordi jeg er jente, synes jeg bare er kjønnsdiskriminerende, så det tas ikke med i betraktningen. At den ene av mine motspillere ikke kan norsk, og at dette kan ses på som på et hinder for helhetsforståelsen av spillet som sådan, blir å henge seg opp i detaljer.

Jeg har alltid lurt på hva jeg skal si hvis noen spør meg hva det morsomste jeg har fått til jul noen gang har vært. Jeg har aldri kunnet tenke på noe. Det er jo sånne spørsmål man burde ha tenkt ut svaret på forhånd, hvis noen skulle komme til å spørre deg. I går pakket jeg i alle fall opp en god svarkandidat.

Ellers har jeg allerede fått oppleve to julemirakler. Det har vært fint, og gitt meg troen tilbake på jula som noe mer enn bare gaver. Der skrev jeg "tilbake." "Troen tilbake." Oj, det var underbevisst. Det må vel bety at jeg ved et tidspunkt mistet den. Jeg lurer på når det var. Uansett, det første julemirakelet var at jeg gikk og tenkte på samboerne mine i Bergen, og at jeg savnet dem. Det hadde i alle fall passet hvis det var det jeg tenkte, for i samme øyeblikk gikk jeg rett inn i Sissel (og Kristian.) Min terskel for å kalle noe et mirakel er kanskje litt lav merker jeg. På selveste julaften så jeg Karl I. Hagen med frue. Det var også en fin opplevelse. Det er sånne små ting som gir en troen på at verden er et bra sted og at ting ordner seg til slutt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg dro den slutningen ut fra akkurat det, men det kjentes veldig riktig ut der og da. Man skal ta et julemirakel for det det er, og ikke overtolke eller undervurdere dens verdi.

I jula har jeg blitt god. Det er jo tiden for det. Jeg kjører og bringer og fikser hva det skal være. Jeg har plutselig blitt så utrolig samarbeidsvillig. Jeg tror det kan kobles til de overnevnte julemiraklene. Jeg tilbrakte store deler av julekvelden på å kjøre og hente familiemedlemmer. Noen må jo ta ansvar. Å sitte helt alene på motorveien henholdsvis klokka fem, åtte, og til slutt midnatt, på julaften, var en veldig fin opplevelse. Det satte ting i perspektiv og fikk meg til å tenke. På juleverdier og sånne ting som jeg egentlig har snakket litt om før. Litt diffuse tanker altså, men jeg tror kanskje dette var julas tredje mirakel.

For å oppsummere velger jeg å legge ved dette bildet av juletreet i stua. Jeg liker dette treet. Det prøver liksom ikke å være noe annet enn det det er. Lite fasade, mye sjel. Det er et ærlig juletre. (Øverst til venstre i bildet kan man forresten skimte noe som kan være av interesse for noen. De som har øye for kunst/genier.)

Ferien

2006-12-20T13:16:00.000+01:00

Jeg bedriver totalt omsorgssvikt for bloggen min for tiden. Også i jula da, når man skal ta vare på de man er glad i. Det er nesten som den gangen broren min på da fem år, halvveis (vel, nesten) til hytta, forsiktig spurte foreldrene mine hvor Vilde var. Jo da, meg hadde de glemt hjemme. All bagasjen hadde de fått med seg, men meg var det ingen som tenkte på å huske å putte i bilen. Det smerter at denne historien faktisk er sann. Mamma blir alltid nokså flau hvis den kommer opp, så hun pleier å unnskylde det med at ”Du var så ny, var jo ikke vant til å måtte huske deg.”

Jeg vet virkelig ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette.

Bloggen min er jo også ganske ny, så det blir nesten det samme. Bortsett fra at det ikke er det samme i det hele tatt. Bloggen min er ingen forsvarsløs, uskyldig, baby som ligger helt alene og forlatt hjemme. Det at jeg i det hele tatt prøvde å sammenligne den med det, er vel et tegn på at denne lille atskillelsen fra bloggen sikkert har vært sunt for meg.

Siden jeg nå merker at jeg rett og slett blir ganske bitter av å skrive om dette, vil jeg heller fortelle om noe langt koseligere. Jeg så ”The Holiday” i går. Jeg burde vel si at den var ganske dårlig, skulle jeg skrevet en seriøs anmeldelse måtte jeg ha gitt den, vel, nesten slakt. Men i og med at jeg absolutt ikke har noe ønske om å framstå som seriøs; den var faktisk helt fantastisk! Bortsett fra noen få ubetydelige detaljer, kan hele livet mitt relateres til den filmen. Ufattelig sterkt.

Å vende hjem

2006-12-14T18:24:00.000+01:00

Å returnere til barndomshjemmet etter å ha bodd hele fire måneder ute, er både en sterk og overveldende opplevelse. For å samle alle tankene jeg har hatt rundt nettopp dette har jeg skrevet en tekst hvor jeg har forsøkt å formidle de voldsomme følelsene jeg bærer på. Det viste seg vanskelig å gjennomføre uten å gjøre teksten ufattelig filosofisk og dyp. Jeg ser det derfor som helt nødvendig å legge ved en tolkning av teksten, slik at alle kan forstå hele budskapet den formidler. Jeg går tross alt på litt.vit, mener jeg.

Å vende hjem
Katten møter meg i døra, men rygger tvert når jeg forsøker å løfte den. Vi er blitt som fremmede for hverandre. Det er altså dette det har kommet til. Det lukter ukjent i gangen og bildene over peisen er byttet ut med oppdaterte minner. Mor sitter i en stol og strikker. Stefar ser på RedaksjonEn og skrur opp volumet. En skygge glir over ansiktene deres, og jeg ser med ett hvor gamle de har blitt. Jeg nikker til bildet av broren min og tenker at det er opp til oss to nå. Døren knirker svakt når jeg skyver, rommet mitt lukter møllkuler, men alt står der jeg forlot det; skrivebordet, lampen og bokhyllen. Jeg lar fingrene gli over bokryggene og støvet samler seg langs fingertuppen min. Støv fra løfter aldri holdt. Jeg hører ikke lenger hjemme her, jeg er en annen. Jeg savner deg og får ikke sove i en seng som ikke lenger er min.

Tolkning av ”Å vende hjem”
Å nevne katten i første setning er et klassisk tegn på den fremmedgjorte følelsen hovedpersonen opplever i det å vende tilbake til barndomshjemmet sitt. Hun skyver oppmerksomheten fra seg selv over til katten; hun gjemmer seg bak kattens gester, av redsel for å møte seg selv i døra. Eller i dette tilfelle gangen. Katter knytter seg aldri til mennesker, så det hovedpersonen hevder om at katten ikke lenger kjenner henne igjen, er kun en fornektelse av det triste faktum at katten aldri har kjent henne igjen. Den kunne faktisk ikke brydd seg mindre.

Å se foreldrene som eldet viser hovedpersonens redsel i det hun blir minnet på verdens forgjengelighet, og at alt skal en gang skal forgå. ”(...) jeg er en annen,” tenker hovedpersonen når hun står på rommet sitt. Det er opplagt at hun er personlighetssplittet og har store problemer med å forholde seg til livet.

Deg i siste setning kan tolkes på utallige måter. Kanskje deg er hovedpersonen selv. Altså den tidligere hovedpersonen, slik hun var før, når hun bodde i dette huset. Hun savner seg selv på en måte. Er hun først personlighetssplittet så hvorfor ikke? En annen interessant tolkning er at deg står for Bergen. Men denne tolkningen er lite holdbar med tanke på nedbørsmengdene. Deg kan jo selvfølgelig også referere til en annen person, slik dette pronomenet ofte blir brukt. Egentlig alltid når jeg tenker meg om. Men siden denne teksten er såpass dyp tviler jeg på at forklaringen er så enkel og triviell.

Dette er med andre ord en tekst som kan leses på flere plan. Det som tilsynelatende er en tekst om en ung pikes barndomshjemerindringer, viser seg, etter nærmere gjennomlesning, å være en dyp filosofisk tekst om det å kjenne seg fremmed og alene i verden. Det er nesten så man kan skimte bokstavene E-N-S-O-M stavet med en ustø hånd bak linjene i teksten. Ellers er denne tekstens krasse kritikk av Øystein Sunde så opplagt at jeg velger å la akkurat det stå ukommentert.

Joda...

2006-12-05T15:07:00.000+01:00

...jeg kunne fortalt om inneffektiviteten min, at jeg står på stedet hvil og ikke får fullført noe. At jeg ikke får skrevet, sitter på lesesalen om dagen, men på kveldene ikke har den fjærneste anelse om hva jeg nettopp har lest, enda mindre hva det skal være godt for. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg ikke kommer meg opp om morgenen, hvordan jeg ligger søvnløs om natten, kaster på meg og husker alt jeg ikke har gjort. Hvordan jeg lytter til regnet som slår mot glassruten, hvordan det mellom bevissthet og drøm ligger en visshet om fatale klimaendringer, og forstyrrelsen jeg føler ved at jeg kan gå på byen i sommerkjole og åpne sko, i desember.

Eller hvordan det å bli låst inne på et to kvadratmeters fremmed bad forandret alt, gjorde at jeg fikk et helt nytt perspektiv på livet, og hva som faktisk er viktig. Hvordan jeg i tiden panikken begynte å bre seg, veggene stadig kom nærmere, hvordan jeg da innså at hvis jeg kom levende fra dette, måtte jeg kaste meg på første fly til Afrika, jobbe som hjelpearbeider og faktisk utrette noe i livet. Hvordan, da en fra utsiden endelig klarte å dirke opp døren, det gikk opp for meg at det er denne personen jeg egentlig elsker. Hvordan jeg gjenfant friheten, men til gjengjeld måtte bøte med tap av Inspirasjonen.

Men det ville selvfølgelig bare vært tull, det ville være å ilegge min personlighet litt flere følelser og litt større dybde enn jeg strengt tatt har. Det ville dessuten fått meg til å høres ganske psyko ut. Derfor er jeg veldig glad forklaringen på inneffektiviteten min, det nye synet på livet og de søvnløse nettene, er noe enklere (på alle plan) og helt rasjonell:

Fra mørket til lyset

2006-11-29T21:41:00.000+01:00

Alle disse årene hvor jeg valgte sløyd framfor tekstil. Var det bare et skalkeskjul? Var det bare av redsel for å se den egentlige meg? Min destinasjon?

Jeg ser det nå.

Jeg gjemte meg bak plankene i kjelleren, slo i spiker på spiker. Hamret for å overdøve de hviskende stemmene lengst bak i bevisstheten: ”Nei, Vilde, det er ikke innenfor sløydfaget ditt talent ligger. Oppover skal du klatre, oppover mot lyset. Der skal du finne din nisje. Deg vil du møte på tekstilrommet.”

Jeg ville ikke høre. Hamret hardere. Jeg var redd. Redd for hva jeg kunne komme til å finne. Tretten år og oppvokst i jantelovens Norge. Selv nå, med etterpåklokskapens tekstilvevde kappe rundt meg, kan jeg skjønne hvorfor jeg ikke lystret. Hvorfor jeg forble lukket mellom spikrene, stengt inne i mitt eget lille skap på et mørkt sløydrom.

”Er dette alt jeg er?” ”Er dette alt jeg har å tilby?” ”Er jeg bare nok en middelmådig kunst og håndverkselev?”. Så mye usikkerhet, så mange unødvendige bekymringer når svaret lå bare tre etasjer over mitt eget hode. Jeg satte aldri mine føtter oppe på tekstilrommet.

At det var mine ungdomsårs mest håpløse beslutning gikk opp for meg i dag.

Jeg ser det nå.

Jeg vet. Tro meg, jeg ser det nå.

Kortenes tittel: (Ja, dette er ikke bare kunst. Dette er kunst med budskap. Verdikunst. I år gir jeg kjerneverdijulekort. For i år har jeg funnet tekstilen.)

1. "Budskap: Poesi"

2. "Budskap: Politisk kommentar til samvittighetsfanger"

3. "Budskap: Nei til seksualiseringen av jula"

4. "Buskap: Juleverdier"

Takk til Sissel, inspirasjonguru. Hun ga meg glitteret og kastet hammeren.

Å verdsette de små tingene

2006-11-28T07:32:00.000+01:00

Det er disse morgnene du møter en annen i døra.

Jeg tror det blir en bra dag.

Drømmebudskap

2006-11-27T17:00:00.000+01:00

Nå er jeg litt treig, men alt jeg gjør i dag går litt treigt, så det er vel en mening med det. Dagen startet med at jeg våknet av at jeg satt oppreist i senga og jamret "Nei!" ut i dagen, får jeg vel si, i og med at klokka var langt over det tidspunktet jeg hadde ambisjoner om å komme meg opp på. Fram til det tidspunktet hadde det vært en utrolig fin drøm, en virkelig behagelig drøm, en slik du kan leve på resten av dagen, synd den tok en litt uheldig vinkling akkurat mot slutten. Derav ropingen med den påføgende treige oppvåkningen. Alt henger sammen med alt: jeg kom treigt avgårde til forelesning, jeg var treig i lunsjen, og jeg er treig nå og, har til og med en lang digresjon om drømmen min, før jeg kommer til poenget:
Tordenbloggen holder på med bloggkåring i disse dager og jeg er i dagens pulje. (Takk til skjønne Kristin og smarte (vi snakker valg av bosted) Kris) Stemme kan du gjøre her. Det er mange gode blogger i dag, og stemme kan du gjøre på alle. Og da kunne jo en av de foreksempel være meg. Etter en sånn utrolig treffende tittel, og etter 12 tekstlinjer med roing, kan jeg neppe skule at det hadde blitt satt pris på.

- Nå så jeg at jeg var den eneste fra dagens pulje som har gått ut for å fiske etter stemmer. Om det får meg til å revurdere posten? På ingen måte. Noe må man da finne på når man ikke kan vise til slik bloggekompetanse som de andre. Beskjedenhet er min dyd.

Dyp søndagsfilosofi

2006-11-26T13:08:00.000+01:00

Jeg elsker å være fyllesyk. Jeg hater å være fyllesyk, det er helt forferdelig, og det er derfor jeg elsker det. Særlig kombinert med fylleangst, det gjør det hele enda verre. Det vil si enda bedre. Det blir litt sånn: Okei, nå har jeg et problem. Dette er ille, jeg har det helt grusomt. Jeg har et problem. Men problemet kan løses. Det trenger ikke være sånn for alltid. Faktisk vet jeg med ganske stor sannsynlighet at det ikke vil være sånn for alltid. Dette går over. Dette kan repareres. Og da mener jeg ikke repareres som i å drikke litt mer alkohol, nei jeg mener repareres som i å pleie meg selv med vann, mat og få orden på livet mitt igjen. En psykolog hadde sikkert hatt en del å kommentere her.

En annen ting jeg elsker er å sitte på lesesalen med eksamensangst. Jeg elsker, nettopp fordi det er så forferdelig der og da, å stå opp sånn midt på natta for å komme meg til lesesalen. På lesesalen er det panikkstemning, alle sitter og nileser og nekter å snakke sammen, selv i lunsjen. Det blir en slags felles frustrasjonsfølelse, vi finner en kollektiv panikkangst, og plutselig har alle noe til felles. Det er koselig. Også jobber jeg best under press. Faktisk jobber jeg bare under press.

Jeg lurer på om jeg overbeviser meg selv om dette på et slags underbevissthetsplan. At jeg lurer meg til å tro at jeg elsker det, jeg må lure meg til å tro det slik at jeg skal klare å overleve dagen i dag, og resten av dagene fram til juleferien. For med den logikken jeg har operert med hittil må det jo også være sånn at jeg foreksempel elsker hasselnøtter, nettopp fordi jeg hater dem. Men jeg tviler ganske sterkt på at jeg elsker hasselnøtter. Tror kanskje ikke det gjelder på alt.

Oss pushovere imellom

2006-11-23T18:33:00.000+01:00

Jeg er et godt menneske. Jeg streber etter å gjøre alle til lags. Jeg er definisjonen på godhet. Jeg er vår tids Mor Teresa, bortsett fra at jeg ikke har reist rundt til fattige barn og sånt. Ennå. Uansett, jeg er snillhet på to bein, og dette fører da til at jeg ofte har blitt kalt for en pushover. Dette skal visstnok ikke være et kompliment. Her er jeg så altruistisk som bare det, ofrer meg for andres lykke, så skal dette liksom være negativt? Jeg mener, hvor er logikken?

”Lær deg å bli en bitch,” en ganske interessant overskrift hentet et av de mange månedlige kvinnemagasinene. Å være bitch er kult. Jenter som blir kalt bitcher skal smile og være stolte. Føyer man seg etter andre er man svak. De som brøyter seg fram med spisse albuer og roper høyest vinner fram, uavhengig av om det går på bekostning av andre. Faktisk skal det helst gå på bekostning av andre. Bitchene når lengst, oppnår mest suksess og kaprer de beste jobbene.

Dette er absolutt en av vår tids største misforståelser. For pushover som jeg er, sitter jeg nemlig med inside information om hvordan forholdende egentlig ligger an. Av fare for å få andre pushovere på nakken, ser jeg på det som min oppgave å røpe oss pushoveres yrkeshemmelighet: Vi føyer oss etter andre. Tilsynelatende. Men i bunn og grunn gjør vi dette utelukkende av egoistiske årsaker. Forskjellen på oss og de såkalte bitchene er at vi er smarte nok til å tilsløre vår egoisme i en altruistisk væremåte.
Forvirret? La meg komme med et par eksempler på hvordan fordelene ved et liv som pushover arter seg sånn i hverdagen:

1. Hjemmefra meg og til universitetet kan du velge å gå to veier. Jeg liker den ene veien best, de jeg bor sammen med foretrekker (de har åpenbart en meget lavt utviklet estetisk sans) den andre. Tar jeg følge med en av de jeg bor med går vi alltid den veien hun liker best. Hvorfor føyer jeg meg? For meg er hvilken vei jeg går så lite viktig (det gjelder å se stort på det) at jeg heller vil glede en annen, enn å gå den veien jeg foretrekker. Å glede andre gjør meg lykkelig. Så når vi da går til universitetet tenker hun jeg går sammen med: Jeg går på en fin vei. Jeg derimot, går ved siden av og tenker: Jeg går på en vei, og jeg er lykkelig.

Så da kan man jo spørre seg: hvem er det som her egentlig vant kampen om skoleveien? Eller for å si det på en annen måte: Jeg lar meg pushe over, men pusher dobbelt så hardt tilbake, og står til slutt som den seirende pusheren.

2. Jeg skulle på kino med en venninne. Hun ville se ”The Departed,” jeg liker ikke voldsfilmer (det var denne godheten igjen) så jeg ville heller se ”The devil wears Prada.” (Jeg er så ufattelig dyp på alle andre områder i livet, et sted må jeg få utløp for de overfladiske sidene.) Vi så selvfølgelig ”The Departed.” Jeg føyde meg igjen. Det viste seg selvfølgelig å være en genial avgjørelse fra min side, ikke bare elsket jeg filmen, men jeg fikk et nytt syn på film; kanskje jeg kan begynne å like gangsterfilmer? Leonardo har visst blitt digg igjen. Jeg hadde altså rett når jeg var tolv. Jeg blir lykkelig av å få et nytt syn på ting. Jeg blir lykkelig av å vite at jeg hadde rett. Og, jeg blir som sagt lykkelig av å glede andre. Så ut fra kinoen gikk venninnen min og tenkte: Jeje, det var en fet film lissom. Jeg gikk ved siden av og tenkte: Jeg er et fullkomment lykkelig menneske.

Det er derfor pushoverene, ikke bitchene, som vil nå lengst i livet. Det er lykken alle til syvende og sist vil oppnå, ikke sant? Så neste gang noen kaller deg en pushover, ikke se ned i bakken og bli flau og tenk at det var dumt. Nei, rett opp hodet, se dem inn i øynene og si: ”Jeg er pushover og stolt av det. Jeg er et lykkelig menneske.” (For all del unngå å falle for fristelsen til å avslutte dette med ”Eh, hvis du vil at jeg skal være det, mener jeg.” Det ville på en måte tatt vekk noe av troverdigheten ved utsagnet.)

Ubudne gjester

2006-11-20T00:43:00.000+01:00

Uten noen som helst forvarsel har Høstdepresjonen har flyttet inn i leiligheten vår. Den har alliert seg med muggen på badet, og sammen har de uvedkommende bestemt seg for sakte men sikkert å drepe all livsglede hos oss andre beboere. Muggen spyr ut grønne hån mot deg fra vinduskarmen, Høstdepresjonen pakker deg inn i iskalde håndklær og våte klær, i det den legger seg tungt over skuldrene dine. Der hviler den og hvisker ustanselig påminnelser om alt du ikke har gjort, og alt du ikke har lest.

Vi er ikke tidligere bekjente, Høstdepresjonen og jeg. Det merkes at han* ennå ikke er helt komfortabel i mitt nærvær. Jeg prøver å overse han, jeg tenner stearinlysene han slukker med kalde host, jeg overdøver hviskingen hans med Lillelørdag DVD-er. Men han er slu denne fyren, han er en erfaren mann. Jo mer jeg ser Lillelørdag, jo mer får han å hviske om, flere oppgaver jeg ikke har skrevet, flere bøker jeg aldri har lest. Jeg prøver fortvilet å riste ham av skuldrene mine, men han har taket på meg nå. Pusten hans holder meg våken, og klarer jeg å sovne møter jeg han i drømmene.

”Det ordner seg til slutt. Det ordner seg alltid.” Jeg roper ut i mørket, jeg vil rive ned uhyggens teppe Høstdepresjonen har innredet leiligheten med. Ekkoet mitt svarer ”det ordner seg aldri, det kommer alltid nye problemer.” Det begynner å bli farlig nå, de kalde gjestene er blitt for husvarme. De vil stille oss andre opp mot hverandre. De vokser på andres desperasjon, og de nyter det. Men vi kan ikke la oss kue. De skal ut. De skal ut i natt.

Vi ringer hjem bare for å snakke, vi baker boller og har fellesmiddager. Vi sitter på lesesalen en søndag bare for å vise at vi får det gjort. Vi leser pensum og belønner oss med The Departed og vors med venner. Dette er krig, og i denne krigen seirer de gode. Vi er armert med varme minner og klor. I natt bytter de bopel.

*Selvfølgelig er det en Han. Hannkjønn er roten til alt ondt i verden. (Herregud, hør hva jeg sier! Hør hva Han gjør med meg!)

Blæsta Boka

2006-11-19T16:32:00.000+01:00

Yo in the hood, bædæss ide å gi meg Slangordboka 2006. Eller en bra ide, hvis det er mine øyne som ser. Det er underlig hvor lenge den kan underholde meg. Man finner noe som passer i alle sammenhenger. Særlig er jeg glad i bokas mange eksempler:

Yeos: uttrykk som beskriver måten du reagerer på når du er oppnådd noe du er stolt eller overlykkelig over. F.eks. yeos jeg vant 300 kr på maskinen i går kan brukes istedenfor jackpot.
Køllevask: brukes ofte når du er overasket over noe: ”køllevask ska me ha prøve??”

Ellers er det fint å vite at hvis du blir kalt psyckbich, så er det litt verre enn bare å bli kalt bitch. Fint at noen definerer skillene en gang for alle. Også hyggelig å lese at jeg ikke er alene om Bangalabæo, min fantasivenn fra Afrika. Men det er særlig et ord jeg har litt problemer med, samtidig som jeg selvfølgelig er glad for å ha fått et ord til å dekke det relativt interessante, men kanskje ikke så velkjente, fenomenet: Kameltå: ytre kjønnslepper som bretter seg over g-strengen fra hver sin side. Aha.

Kan nevne at okidokiartishoki er blitt mitt nye favorittord, og at Fine Katrine betyr fint, bra, og merk: Det kan faktisk også sies til de som ikke heter Katrine også. Flott med slike presiseringer! Jeg kommer aldri til å klare å snakke igjen. Det er så mange bra valgmuligheter. Jeg blir rett og slett hemmet av alle mulighetene. Egentlig burde alle eie denne boka. Boken. Den er helt Lars lizzom.

Nei, jeg ser det nå, jeg klarer ikke med denne teksten å rettferdiggjøre denne bokas potensial. Den er for bra. Og jeg er på ingen måte ironisk. Jeg mener det virkelig, en fantastisk bok. Husk å skaffe deg 2006 versjonen da. Det kom en i 2005 også (vårt språk oppdateres hele tiden av en blomstrende utvikling), men den er sååå last year ass. Åh, må få med at i motsetning til hva man kanskje skulle tro så betyr ”jeg sverger” enkelt og greit: ”ikke kødd med meg, ellers banker jeg deg.” (Jeg sverger. LOL azz.)

Jeg har blitt moden

2006-11-17T09:05:00.000+01:00

Siden jeg føler at denne bloggen handler alt for lite om meg selv, tenkte jeg det var på høy tid med et lite innlegg viet bare meg og bursdagen min. Pussig egentlig, den er i dag. I den anledning vil jeg komme med noen visdomsord til meg selv, fra meg selv:

Tenk, for 20 år siden så jeg for første gang dagens lys. Mye har skjedd siden da, og mye skal skje. Hva fremtiden bringer vil tiden vise. Jeg er voksen nå, med ansvar og forpliktelser. Det kan noen ganger være ganske så skremmende, men på samme måte litt fint også. Skremmende og fint på en gang, det er rart ikke sant?

Det er noe å tenke på. Nå må jeg gå og ha veiledning. Jeg vil få fram at det er bursdagen min i dag. Jeg liker at folk er klar over det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det til veilederen min, men jeg tenkte noe sånt som: ”apropos den artikkelen til Jon Fosse, Fosse har bursdag i dag. Nei, vent, det var visst meg det.” Så kan vi le litt og det tror jeg blir fint.

Doveggens budskap

2006-11-15T22:46:00.000+01:00

Jeg satt på do. Jeg satt på do på et utested og leste det som var skrevet på veggene. Det står jo ofte så mye morsomt der. Jeg satt der og smilte for meg selv da jeg plutselig leste noe som virket skremmende velkjent. Jeg følte at teksten snakket til meg. Ikke sånn som når man leser bra bøker og tenker: fint, interessante greier, jeg kan virkelig kjenne meg igjen i hovedpersonen. Nei, det som stod skrevet på denne veggen følte jeg var høyst relevant for akkurat meg og mitt liv. Av hensyn til de involverte (eller egentlig mest av hensyn til meg selv) kan jeg ikke fortelle nøyaktig hva det stod, men vi kan late som det stod ”Jeg er dødslei av tomatsuppe med makaroni.” Det lød så skremmende velkjent ikke sant, men på en annen måte ikke. Jeg er da på ingen måte lei av tomatsuppe med makaroni. Eller er jeg det?

Slik begynte jeg å tenke, bare at jeg ikke tenkte på tomatsuppe med makaroni, men det andre, det som faktisk stod der, det som tomatsuppe med makaroni bare er en forkledning for. Så, med ett gikk det opp for meg at det nettopp var jeg som hadde skrevet det. Bare at jeg ikke hadde noen erindring av faktisk å ha skrevet det.

Det var utviltsomt min håndskrift. Når var dette skrevet? Hvorfor var dette skrevet? Og ikke minst, var dette som var skrevet sant? Men viktigst: hvor hadde jeg fått tusjen fra?

Mange spørsmål kvernet i hodet, og jeg kjente meg kvalm. Greit, jeg innrømmet at det var jeg som hadde skrevet det, tilfeldighetene var for mange til bare å overse, men jeg mente da vitterlig ikke det som stod der. Eller gjorde jeg det? Jeg ble kvalmere. Joda, (og nå håper jeg leseren klarer å huske at det ikke egentlig er tomatsuppe det er snakk om her, men noe langt viktigere.) jeg har kanskje lurt på om jeg synes tomatsuppe begynner å bli litt monotont, men lei av? Nei, på ingen måte. På den annen side, jeg leste nok psykoanalyse i exphil at jeg skjønte at: underbevisstheten lyver aldri.

Alt dette fører til at jeg snart er på randen til sammenbrudd. Jeg har jo skrevet det, jeg mener at jeg ikke mener det, men kanskje jeg mener det, underbevisstheten min skrev det, mener underbevisstheten min det da? Nei, forteller jeg meg selv. Jeg kan ikke mene det.

Men kanskje jeg mener det, så har jeg fortrengt det. Kanskje en dovegg måtte være budbringeren for å få meg til å forstå hva jeg faktisk mener?

Jeg begynner å bli gal.

La dolce vita

2006-11-14T14:19:00.000+01:00

En mann løper mellom bodene, en gammel kone stavrer seg bortover og lener seg mot en ung gutt som plystrer til jenta i leiligheten over plassen. Stemmene summer over torget, skittent vann kastes utover brosteinene og renner nedover et mørkt smug. Klærne henger til tørk mellom husene. Et par japanske turister går seg vill blant krydderbodene og blir geleidet på rett kjøl av en innfødt. To menn i strøken dress og med finkjemmet hår prater usammenhengende i mobiltelefon. De eneste ordene man klarer å skille fra hverandre er ”blodhevn...drepe...konstruksjonsarbeider...” og et hvesende ”det handler om ære.” Et kjærestepar sitter på fontenen og hvisker løfter de aldri vil holde, til musikken fra en mann på gitar som synger ”O sole mio”. Roberto Begningi runder hjørnet i rasende fart på en gammel Vespa. Jeg står i løypa, vi krasjer i hverandre og fortumlet roper han ”Buongiorno pricipessa!” der vi ruller over noen utgravninger fra antikken.

Det beste er at det nesten er sant. Forventningene leveres etter en helg i Roma. Anita Ekberg bader i Fontana di Trevi, Fellini gir formaninger i megafonen, Corleone lener seg mot Pantheon og myser mot filmenes Roma. Det er sånn Italia er. Klisjeene utspilles og tilfredsstiller linsekåte turister forført av ekte historie, ekte kultur og ekte Romere. Ved Peterskirken står paven og samtaler med Gud, kardinalene ligger gråtende over den forrige pavens grav og gir deg en vemodig andaktsfølelse. Italienernes barnlige begeistring gjenfinnes i Colosseum der du slår deg ned ved siden av keiseren og heier fram modige gladiatorer. I alt dette spiser jeg pizza med den ene hånden og gestikulerer med den andre, mens jeg lurer på hvorfor jeg ikke bare gjør italiener av meg med det samme.

Her skulle svaret på forrige setning komme. Et mindre romantisk syn på Roma; et skittent, ustrukturert, kaotisk, støyende og politisk katastrofalt Roma skulle forklare hvorfor jeg kommer tilbake til Norge. Men ute er det mørkt, jeg er kald, og tre dager i Roma gjør at det negative ved Italia ikke lenger synes betydningsfullt i sammenligning med ”la dolce vita.”

Litt om smil og mye for spesielt interesserte.

2006-11-08T23:54:00.000+01:00

Jeg skjønner at det kan være mye å tenke på og sånn, og at det derfor ikke alltid er like lett å få med all bagasjen på et DIREKTEfly (heisann, skrev jeg det i store bokstaver?) fra Bergen til Oslo. All bagasje kan ikke komme fram hele tiden, og at det denne gang var snakk om min koffert er helt greit det, men når jeg prøver, på en meget vennlig måte, forholdende tatt i betraktning, å få litt informasjon om hva jeg skal gjøre for muligens en gang i framtiden å få igjen eiendelene mine, så kan det være hyggelig, for begge parter, å bli møtt med et bittelite smil. Eller i alle fall en litt vennlig tone. Foreksempel. Til og med jeg, som nå sitter her og må lære meg å leve uten alle klærne mine, alle toalettsakene mine, rettetangen min, all sminken min, alle skoene mine, stort sett alt jeg lever for, (jaaa, det er bare tull at materielle ting ikke gjør deg lykkeligere.) til og med jeg klarer nå, hvis jeg konsentrerer meg veldig, å smile. Om ikke kjempebredt, i alle fall litt.

Så kommer dette for dere spesielt ineresserte: (Det første avsnittet var nemlig så utrolig folkeoppplysende og allmenkunnskapgivende (nytt ord. Bruk det i en setning.))

Hvis du nå tenker: Hæ? Vilde? I Oslo? Seriøst? Også sier hun ikke ifra til meg? meg!
Først: Jeg forstår deg godt. Det er en av to grunner til dette. Enten så liker jeg deg ikke, eller så er jeg så superbissi at jeg velger å holde lav profil de 24 timene jeg skal oppholde meg her. Foressten tror jeg ikke den første grunnen gjelder så mange. Nesten ingen egentlig. Uansett, kjenner jeg meg selv (Emma) rett, kommer jeg nok til å være på kaffebrenneriet i morgen en gang. Sånn hvis du ikke kan leve uten å se meg mener jeg. (Hvis ikke det blir kø der i morgen lissom. Skuffaaaa!)

Til Bærgen: Jag kommer aldri, aldri tilbaks! (Skjer med at jeg bare kødder a`?) Hvordan holder dere ut? Ta vare på hverandre. Skriv i doboka. Gå på forelesning. Ta en bolle.

Ps. Jeg er overtrøtt. Skal ikke utelukke muligheten for at denne posten bærer preg av det.

Plutselig ble alt så mye klarere...

2006-11-04T19:57:00.000+01:00

Fornuft: Næmmen! Du her? Deg har jeg ikke sett de siste åtte åra! Hvordan har du det?
Følelse: Jeg har det som fisken i havet, blomsten på engen, fuglen over himmelen.
Fornuft: Kan du drite i å snakke så idiotisk. Et enkelt bra/dårlig hadde holdt.
Følelse: Jeg kan ikke noe for det, Vilde er i et merkelig humør disse dagene, min oppgave er derfor å være uklar og formulere meg latterlig.
Fornuft: Åh, jeg er bare så mye flinkere i arbeidet mitt enn deg da! Du vet at Vilde satt hele seks timer på lesesalen i går?
Følelse: Pøh, det er mulig hun rent fysisk var der, men hennes tanker var alle andre steder enn i pensum skal jeg fortelle deg. Og det er kun takket være meg.
Fornuft: Særlig. Jeg vedder på at jeg skal klare å få henne til å stå på eksamen.
Følelse: Den som lever får se, som man høster sår man, som man ånder puster man.
Fornuft: Å, vær så snill! Men du, når jeg først har deg her, en ting jeg har villet spørre deg om lenge: På vårparten i år - si meg, hva tenkte du med?
Følselse: Ikke med deg heldigvis!
Fornuft: Er du klar over hvor mye energi jeg har måttet bruke på å rette opp dine feil, og klare å få Vilde til å fokusere på viktige ting som foreksempel skole? Du leker deg og eksperimenterer og lar meg sitte igjen med drittjobben. Gud, jeg er glad hun snart ikke lenger er tenåring!
Følelse: Tro meg, det er jeg og! Jeg er så utrolig sliten av å løpe rundt og rundt og hoppe opp og ned, og løpe og hoppe. Jeg har jo ikke hatt en ferie siden Vilde var barn! Det skal bli deilig å være ferdig med den perioden, alle de slitsomme saltoene jeg kan slutte med.
Fornuft: Du sier noe, du sier noe. Jeg er bare glad for at jeg slipper å leke så mye dummere enn jeg er, samtidig som jeg har måttet leke veslevoksen. Endelig kan jeg begynne å være mitt sanne jeg; oppsiktsvekkende intelligent.
Følelse: Haha, festlig. Koselig å snakke med deg igjen! Hva med å samarbeide mer i framtiden?
Fornuft: Ikke dumt. Jeg foreslår en reise for å markere det hele. Jeg tror Vilde trenger det.
Følelse: En reise bakover i tid?
Fornuft: I og med at vi strengt tatt er samme person er du virkelig dummere enn jeg hadde ønsket! Jeg mener å reise bort noen dager, foreksempel Italia.
Følelse: Det er kanskje ikke så dumt.... Oj, psyko! Nå hørtes jeg lite ikke ut som deg da!
Fornuft: Ikke sant? Foreksempel... Roma! Neste helg?
Følelse: Vent litt her nå, er dette så smart egentlig? Du vet hvordan jeg blir i møte med disse italienerne.
Fornuft: Men denne gangen har du meg til å passe på deg!
Følelse: Selvfølgelig, genialt! Men jeg må nesten sikke nå, må starte å bygge opp ha-lyst-på-øl-og-gå-ut delen av meg selv. Det er tross alt lørdag.
Fornuft: Nei, jeg ber deg, ikke gjør det. Vilde har snart eksamen. Hun trenger ikke det nå.
Følelse: Jo da jo da, la oss kjempe om det. Måtte den beste vinne!

Selv de vise trenger tv

2006-10-30T19:09:00.000+01:00

Unge, naive og egentlig ganske dumme Vilde (30. august): Hva skjer med at det aldri regner? Bergen liksom! Jeg får jo aldri brukt de superstaylisje nye gummistøvlene mine.
Hjørdis, ser på meg med mord i blikket: Den kommentaren der skal du få angre bittert på, bittert, hører du?

Livserfaren, vise Vilde (2 mnd senere): Greit, Hjørdis, du hadde rett. Angrer masse, masse og bittert. Om bare jeg aldri hadde ytret de ord!

Konsekvensen blir at man er mye inne. Og det er da jeg merker at jeg savner tv. Tv har vi ikke. Det er selvfølgelig ikke av ideologiske grunner, så sære er det faktisk ingen i bokollektivet som er. Eller vi har et tv (ja, jeg sier et tv som i et tv-apparat. Akkurat som et strikk som i ja, et strikk.) og vi har en tv-antenne. Men vi har aldri klart å få inn signaler, så vi har egentlig gitt opp hele prosjektet. Jeg tror tanken bak, bortsett fra den at ingen av oss tydeligvis er videre teknisk anlagt, var noe sånt som at vi skulle få mer tid til andre ting.

I prinsippet kan det høres ut som en god ide. Snakke, fortelle gode historier, lese, skrive gode oppgaver. Det høres veldig klokt og fornuftig ut, det høres absolutt ut som noe Vilde alla 30.august ikke hadde forstått. (Åh, minner. Så ung, så naiv!) Men det er når de andre tingene blir til miming av Take That i stua, nitidig loggføring over naboenes liv og virke, eller timevis med dette, det er da jeg lurer på hva som faktisk er best: Lett hjerneskylling i kommersielle bilder, eller sakte men sikkert utvikle psykoser hvor du faktisk tror du er dine naboer, eller 12. år og det er normalt å mime band, eller å drømme at du er en sånn kjip tetrisbrikke som alltid ødelegger og skaper mellomrom mellom de andre tetrisbrikkene, og ikke får henge med noen av de kule tetrisbrikkene?

Jeg skal ikke røpe hvilken konklusjon jeg har kommet fram til, men du kan jo lese spørsmålet en gang til, gjerne med vekt på tetrisdelen og gjøre opp din egen mening.

Endelig!

2006-10-28T13:44:00.000+02:00

Etter forrige post hvor jeg blottla meg totalt, må jeg bare innse at jeg aldri vil bli tatt seriøst igjen. Men som den evige optimist jeg er; aldri så galt at det ikke er godt for noe . Endelig kan jeg begynne å bruke de nye solbrillene mine i all offentlighet.

Meg. Helt ærlig. Egentlig.

2006-10-26T11:42:00.000+02:00

Hei, jeg heter Vilde, jeg studerer litteraturvitenskap, jeg liker å lese og diskutere og er opptatt av sånne ting. Kan godt lese litt filosofi også, det kan være fint å tenke på hvor man kommer fra av og til, jeg liker musikk fra 60-70 tallet, ikke så mye listepop egentlig, jeg kunne tenke meg å kjøpe en alpelue snart, og jeg synes Simone De Beauvoir sier mye fint, og alle manneblader er i alle fall kvinnediskriminerende. Også er jeg bare utrolig glad i rødvin og ost. Ja, og Italia da selvfølgelig.

Det fungerte, ikke sant? Dette var imaget jeg hadde lagt meg på; målet var en litt sånn der mystisk, dyp, litteraturchick. Jeg begynte på ”Det annet kjønn” og likte det jeg leste. Jeg svarte alles tilnærminger med: ”Har du noen gang forsøkt å se det du nå sier i lys av Wittgensteins metafysikk?” Jo da, jeg følte meg tilpass. Hvis vi ser bort i fra at det ble stilt spørsmål ved min nitten minutter lange ”Hot Latino Summer Megamix” i iTunes, følte jeg at jeg framstod som troverdig i rollen.

Dette var selvfølgelig før jeg fikk besøk fra Oslo i helgen. Fillern. Gjestene var av den typen som tar med seg FHM på tur. Jeg ble oppgitt og gjemte det under siste utgave av Fett. (Akk, hvilken ironi.) Men allerede lørdagen var perleøredobbene funnet fram igjen, rusbrusen innkjøpt og jeg tok meg selv i å utbryte høylytt: ”Skjer med at hun er liiiite ikke bitch a`? I alle fall ganske lissom.” Søndagen gikk med på å sitere FHM og synge Sugarbabes. Oppsann.

I løpet av én helg klarte jeg å fnise i hjel alle muligheter til å videreutvikle personen fra første avsnitt. Litt dumt akkurat det, det hadde liksom gått så fint fram til da. Men nå som slaget uansett er tapt, alle illusjoner knust for omverden, kan jeg like gjerne informere om dette:

Den artikkelen i Klassekampen; jeg hakke ikke lest den.
”Jane på date.” Nå der har du en godbok!
”Mysterious girl” av Peter Andre (jeg vet!) og ”Baby you`re so cool” med Espen Lind ble ikke lagt til iPoden min av niesen min på åtte.
Nei, jeg smaker ikke forskjell på rødvin. (Hett tips forøvrig.)

Samtidig, for å unngå de verste misforståelsene og konfliktene, vil jeg tilføye dette:

Alpelue er fint.
Jeg liker Simone. (Begge. Takk)
Besøk fra Oslo (og alle andre steder) er utelukkende positivt. (Ja, ta det som det er – et hint.)

Sånn, der. Først nå føler jeg meg fri. La meg slutte dette narrespillet en gang for alle. Her har du meg - Vilde, 100% naturlig.

Oppdagelsen, Svaret og evig lykke

2006-10-23T18:27:00.000+02:00

Det er to ting som danner grunnlaget for min tilstedeværelse på denne jorden. Jeg er to referanser til alt, og da mener jeg alt, jeg foretar meg. Jeg har to stabile holdepunkt i livet mitt, to ting som har formet meg som menneske, to ting som på hver sin måte sammen utgjør konseptet Vilde. Grunnsteinene i livet mitt, spunnet sammen til et nett av pur lykke. Til syvende og sist munner alt, alle diskusjoner, alle møter, alle aktiviteter ut i enten den ene eller den andre, eller om mulig, begge deler. Sammen utgjør de et gyllent par, en hellig enhet. Det er vel nå neppe noen tvil om at jeg snakker om ”Beatles” av Saabye Christensen og ”Tazte Priv” med Bård og Harald.

La meg stoppe opp og gå bakover i tid, tiden før Oppdagelsen, (f. Be&Tp, som jeg liker å kalle det.) Det er ikke få ganger jeg har forsøkt å erindre Vilde som jenta hun da var. Hvem var jeg? Sannheten er; jeg husker ikke. Jeg har viten om at jeg levde, jeg har blitt fortalt at jeg hadde en lykkelig barndom, når jeg ser på gamle fotografier fra den tiden ser jeg en smilende jentunge. Tilsynelatende lykkelig. Men ser jeg nærmere kan jeg skimte en tomhet i øynene, et tegn på noe uoppdaget, jeg aner allerede i sandkassen en visshet om at jeg lever ufullkomment, smilet kan ikke skule tegnet på at jeg kretser i et ulykkelig vakum, et liv blottet for mening.

Jeg var femten første gang jeg leste Beatles. Hadde jeg vist det jeg vet i dag hadde jeg neppe plukket den nærmest vilkårlig fra bokhylla og skjødesløst dratt den opp med meg på påskefjellet. Lite ante jeg selvfølgelig da om at påsken 2002 skulle forandre alt, jenta jeg var skulle aldri mer være.

E.Be var en lykkelig tid, ikke bare følte jeg meg som født på ny, på en måte var jeg også det. Jeg vandret rundt som i en endeløs, berusende forelskelse, aldri hadde gresset vært grønnere, underlig siden det fremdeles lå en del snø på bakken, men allikevel så sant. Aldri hadde menneskene vært vakrere, aldri hadde jeg vært lykkeligere. Allikevel viste jeg at det fremdeles var noe som manglet, aldri så mye den gav meg, var jeg fremdeles, om ikke et halvt, kun et firesjettedeler fullstendig menneske. Siste to sjettedeler skulle jeg ikke oppdage før tre år senere, en sen høstkveld ble jeg introdusert for ”Tazte Priv” av en bekjent.

Jeg skjønte allerede etter intromelodien at siste brikke var funnet, jeg kunne endelig stå fram i full blomst, som det individet jeg var, jeg var blitt, jeg for alltid skulle være. Min tilværelse hadde fått mening, mitt liv ble forklart av Lena, Khalid Raja, Johan Brenna, og selvfølgelig Kim Karlsen. Meningen var funnet, jeg var formet, mitt liv var komplett.

Som naturlig er når man har kommet fram til formelen på evig lykke, vil man dele dette med sine medmennesker. En periode fulgte hvor jeg strødde om meg med "Tazte Priv" cd`er til venner, bekjente, ja til og med folk jeg nesten ikke kjente. Jeg ville dele ekstasen. ”Beatles” ble gitt i bursdaggaver, julegaver, endog dåpsgaver, lykken kunne aldri oppnås for tidlig. Jeg skjønte dessverre fort at det var vanskelig. Jeg følte meg som en utvalgt, jeg skal ikke legge skjul på det, en disippel som skulle lede menneskeheten til det gode liv. Jeg hadde fått et kall; forståelsen. Skuffelsen synes derfor nesten uovervinnelig da jeg forstod at ikke alle fikk samme opplevelse som meg. Ja, folk fortalte meg selvfølgelig at ”Beatles er en kjempe bra bok,” og ”Neimen, så morsomt Tazte Priv, er.” Men ingen synes å forstå betydningen av det fullt og helt, ingen synes å fatte de to som en helhet, som Svaret. Måtte jeg for alltid leve i vissheten om at jeg levde det ytterste av det gode liv, og alle andre levde som bleke kopier i en tilgjort verden? En periode fryktet jeg dette. En periode preget av mye tvil og angst, ja til og med stilte jeg spørsmål om holdbarheten bak Oppdagelsen. Etter hvert forstod jeg heldigvis at jeg ikke kunne tvile, fundamentet BeTp ville for alltid være urokkelig.

Til nå har jeg bare funnet to personer som fullt ut forstår betydningen av henholdsvis "Beatles" og "Tazte Priv." De forstår kanskje ikke sammenhengen, men hver for seg forstår de hver sin del. Jeg har lært at jeg ikke kan forvente mer. Sammen med disse kjenner jeg meg fullkomment lykkelig, sammen med disse husker jeg hvorfor jeg for alltid vil ha dem i livet mitt. Jeg vet selvfølgelig at det er mange, flere tusenvis som meg som ser denne betydningen, eller venter på å oppdage den. Dette gir meg trøst. Når det gjelder de jeg kjenner som ikke forstår det, setter jeg ikke noe mindre pris på dem av dem av den grunn, jeg skjønner at ikke alle kan forstå alt, og det gleder meg at de prøver, å dele dette med dem gir meg glede i seg selv.

På veien er det klart jeg har møtt hindringer og hatt triste stunder. En gang gav jeg ”Tazte Priv” til en som ikke kunne norsk. Selvfølgelig, ser jeg nå, ufattelig dumt, egentlig ganske latterlig idiotisk, men i kampens hete gjør man uforklarlige ting, jeg ville så gjerne dele den delen av meg, forklare denne personen hvorfor jeg var som jeg var, selv om det var på et språk vedkommende ikke hadde noen forutsetning for å forstå. Han forstod det selvfølgelig ikke, og det var dette som ødela. I ettertid ser jeg at det var dette som skapte muren mellom oss, min begeistring ble brutalt revet ned av hans tomme mine. Vi har i dag ingen kontakt, noen ganger kan ting du vil skal være, aldri bli, og dette må man lære å godta. Forskjellene mellom oss ble for tydelige. Dessverre. Men, det er i stunder som dette, hvor man kanskje kjenner seg litt vemodig og trist, jeg leser noen avsnitt i ”Beatles”, eller hører på Harald rapportere fra New York, jeg kjenner at: Ja, jeg er et lykkelig menneske.

Comunista di merda!

2006-10-19T21:14:00.000+02:00

Jeg elsker Italia. Ikke på en sånn Gud-a-meg-er-ikke-Italia-sjøøønt-og-masse-gamle-ting-og-mat-og-språket-er-så-pent-og-jeg-er-kulturell, måte. Ikke en sånn måte som middelaldrene kvinner som drar på jentetur til Toscana, fordi der kan de få litt luft under vingene, og drikke god vin og være intellektuelle, og møte ekte folk i et ekte kulturlandskap, og de har lært seg nok gloser til å bestille formaggio e vino rosso, på et lokalt trattoria, elsker Italia. Nei, nei, nei, jeg elsker Italia striglet for alskens jåleri. Italia på gølvet, hadde jeg sagt, hvis det hadde vært vanlig å bruke land i den sammenheng. Men, det er etter telefonsamtaler som den jeg hadde med vertsfaren min, Mauro, i dag tidlig, jeg blir minnet på hvorfor jeg for lengst har forkastet italienere flest, som ekteskapsmateriale:
(Sånn for ordens skyld, Mauro er en mann på par og førti, Fulvia er kona hans.)

Mauro: Gjett hvem som kom inn i butikken min og kjøpte en gressklipper forleden!
Vilde: Aner ikke.
Mauro: Jojo, gjett! Du kommer aldri til å tro det!
Vilde: Berlusconi.
Mauro: Nei, nei, mye bedre. Han kom og kjøpte en gressklipper av meg! Av meg, i min butikk!
Vilde: Si det!
Mauro: Nedved!!! Pavel Nedved, Vilde!
Vilde: Jaha, og hvem er Nedved?

Det siste jeg hører før samtalen blir brutt er svak jamring etterfulgt av: ”Og du kaller deg en venn av meg, ekle kommunist.” (Eller direkte oversatt: bæsjekommunist, men det høres så unødvendig barnslig ut på norsk.) Mauro slang på røret. Jeg satt igjen relativt sjokkert. Google forklarte. Hvordan skulle jeg vite at dette var en tsjekkisk fotballspiller? Hallo, han spiller ikke engang på det italienske landslaget. Denne frustrasjonen over min manglende livskunnskap kommer fra mannen som en gang uttalte: ”Åååja, World Trade Center heter tvillingtårnene fordi de liksom er tvillinger, de var helt like, to tvillinger, også døde de. Twin, ja, altså tvilling, Towers, tårn liksom, drept, skjønner du Vilde?”
Fem minutter senere ringer telefonen igjen.

Mauro: Hei, du, jeg overreagerte kanskje litt i stad.
Vilde: You think?
Mauro: Ikke snakk norsk til meg, du vet jeg ikke er god på det. Det jeg egentlig ringte var for å fortelle at jeg ikke har fått meg noe på dødslenge.
Vilde: Mauro...
Mauro: Seriøst. Fulvia har startet en slags streik.
Vilde: Jeg vet ikke om jeg føler meg helt komfortabel med å føre denne samtalen med deg.
Mauro: Fulvia streiker, sååå fin på det vettu, tror hun er mafiahustru og greier. Ops, der røpa jeg meg, hæhæ, hun mener jeg må gjøre mer husarbeid.
Vilde: Mer? I tillegg til de umenneskelige hordene du allerede utfører?
Mauro: Kvinnfolk! Hva skal jeg gjøre?
Vilde: Begynne å gjøre litt husarbeid?

Mauro ler i sånn ca. ett minutt.

Mauro: Ja, morsom har du nå alltid vært. Jeg har kjøpt ny bil!! Den er feeeet. Tut-tut. Haha. Kanskje jeg skal kjøre opp til Norge med den. Jeg har balltre. Jeg liker ikke norske menn, jeg skal banke dem. Ja, bortsett fra broren og faren din da, ahahah de er morsomme ass. Og høye. Mann ser ikke toppen på dem, så høye er de. HAHAHAHA. Nesten like høye som paven med hatt. Hæhæ.
Vilde: Heh
Mauro: Jeg må gå, Fulvia har klar frokosten min.

Høst

2006-10-19T17:55:00.000+02:00

Du vet den følelsen du har når du akkurat har kommet tilbake fra en helg der du bodde før, og hatt det veldig koselig, og møtt mange fine folk, og sovnet på sofaen til et bra menneske, og egentlig går rundt og er ganske kvalm, og leser en middels god bok, og egentlig ikke får gjort noe av det du burde, og kanskje tenker litt for mye over livet, og egentlig blir litt sliten av det, og kanskje aller helst bare vil legge deg i senga og lese første kapittel av ”Brødrene Løvehjerte”?

Du kjenner følelsen? Den jeg har slitt med i to dager nå.

Ting jeg forstod for sent

2006-10-17T15:23:00.000+02:00

Dette er nytt for meg, men jeg har altså blitt tagget av Elisabeth, og da skriver jeg noe av det jeg i barndommen forstod litt for sent.

Jesus vs. Kristus: Alt dette snakket om Jesus, men få brydde seg om Kristus. Ikke skjønte jeg hvorfor, Kristus virket da som en kjernekar han og. Jeg synes alltid litt synd på denne Kristus som alltid kom i skyggen av den, ja, så gode Jesus. At det var samme person forstod jeg akkurat sent nok til at klasseforstanderen min på barneskolen ble relativt fiendtlig innstilt til foreldrene mine.

Alt Pappa gjør er ikke like kult: Nå, akkurat det er et sjokk å oppdage for en jente på fem år. Pappa stod på badet om morgen, hvit av skum i ansiktet og barberte seg. Jeg var mildt sagt fascinert. Selvfølgelig skulle dette prøves ut. Resultat: store mengder blod, tårer, skuffelse, synet på min far ble aldri det samme igjen. Se bilde av min bror og meg, som jeg nå fikk en unnskyldning til å poste (legg merke til kinnene og et åndsfraværende skuffet uttrykk.)

Sannheten om Ribben: Ja, hva er egentlig en ribbe? Det fortæres på julaften i store mengder, men hva slags dyr er det? Broren min insisterte (urovekkende lenge egentlig) på at ribbedyret var en fugl, jeg mente det måtte være noe større og fjærløst. Ribbedyret og dens bedrifter var lenge et mysterium.

Simon & Garfunkels Mrs. Robinson: And here's to you, Mrs. Robinson Jesus loves you more than you will know, wo wo wo God bless you please, Mrs. Robinson Heaven holds a place for those who pray, hey hey hey Hey hey hey... Stakkars, stakkars, det var neimen ikke lett å være kona til Robinson Crusoe, når han var borte vekk på en øde øy og hun var igjen alene. Derfor var det jaggu koselig av Simon og Garfunkel å lage en sang til henne for å trøste henne, tenkte jeg og sang glad med. Tenkte jeg og sang glad med fram til jeg var, æhm, 15 år.

Kunne tenke meg å høre hva Britt og Emma kan fortelle om sine misforståelser.

Hva er Oslo for deg? Grei ut

2006-10-11T16:10:00.000+02:00

La meg først klargjøre et par ting; hvis vi spiller et spill hvor jeg må rope den første som faller meg inn når noen sier ”nydelig by i Norge på seks bokstaver,” ville jeg brølt ut Bergen. Umiddelbart. Uten tvil. Eller la oss si vi spiller Gruble, da hadde jeg neppe hatt et problem med den velkjente kategorien ”fantastiske byer i Norden” når jeg kom til bokstaven B, for å si det sånn. Jeg håper du skjønner hvor jeg vil. På samme måte som jeg ikke hadde hatt et problem når jeg kom til bokstaven O. Ikke sant? Derfor fant jeg fort ut at det ikke ble plass i kommentarfeltet da Isak ba meg si noe positivt om hovedstaden, (han sliter med et litt forvrengt syn) det er rett og slett for mye å si.

Det er gatene, det er trikken, det er t-banen opp mot Holmekollen, spenne skiene på beina og suse* innover i skogen, ned bratte bakker og opp knauser til Ullvålseter. Det er Huk, bading, det er Frognerparken, Norwegian Wood, det er grilling, det er sommer, det er Colusseum kino, det er kafeer, det er å gå oppover Karl Johan og synge Cornelis Wreeswijks ”Det sjunger några ungar på Karl Johan”** for å overdøve gateselgerne. (Med mindre de er fra Amnesty, da stopper jeg selvfølgelig og melder meg inn, gjerne på 200 kr i måneden, eller mer, gjerne mer, men egentlig er ikke beløpet så viktig, så lenge du er med og viser at du sier nei til tortur, eller vold mot kvinner og ja til en verden der folk lever i harmoni, hvor alle har glede av menneskerettighetene. Nok om det, det var ikke dette jeg skulle snakke om, men det er, om mulig, like fint som Oslo, så jeg bare tenkte jeg skulle nevne det.)

Det er å sykle oppover Niels Jules gate og tenke at nå, akkurat nå, er jeg Kim og Seb og Ola og Gunnar i Beatles. Det er å gå seg vill et sted mellom Tøyen og Grønnland og tenke at, jøss, Oslo er stor. Det er å gå langs Akerselva med en gitar og synge nostalgiske viser om en tid som er forbi**. Det er å møte masse folk du aldri har møtt, og plutselig møte en du har møtt, som du kanskje trodde du aldri ville møte igjen, for, ja, Oslo er så stor. Det er å finne ut at den egentlig er veldig liten. Det er Stortinget, å stille seg opp foran makta og si pøh, pøh, og kanskje spytte litt, eller gi dem tommelen opp, alt ettersom. Det er Aker Brygge, det er utepils selv om det egentlig er for kalt, det er å ta båt til Hovedøya selv om det er altfor kalt, det er snøbrett i Tryvann selv om det er for varmt. Det er å stikke innom Gundersen på hjørnet og kjøpe kroneis og kandissukker, det er å spille stikkball i gata og fly gjennom byen og inn i hager. Det er å lese litt for mange bøker av Lars Saabye Christensen og tro man lever i Oslo på 1960-tallet.

Men, oppsummeringen av begrepet Oslo, hovedstadens fasit, det som er Oslo, det er å ta på seg votter og skjerf og gå ut i høstmørket og gå nedover en gate og kanskje være litt forelsket og kanskje bli litt kald og... Nei, det har egentlig veldig lite å gjøre med Oslo som by, det er egentlig bare en fin følelse. Akkurat nå var Oslo, for meg, synonymt med en fin følelse. Søren, tror nesten jeg savner Oslo litt.

---------------

*Faktisk det, ja
**Begge deler ting jeg gjør til stadighet. Overraskende nok.

Nå har jeg nevnt Oslo nok i de siste tre postene føler jeg. Behovet begynner å bli mettet. Håper dere nå sitter igjen med et mye mer realistisk og nyansert syn.

Haha, se jeg ler

2006-10-09T17:49:00.000+02:00

Jeg har det med å blogge når jeg er irritert eller har hatt dårlige dager. Dette er litt dumt. Jeg føler at det gir et feil bilde av hvem jeg er. Jeg blir nemlig sjelden irritert, det skal mye til for å få meg sur. Jeg liker å se på meg selv som et fornøyd og følelsesmessig balansert vesen. Jeg går rundt å smiler stort sett hele tiden. Det er gått så langt som at noen har antydet at jeg kanskje har et usunt forhold til latter, at jeg bruker det for å dekke over mine egentlige følelser. Læreren min på ungdomsskolen stoppet plutselig opp midt i timen, så på meg lenge og sa: ”Vilde, de som ler mye om dagen, gråter mye om natten.” Alt dette er selvfølgelig feil. Særlig læreren min tok feil, hva var det han prøvde å antyde til en fjorten år gammel jente? Jeg er et fornøyd menneske, og sånn vil jeg at det skal fortsette. Men akkurat i dag virker det som om noen andre ikke vil at det skal fortsette. Noen prøver å teste hvor langt de kan dra det, før jeg faktisk blir irritert. Vel, disse noen vil, og kommer til, å misslykkes. Jeg smiler fremdeles. Jeg er ikke religiøs, så jeg har litt problemer med å forstå hvem denne noen er, men uansett kan vedkommende bare gi opp. La meg fortelle om min dag. En morsom liten historie:

Jeg står opp, går på forelesning og er glad. Jeg vil ikke gå så lang som å si at det var interessant, men jeg sovnet i alle fall ikke, og det er alltid en gledelig overraskelse. Det er to dager til jeg skal levere en oppgave, så jeg måtte gå til biblioteket etter forelesning for å låne en bok. ”Har dere Aristotels` nikomakiske etikk?” spør jeg. Siden jeg var litt usikker på hva den egentlig het, hva den handlet om, eller hvordan man utalte det, passet jeg på å si tittelen veldig fort, mens jeg slukte ordene. De hadde den ikke, den var utlånt, den skulle ha vært levert for to dager siden, om jeg ville sette meg opp på venteliste? Det ville jeg ikke. Det var egentlig til det beste, hehe, jeg hadde sikkert ikke kommet meg gjennom den uansett. Jeg lo. Bibliotekaren lo ikke.

Togstasjonen ligger ved siden av biblioteket. Hvilken flaks, tenkte jeg, da kan jeg hente togbillettene mine til Oslo, som jeg hadde kjøpt på Internet.
”Skal vi se, du har bestilt billett til Oslo den 12. oktober, og tilbake til Bergen den...æhm, 16. desember?”
Haha, hun var morsom hun i luka. Jeg lo. Hun i luka var alvorlig.
”Haha, nei, jeg ser kanskje ut som en som vil være i Oslo i to måneder, men jeg skal nok tilbake 16. oktober.” Jeg blunket lurt for å skape en vennlig tone.
Interessant opplysning: Billige billetter kjøpt på Internet kan verken byttes eller refunderes.

Ojoj, noen ganger er jeg så distré at det nesten er litt søtt, tenkte jeg og kjøpte en ny billett til 300 kroner. Det var 300 kroner ut av vinduet, ville mange kanskje ha tenkt, men jeg bare smilte og tenkte at jeg sikkert hadde brukt de pengene på alkohol eller potetgull eller noe annet usunt uansett, så det var jo egentlig til det beste. I tillegg hadde jeg jo nå en billett til Bergen den 16. desember, tilfelle jeg skulle komme til å trenge det. Flaks egentlig.

Jaja, dagen i dag har kanskje ikke vært av de bedre, men jeg skal på ingen måte klage, jeg kommer hjem til ferskt brød, og det er fint for jeg er sulten, tenkte jeg og gikk hjemover med to bæreposer fra Rimi. Neimen, skulle du ha sett! Nøkkelen til inngangsdøra er ikke lenger på nøkkelknippet. Jeg tok den jo av i går, for å slippe å ta med meg hele nøkkelknippet på tur. Vilde, du Vilde, tenkte jeg, ristet litt oppgitt på hodet og smilte. Nå stod jeg med en bag full av bøker, og to tunge bæreposer med mat, i striregnet, utenfor leiligheten. Det var nesten så jeg lurte på hva jeg skulle ta meg til. Jeg ringte de jeg bor sammen med. Ingen tok telefonen. Hva faen skal man med mobil hvis man ikke klarer å bruke den, tenkte jeg. Heisann, var det en negativ tanke? Det var i så fall en glipp.

Jeg gikk til en kafé og bestilte en bagett. De tok ikke bakkort. Haha, en kafé i sentrum som ikke tar kort i 2006. Det er jo egentlig bare søtt. Jeg var uansett ikke sulten, så det gjorde meg ingenting.

Hjørdis ringte, hun var på universitetsbiblioteket, hun hadde nøkkel, jeg kunne hente den. Jeg, to bæreposer og en oppslått paraply brøyter oss gjennom sentrum og opp på universitetshøyden. Turen tar en halv time. Jeg faller inn på biblioteket og ser Hjørdis. Gode Hjørdis. Hjørdis med nøkkelen. Der og da hadde jeg bare lyst til å slippe meg ned, legge meg flat på gulvet og gråte. Av frustrasjon? Nei, på ingen måte. Jeg ville dra med meg Hjørdis og gråte av lykke. Lykke, hører du! Så fint var det å se henne med nøkkelen. Jeg var på et offentlig bibliotek, så jeg tok meg i det. Men det var en fin tanke.

45 minutter senere er jeg hjemme. Haha, jeg må le når jeg tenker på dagen min. For en dag, kan jeg si, og riste på hodet. Det er kult å kunne gjøre det.

Planeten der det (ikke) skjer

2006-10-06T18:40:00.000+02:00

Huskelapp til meg selv: Oslo er ikke Norge. Oslo er riktignok i Norge, men Oslo er ikke Norge, her utgjør en liten preposisjon en (tydeligvis) vesentlig forskjell. En preposisjon jeg ofte synes er litt overflødig i denne sammenheng, men som mange andre åpenbart blir litt hissige hvis jeg utelater. Noen er veldig hårsåre akkurat der.

Vi kan si det som at jeg for øyeblikket gjennomgår en slags løsrivelsesprosess, hvor målet er at jeg skal kvitte meg med mitt litt enveiskjørte syn på landet vårt. Eller som Fredrikstadsamboeren min Sissel så fint sier det: ”Du må kvitte deg med det jålete, ekle Oslosnobberiet ditt.” Jeg jobber med saken. Det går ganske fint om jeg kan si det selv. Jeg har foreksempel sluttet å bryte ut i spontan krampelatter, når noen forteller meg at Bergen er stor. Jeg har også sluttet få en kraftig kjærlighetsfølelse til alle jeg møter som er fra Oslo. Jo da, jeg kommer meg. Dessverre fikk jeg et lite baksmell her i dag, da Sissel og jeg gikk hjemover fra forelesning:

- Vilde, se, se der er Trond Viggo Torgeresen! (Her kunne jeg foreksempel hatt en spydig kommentar om at folk som ikke er fra Oslo aldri ser kjendiser, og derfor synes det er skremmende kult når de først ser en, men som sagt, det er nettopp dette jeg jobber med å unngå.)
- Hæ? Hvor? Hæ? Hva gjør han her?
- Eh, han bor her?
- Her?
- Ja
- Han bor i Bergen?
- Ja
- Trond Viggo Torgersen bor i Bergen?
- Fint at du bidrar med så mange nye interessante innspill til samtalen, Vilde.
- Men hvorfor?
- Jeg vet vel ikke jeg vel. Hvorfor ikke?
- Bor ikke han i Oslo a`?
- Nei, han bor i Bergen.
- Men hvorfor bor han ikke i Oslo liksom?
- Hvorfor bor ikke du i Oslo, Vilde?

Vi snakket ikke mer resten av veien hjem. Kanskje hun snakker med meg igjen hvis jeg sier at jeg er helt enig i dette. Eller hvis jeg foreksempel slutter å ha ”Suser avgårde alle mann” på repeat mesteparten av dagen.

Når det gjelder Trond Viggos bosted; jeg vet at du også er litt overasket.

Hei og hopp din sopp!

2006-10-02T15:10:00.000+02:00

Det er så mange følelser som liksom bare overstrømmer meg. Så da ler jeg litt, også gråter jeg litt. Det er så fint. Masse følelser har jeg. Også snakker jeg litt med mine medsammensvorne, (andre kvinner) og sitter i en ring og drikker te. Kanskje det er fordi jeg får mensen snart. (Dumme, dumme mannen, hørte jeg du tenke æsj? Hvis du nå synes det er rart at jeg kan høre hva du tenker, så kalles det kvinnelig intuisjon. Kjipt for deg med andre ord.) Menstruasjon er helt naturlig nemlig, så da snakker jeg masse om det også, egentlig hele tiden. Vi kan bære fram barn, og det kan ikke menn, og barna får vårt etternavn selvfølgelig.

I går så vi ”Stolthet og Fordom.” Tenk at en film kan være så fin uten at noen engang kysser i hele filmen! Så da gråt jeg litt da og. Også lo jeg mest. Jeg ble så ufattelig rørt, hovedpersonen trosset alle - sin mor, sin familie, de påsatte kravene fra samfunnet, og ektet den mannen hun virkelig elsket. Heldigvis var han pen og kjemperik, men det var helt tilfeldig selvfølgelig. Selv på den tiden valgte hun kjærligheten, og det var så uendelig vakkert.

Venninnen min ringte meg og spurte hvordan jeg hadde det. Da sa jeg at hvis hun ikke kunne skjønne hvordan jeg hadde det, ja da kunne det være det samme, så la jeg på.

Jeg er skadet. De lærde strides, men jeg liker å referere til det som en treningsskade/ overbelastning, det høres tøft ut, så jeg får ikke trent så mye disse dagene, men jeg har hørt at hvis man løfter armene opp og ned mens man går så forbrenner man 60% mer kalorier. Så da gjør jeg det, hele tiden. En skulle trodd det så dumt ut, men det ser faktisk litt kult ut.

Vi hører masse på Celine Dion om dagen. Det er så fantastisk! Jeg hadde nesten glemt henne, men det gleder meg at jeg fremdeles kan alle sangene hennes på rams, så da står jeg i stua og mimer. Celine kan få sagt det! Så da gråter jeg litt, også ler jeg litt. Det er så deilig å kunne gå til sitt indre barn igjen, og høre på musikk som kanskje ikke regnes som kvalitetsmusikk, og gi blaffen i kravene vår tid pålegger oss kvinner om det såkalte perfekte. Så da synger vi med og snakker masse om at alle gutter er så utrolig teite! (Oki, kanskje ikke ALLE da, det finnes noen ytterst få unntak. Tihi;) )

En venninne av meg sa at personligheten min så smått begynner å bære preg av at jeg de siste seks ukene bare har bodd i hus med jenter. Da sa jeg bare hææææ? Også lo jeg litt, også gråt jeg litt.

Nuss fra Vilde XOXOXOX!!

Fra jente til kvinne, naiv ubelest til lærd intellektuell

2006-09-30T17:04:00.000+02:00

Fremprovosert av å ha blitt forlatt alene hjemme for helgen, ble jeg plutselig voksen. Det skulle visst ikke mer til. I dag har jeg klatret opp på et av de syv fjellene, kommet hjem, bakt to brød, (ja, takk jeg vet det) vasket badet, ryddet rommet, vasket klær, spist nybakt brød og lest Morgenbladet, hørt på Thomas Dybdal og tenkt at det er fint med høst. Hvis dette fortsetter (og jeg ser ingen grunn til at det ikke skal gjøre det) kanskje jeg skal stryke gardinene mens jeg leser litt Dostojevskij, og i kveld skal jeg ringe de gjenværende ti prosentene av nettverket mitt i Bergen, drikke litt rødvin og føre gode samtaler.

Midt i en god samtale skal noen ringe meg i en bedugget tilstand fra Kvarteret, og prøve å få meg med ut. Da skal jeg smile litt og riste rolig på hodet og minnes den tiden heller ikke jeg kjente betydningen av ordet konsekvenser, og jeg også kunne snurre bekymringløst rundt på studentpubene. Så skal jeg tenke at det er fint med minner, mens jeg lurer på hva jeg skal lage til middag i morgen, helst noe fisk, det er så lenge siden, før jeg tar med meg Magasinet på senga og løser kryssord til jeg sovner.

Sannheten kommer for en dag

2006-09-26T22:56:00.000+02:00

- Velkommen, Vilde. Jeg ser De bærer en paraply - ikke oppslått vel og merke, i høyre hånd. Meget interessant. Tør jeg spørre hvorfor?
- Vi er i Bergen, det regnet på vei til kontoret ditt. Den er ikke lenger oppslått fordi vi er inne.
- Men den var tidligere oppslått altså? Uhyre interessant informasjon. La meg få notere det, mens De legger Dem på divanen. Nuvel, fortell meg nå om Deres nattelige visjoner.

Jeg legger meg ned og forteller drømmen min, den jeg ofte har, den hvor jeg løper bortover en gang, med en fremmed bak meg. Den fremmede vil ta meg. Mens jeg forteller hører jeg svake skrapelyder fra Sigmund der han noterer i en liten bok, og jeg kjenner en stram pipelukt fylle det lille rommet.

- Spiser De noe mens de løper?
- Nei... Jeg konsentrerer meg om selve løpingen, tenker vel egentlig ikke på mat i det hele tatt.
- Ikke et lite rødt eple en gang? Eller en pære muligens? Nei, ikke det. Jaja. I hvilken retning løper De, høyre eller venstre?
- Det er vel mest rett fram.
- Høyre eller venstre Vilde? Ikke våg å lyv for meg! Eller enda verre, ikke tillat Dem å lyve for selvet! Høyre eller venstre?
- Æh, venstre da kanskje.
- Meget interessant, meget interessant, akkurat hva jeg fryktet. La meg få sitere, noe fritt, fra min bok ”Drømmetydning.” De skal forresten få med et gratis eksemplar på vei hjem. ”Den høyre vei betegner ekteskap, omgang med pike osv, således fremstiller den venstre – altså, den De valgte i Deres drøm, homoseksualitet, incest eller perversjon.” Det er nesten for opplagt hva Deres drøm betyr. Et klassisk eksempel på hvordan man umulig kan undertrykke underbevissthetens vilje, denne drømmen letter på sløret for dine innerste lyster. La meg kort og godt oppsummere det slik; De vil ha Dem med alt og alle, hele tiden. Og den fremmede som jager Dem vil ikke ta Dem, han vil ta Dem. Å løpe gjennom et hus er unektelig en haremsdrøm. Stakkars liten pike, men husk at det ikke er Deres skyld, dette skyldes ene og alene fortrengte traumer fra barndommen. Jeg vil også legge til hvordan drømmen Deres retter et klart sinne mot Deres mor fordi hun ikke fødte Dem som gutt. Og det er ikke engang nødvendig å komme inn på bortforklaringspåstanden Deres om hvorfor De har en paraply med i dag. Stakkars vennen, jeg har selvfølgelig ingen løsning på Deres problem, jeg bare påpeker det.

Ja, etter noen våkendøgn med eksamen i akademisk skriving hvor jeg har tolket en tekst om Freuds psykoanalyse i sammenheng med Kai Fjells kunst, ble dette en litt fortvilet avstikker jeg ikke følte kunne legges ved besvarelsen. Freud kan ikke ha hatt en lett barndom, der har du en mann med seriøse issues.

Hei du mannen

2006-09-24T14:41:00.000+02:00

Ironi er en fin ting. Neste gang du synes en person er så latterlig dum at det umulig kan være tilfelle, tenk deg gjennom en gang til, sannsynligvis har du rett, det er umulig tilfelle. La oss ta et eksempel: Når du forteller at du studerer kjemi og molekylærbiologi, og jeg sier ”Fett, skal du prøve å klone mennesker og sånn?” Ikke se på meg granskende og si i en alvorlig tone ”Nei, jeg skal ikke det, det er ikke lov.”
Et eksempel til: Når du forteller meg at exphilboka di er dødsrar, den hopper rett fra antikken til rennesansen, og jeg sier at det er fordi ingen tenkte noe i middelalderen, ikke svar ”Jo, man gjorde jo det, alle tenker hele tiden.” Feil svar.
Som sagt, ironi er en fin ting, sarkasme er gøy. Men når du har kjent en person i ti minutter og hun forteller deg at hun studerer litt.vit, ikke utbryt ”Men du ser jo helt normal ut jo!” (Særlig da med tanke på at du selv studerer molekylærbiologi.) Da er det ikke fordi du ikke er ganske kjekk på en litt sånn ekkel pornomåte at jeg ikke gidder å snakke mer med deg den kvelden. Og en ting til, ”Helt ærlig, synes du Jesus er sexy?” er en dårlig åpningsreplikk. Uansett sammenheng.

Mor får mobil

2006-09-23T16:54:00.000+02:00

heivildehvorermellomromsknappenklemmamma

Du har hatt bedre dager

2006-09-20T20:51:00.000+02:00

”Selvfølgelig kan jeg veien til Fløyen, jeg er da ikke komplett idiot, følg meg, følg meg,” ropte du kanskje litt overivrig og veivet hendene i været. ”Selvfølgelig vet jeg veien til langt borti helvete, og snart begynner det å pøsregne og tordne, hva skal vi på Fløyen å gjøre uansett, når vi kan fjellklatre vår vei inn i skjærsilden?” var det du egentlig hadde ment å si.

Etter en gjennomgang i skjærsilden med en påfølgende snarvisitt til et overraskende fuktig helvete er det kanskje ikke så rart at du ikke fremstår som et blendende vakkert skue der du kaver deg desorientert hjemover. Du har sett bedre ut. Du har hatt bedre hårdager. Regnjakken som kanskje ikke var så vanntett allikevel, rekker deg til knærne, og du lurer litt på hvor stor moren din egentlig så for seg at du kom til å vokse deg, da hun kjøpte den fem år tidligere med kommentaren ”Så har du noe å vokse i.” Alt dette tenker du på, og da er det kanskje ikke så rart du litt for seint oppdager at du går rett inn, nei heller, faller ugrasiøst over han kjekke fra seminargruppa. Dette er Guds måte å si at han er glad i deg. Han vil at du tilfeldigvis skal møte kjekke folk på gata. Noen ganger har Gud litt problemer med konseptet ”å kjenne sin besøkelsestid.” Du hikster et fortvilet morn. Sekundet senere kommer du på at klokka er seks på kvelden, tidsbegrep blir alltid litt uklare når en akkurat har funnet veien tilbake fra helvete.

Vel hjemme sovner du med klærne på. Du sover kanskje litt lenger enn planlagt, og da du våkner kommer du på at det er tjue minutter til du skal være i sentrum og se en norsk film du egentlig ikke vil se. Du jamrer et desperat ”Hvorfor Gud? Hvorfor?” ut vinduet. Regnet pisker mot ansiktet. Det ble kanskje vel melodramatisk, naboen ser litt rart på deg, men du kunne ikke brydd deg mindre. Du kaster deg ut døra og sprinter nedover mot kinoen. Nå er du på gråten. Du ser ikke noe for alt regnet. Jo, du ser et Dagbladet på bakken: ”Tre skolebarn drept av selvmordsbomber.” Det får deg til å revurdere situasjonen din, i et brøkdel av et sekund tenker du at det kanskje burde sette dine kvaler litt i perspektiv. Nei, drit i perspektiv. Dagen i dag er ikke dagen for å sette ting i perspektiv. Du har gnagsår. Du bestemmer deg for å hate filmen uansett hvor bra den skulle vise seg å være.

"Neighbours"

2006-09-18T21:13:00.000+02:00

Av mangel på tv i leiligheten må vi finne på andre ting å gjøre. Mye tid blir derfor brukt på å betrakte naboenes daglige gjøremål. Unormalt mye tid, ville kanskje vært naboenes reaksjon, om de var klar over det. ”Kommer ikke Hotel Cæsar til oss, må vi komme til Hotel Cæsar” pleier jeg å si til de andre, uten at noen av oss egentlig skjønner hva jeg mener.

Jeg har allerede nevnt Ugly Naked Guy. Han er tidvis forferdelig underholdende, men i det siste har han vært skuffende mye påkledd. (Jada, selv om jeg karakteriserer han som stygg er jeg da fremdeles en kvinne!) Nå er det hans forhold til verandaen som er mer interessant. Der har du ett unormalt forhold. Han sitter på den til alle døgnets tider med et sykelig blikk. Stakkars kona, hun flyr rundt i huset dagen lang og vet ikke helt hvordan konkurrere med verandaen. To ganger i året drar de til Costa del Sol og blir nyforelska. Men med ett er det tilbake til Verandaen og den brutale virkelighet; en ektemann, en kone, en veranda. De to siste setningene er vel strengt tatt bare antagelser.

Litt lenger opp i gata, tilsynelatende skjermet fra trekantdramaets utfoldelse, holder Bitchen til. Dette lite flatterende tilnavnet så dagens lys etter en liten uoverensstemmelse grunnet en bitte liten brannalarmutløsning på innflytningsfesten vår. Hun lever et usannsynlig kjedelig liv, eneste grunn til at jeg i det hele tatt nevner henne er fordi jeg mistenker at Ugly Naked Guy har et godt øye til henne, og at det er derfor han tilbringer en så unormalt stor del av livet sitt på en ikke engang fin veranda. Når jeg tidligere i teksten antydet at det var fordi han var forelsket i verandaen sin, gikk det plutselig opp for meg at det hadde vært litt lite sannsynlig, selv for Ugly Naked Guy å være. Så det at han er betatt av Bitchen høres mer troverdig ut. (Selvom jeg også har problemer med å tro det.)

Med andre ord, vi har løpende abonnement på et realitydrama uten lisens. Problemet oppstår når søndagsgjesten vår (Ja, vi har fast søndagsgjest. Ikke spør. De jeg bor med er ikke fra Oslo.) er på besøk og en av oss kommer til skade for å rope: ”Shit ass, sjekk han kjekke Bitchen har på besøk, nå kan du tro Ugly Naked Guy blir sjalu, kanskje kona endelig får verandaen i fred!” Oppstår det da et forklaringsproblem? Erfaringsmessig, ja.

Film avler vold

2006-09-16T12:36:00.000+02:00

I dag våknet jeg med en uimotståelig trang til å slå noen. Jeg har alltid sett på meg selv som et ikkevoldelig menneske, så jeg var, og er vel egentlig fremdeles, veldig usikker på hvordan forsone meg med denne nyoppdagede følelsen. Jeg hadde en litt uheldig opplevelse i går kveld. Førti minutter jeg godt kunne vært foruten. Hadde det bare ikke vært for denne samtalen:

Runa: Det er fredag Vilde. Fredag. Fredag, fredag.
Vilde: Jeg er trøtt Runa. Trøtt. Trøtt, trøtt.
Runa: Men du tar deg så mye bedre ut i våken tilstand! Du blir liksom så mye morsommere å være sammen med, du blir rett og slett en bedre samtalepartner. Du er også mer tilbøyelig til å bevege deg når du er våken. I det hele tatt, den sovende Vilde har lite å stille opp med i forhold til den våkne.

Hun hadde et poeng. Jeg ble med Runa over til nabokollektivet for å se tv. Hvorfor være alene og gjøre ingenting, når man kan være flere og kollektivt ikke gjøre noe? Det skal sies at det var en veldig koselig første time. Jeg trivdes. Jeg klappet Runa på hodet og var glad for at hun hadde overtalt meg. I ettertid ser jeg at det skulle stoppet her. Vi skulle sagt ha det og takk for nå og la oss gjenta dette så fort som mulig og bukk og nei, og gått og lagt oss. Men nei, filmen måtte vi da få med oss. Her vil jeg påpeke to viktige faktorer:

Jeg er utrolig lite kresen når det kommer til film. Skremmende lite kresen faktisk.
Jeg synes ”Scary Movie” er en knallfilm, for ikke å snakke om ”Not another teen movie.” De står igjen som to gode filmopplevelser.

Derfor var jeg ikke videre bekymret da jeg så at vi skulle se ”Date Movie.” Snarere tvert imot. Kan vel nesten si at jeg gledet meg. Jeg lo de første fem minuttene. Det var kanskje en litt anstrengt latter, men allikevel, latter var det da.

Så skjedde det noe rart. Jeg sluttet å le. Jeg ble forvirra. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, enda mindre hvor jeg skulle rette blikket. Jeg begynte nesten å gråte. Bare av å tenke på det nå, begynner jeg nesten å gråte. Det var helt stille i rommet. Det var en merkelig følelse. Katten på skjermen satt på do, jeg begynte å tenke på meningen med livet, og hvordan jeg plutselig fikk lyst til å ringe alle og fortelle hvor glad jeg var i dem. Noen skrudde av filmen. Runa braste ut døra, jeg løp etter henne. Vi sa ikke ett ord til hverandre. Vi gikk hjem i stillhet. Jeg la meg uten å pusse tennene.

Om jeg er bitter?

2006-09-13T13:04:00.000+02:00

Møt Arnfinn. Han er en real kar og liker lange turer i skog og mark. Han trives i telt, men sier ikke nei til en rolig kveld hjemme foran tv`en. Som medarbeider i videokiosken på hjørnet har han fast inntekt og stabile arbeidsforhold. Han er tilfreds i livet, og som han selv utrykker det: ”Jeg kunne ikke hatt det bedre om så noen hadde kastet femten millioner kroner etter meg på gata mens jeg gikk hånd i hånd med Angelina Jolie.” Arnfinn liker de fleste, men som alle andre har også han småirritasjoner som gjør hverdagen som kioskmedarbeider litt tyngre: ”I går foreksempel, jeg jobbet kveldskift da det kom to jenter inn, jenter av typen ”Ååå vi har akkurat flytta til Bergen og vi har selvfølgelig ikke lånekort og egentlig husker vi ikke postnummeret vårt heller, og vi klarer ikke å slutte å fnise, det er mest fordi vi er så innmari dumme.” Du skjønner åssen jenter jeg mener. Disse to var av akkurat den typen, så det kom ikke som et sjokk at de var sinnsykt plagsomme, og jeg ble irritert. Jeg mener ikke sånn småirritert du blir når du ser et bilde av Kristin Halvorsen, jeg mener utrolig irritert. Det hjalp ikke at filmene de skulle leie var to utrolig dårlige romantiske komedier. Derfor bestemte jeg meg for først å finne fram feil filmer til de. Selv når jeg blir irritert mister jeg ikke min humoristiske side. Så gjemte jeg sertifikatet til hun ene, og insisterte på at det var hun, og ikke jeg som hadde rota det bort. For å gjøre henne flau begynte jeg demonstrativt å lete gjennom alle pornobladene, mens jeg ropte unødvendig høyt at hun sikkert hadde mista det i et av dem. Du kan tro jeg storkoste meg, jeg liker å sette sånne irriterende jenter på plass. Masetesertifikatjente begynte å klage over at det var den eneste legitimasjonen hun hadde. Når du er så dum at du bare går rundt med en legitimasjon fortjener du ikke bedre, mener nå jeg. Oppførselen min lønte seg selvfølgelig, jeg fikk nummeret hennes. Hun påsto det var fordi jeg måtte ringe henne når jeg fant sertifikatet hennes, men jeg skjønner da tegninga.”

Bill.mr: Du og jeg på videokveld?

Jubileum - oppdatert!

2006-09-12T07:15:00.000+02:00

(2 dager etter-post: Plutselig ble gjennkjennelsesmuligheten større enn jeg forventet, så tredje avsnitt er nå forandret. Med disse endringene mister posten kanskje noe av sin troverdighet, men det var nesten sånn det fortonet seg. Hvis jeg husker riktig.)

”Vi må få noe ut av dagen.” Mama så på meg med strenge øyne. ”Klart det, vi må få noe ut av dagen,” hostet jeg.
Mama bestemte at vi skulle på søndagstur. Vi hompet oss nedover på søndagstur mot sevenelleven. ”Vi trenger frukt.” Mama er så fornuftig. Jeg liker Mama. Vi fant ikke frukt, men vi fant et Detnye og et Her og nå. ”Det er viktig å holde seg oppdatert på samfunnet rundt,” forklarte Mama. Kloke Mama, vi bedrev høytlesning og hadde det riktig så fint.

”I hææælvete, jeg drakk meg snydens i natt!!” Lillesøster (også kjent som Runa-og-jeg-tar-liksesågodt-ungdomsopprøret-fem-år-for-seint-jeg) ramlet ut av soveromsdøra og ødela mye av den koselige stemningen. ”Wanna watch some O.C with me, biatch?” ropte hun og knuste tre tallerkener. Jeg liker ikke måten hun snakker til meg på.
I samme øyeblikk kom Hjørdis ut fra stua og meddelte lystig: ”Jeg er nordkvinne, jeg er stolt av det, og nå drar jeg på jobb.” Jeg skjønner ikke mye av det hun sier, så jeg smilte bare, mens hun fulgte opp med: ”Hei, hei jenter, hva slags ukvemsord er det dere marinerer ørene deres i her?” Igjen, vanskelig å vite, men jeg tror hun siktet til Lillesøsters språkbruk, så jeg likte Hjørdis denne morgenen.

”Er jeg den eneste som finner det noe ubehagelig at det ligger en hatt midt på kjøkkengulvet vårt?” Mama gjorde oss oppmerksomme på hatten som kom til syne bak Lillesøsters rygg. Det var en usedvanlig stor hatt. Lillesøster var rask med å rekke en hånd opp i været. Hatten rørte naturligvis ikke på seg, og Hjørdis himlet med øynene: ”Lille hodeplagg eller lue om du vil, jeg får dårlige vibber av deg, jeg tror kanskje du burde gå nå, og ta med deg en frakk på vei ut.” Hadde hatter kunnet røre på seg hadde den ikke latt seg be to ganger, men så er det nå engang slik at det kan de ikke, så Hjørdis sparket den ut av leiligheten. ”Huff, den hatten minner meg om en hatt Papa pleide å bruke,” sukket Mama.

Alt i alt var det en veldig koselig søndagsmorgen, men høydepunktet kom selvfølgelig samme kveld; Mama finner settebrikkene, Lillesøster drar fram ølen, Hjørdis legger glasuren på sjokoladekaka, jeg holder tale, og vi skåler for vel overlevd første måned som samboere. Fire jenter som ikke kjente hverandre helt for fire uker siden, kjenner hverandre nå kanskje litt for godt.

En paintkunstner er født

2006-09-07T11:45:00.000+02:00

Planen var å skrive et moraliserende innlegg om hvordan man er avnsvarlig for sine handlinger, men slike ting har en tendens til å bli litt langdryge, så i stedet kjører jeg på med en riktig så festlig rebus som jeg velger å kalle: Hvor har Vilde befunnet seg de siste 48 timene?

Hint 1: Noen vil påstå jeg ba om det

Hint 2

B

2006-09-04T17:25:00.000+02:00

Det er først når du mister noe du forstår hvor viktig det er for deg. Jeg pleide ikke å tenke noe særlig over det, det lå jo der immer (nå er jeg litt usikker på betydningen dette ordet besitter, synonymordboken min er ikke grei, men som du senere vil forstå, er opsjonene veldig innskrenket.) Greien er den, første tegn i den rekken med tjueni tegn vi bruker når vi skriver, fungerer ikke lenger på min pc. Oppførselen de siste uker vil kunne beskrives som lite koordineringsvillig, men nå når jeg åpnet Word stod den helt i beknip. Den er meldt ut og nekter å underordne seg.

Kun én ikkefungerende, i en rekke på tjueni, det er vel ikke så betydningsfullt, muligheten til å bruke de gjenværende tjueåtte ligger jo der, er muligens en refleksjon du nå fører, men jeg vil fortelle deg den røffe virkelighet: Det er utvilsomt helt utrolig hemmende å ikke lenger kunne bruke dette tegn. Store problemer med å formulere meg ønskelig, eller i det hele skrive noe som høres noenlunde fornuftig ut, er nå blitt en enorm prøvelse.

Det verste er selvfølgelig dette: Jeg er uten noen som helst ide for åssen jeg fikser dette. Burde jeg skru pc`en i biter? Åssen gjøres dette? Jeg håper virkelig, både for min egen skyld og de som leser dette, jeg håper virkelig problemet fikses så fort som overhode mulig, denne bloggen blir et slitsomt og tidskrevende prosjekt hvis jeg ikke får ordnet det. For ikke å nevne innleveringer. Det blir ikke lett, nei.

En time etter at dette ble skrevet:
Aaah, neglfil, en undervurdert oppfinnelse. Fungerer utmerket til å stikke ned mellom tastatur, særlig hvis du er relativt irritert og hardhent. Det skal sies at A fremdeles er utrolig treig, og du må bruke masse kraft for at den skal vise seg på skjermen, så dette kan bli slitsomt i lengden. Vet noen hva problemet kan komme av? (Nei, jeg pleier ikke å stikke neglfiler under tastaturet, så det kan ikke være dette.) Forøvrig, for de av dere som de siste dagene har måtte høre på undertegnede le seg gjennom utdraget fra Freuds "Drømmetydning"; redskapet var ikke tilfeldig valgt.

du er fantastisk! - hjelp til selvhjelp 2

2006-08-31T23:17:00.000+02:00

Jeg begynner å lure på om noen prøver å fortelle meg noe viktig. Dog har jeg alltid vært dårlig på å ta hint, og velger fremdeles å helle til at det er tilfeldighetene som styrer. I dag var jeg i bokhandelen. Det første jeg (bokstavlig talt) gikk inn i var en bred hylle med en ny bokserie. Her inntreffer det jeg velger å se på som en tilfeldighet, (andre kunne kanskje velge å se på det som beviset på Guds eksistens, og at han prøver å kommunisere noe viktig) bokserien har det klingende navnet "hjelp til sjelhjelp." Dette er dagen etter at jeg har blogget ut frustrasjonen over nettopp dette emnet, hvor jeg selv, muligens med en litt mer ironisk undertone, har brukt omtrent samme tittel. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å nevne noen av bøkene i serien:

"Gi av deg selv" (Det er så fint å kunne gi av deg selv, du sitter inne med så mange gode ressurser som du kan dele med andre!)
"Du er ikke ensom" (Ja, sånn har jeg ikke tenkt på det før, når du sier det...ja, da er jeg jo ikke det!)
"Spis for å leve" (Ja, tro det eller ei, det er flott å ha et godt og naturlig forhold til mat!)
"Du er verdifull" (Ja, så sannelig, jeg er verdifull! Takk lille bok, for at du får meg til å innse det!)
"Fred i hjertet og på jorden"

I rest my case.

Det skal også sies at jeg nesten falt for fristelsen til å kjøpe samtlige titler, men en venn av meg er eier av boka "Du er ok, jeg er ok." Den får holde foreløpig.

hjelp til selvhjelp

2006-08-30T18:25:00.000+02:00

Noen ganger er det så fint å kunne gå i seg selv og bare kjenne på følelsene sine. Å bare gråte, smake på tårene og kjenne seg levende. Føle at du lever og jage etter alt det vonde. Stå opp en (ettermid)dag, høre fuglene i vinduskarmen, og kjenne seg så fri. Spørre seg selv: Hvordan har jeg det? Hvordan er det å være meg? Hva har skjebnen i tankene for meg, hva er neste trekk? Kvinnen bak masken, hvordan har hun det, egentlig? Mennesket bak det brede smilet, alle vittigheter og den rugende latteren, hvem finner man nå egentlig der? Noen ganger er det så fantastisk inspirerende å dykke ned i det store dypet av følelsene og virkelig finne seg selv! Å kaste tv-en, løsrive seg fra den kommersielle boblen, se seg selv utenfra. Lese en god bok, føre gode samtaler, slå hodet i veggen og bare føle. Smake på sin egen underbevissthet. Sitte alene, kun i selskap med sine egne tanker på sofaen, slippe seg bakover, og bare kjenne at man lever. Fri for teknologisk støy og overfladisk dialogsvada.

Jeg kjeder meg.

(Når du også er ferdig med å kjenne på dine egne følelser, kan bilder og referat fra helgens innflytningsfest nytes her.)

tilfeldighet? neppe!

2006-08-26T12:39:00.000+02:00

Jeg lærer stadig nye ting om livet, og ikke minst meg selv, her jeg sitter og leser "Det sanne, det gode og det skjønne" til exphil:

"Et sentralt trekk i de fleste teorier om selvet er noe som har et forhold til seg selv. Den danske filosofen Søren Kirkegaard (1831-1855) definerer selvet som et ”forhold som forholder seg til seg selv.” Hva finner dette selvet når det forholder seg til seg selv? Decartes finner en ”tenkende ting”, mens Hume ikke finner annet enn en samling inntrykk."

Joda, noen ligner på Hollywoodskuespillere av samme kjønn, andre ligner på fedrene til den religiøse eksistensialisme.

en fersk students betroelser

2006-08-25T08:48:00.000+02:00

Jeg er glad i skippertak. Det vil si, jeg fremstår kanskje ikke som mitt vante blide jeg akkurat de tretti timene jeg ikke sover, spiser eller dusjer, og svarer alle tilnærminger med enstavelses snøfl, men sånn stort sett er jeg glad i skippertak. Livet imellom blir liksom så mye greiere.

Professoren: ”De som er vant til å cruise gjennom videregående på skippertak, kommer til å falle av lasset her på universitetet umiddelbart.” Au. Jeg og skippertak cruiste kanskje ikke gjennom videregående, det var mer sånn at jeg satt bakpå sykkelen hans fra tid til annen, men allikevel. Jeg følte meg truffet, og forstod at vårt vennskap gjennom tolv års skolegang måtte opphøre, og våre humpete stier måtte skilles.

Dette er ikke fortellingen om den naive førsteårsstudenten som starter semesteret med en energi verre enn Ivar Dyrhaug på SingStar, der hun tripper fornøyd nedover mot lesesalen og møter punktlig til samtlige forelesninger med latter og rosa markeringstusj, før iveren etter en måneds tid sakte dabber av. Nei, hadde det bare vært så vel. Dette er mye verre enn som så, jeg begynner faktisk å tvile sterkt på om livet som akademiker i det hele tatt er noe for meg.

I går hadde jeg fri. (Bare det at jeg refererer til lesedager som fri burde jo i seg selv antenne varsellampene.) Etter å ha snakket med en venninne på telefonen, skrevet en mail, spist seks knekkebrød, brent to cd`er, og sett en reprise av Seventh Heaven, slo det meg at: Hei, lesesaler, kanskje ikke en så latterlig dum idé som det i utgangspunktet høres ut som. Jeg skulle tross alt bruke dagen på å skrive et sammendrag av Vigdis Ystads tekst: ”Ideologikritisk og/ eller vitenskapelig? Helge Rønnings fortolkning av Sigrid Undset.” Dette ble resultatet av gårsdagens tre timer på lesesalen:

Sigrid Undset er en dame. Var en dame. Hun bodde i Bergen. Det gjør jeg og. Hæ, hæ.
*Liten tegning av Sigrid Undset som tar Fløybanen.*
Lavrhans Bjørgulfssøn og Simon Darre var menn med en asketisk livsholdning. Mon tro hva jeg skal ha til middag. Lurer på hva hun foran meg leser om. Det så kjedelig, kjipt, kjedelig ut daaaaaaa.

Syk, sier du? Uklok disponering av tid, muligens? Konsentrasjonsvansker, kanskje? Jeg står ikke bare i fare for å falle av lasset, i skrivende stund sitter jeg alene i veikanten, med tommelen ut, og venter på at neste trøkkfører (med lass, vel og merke) kan plukke meg opp.

nattprat

2006-08-22T22:40:00.000+02:00

Viser jeg tenner sene nattetimer over et glass rødvin, er sannsynligheten urovekkende stor for at det som kommer ut lyder omtrent slik: ”En gang, da farmoren min...”

Dette gjør jeg ikke uten grunn.

Jeg risikerer ikke å havne nederst på den sosiale rangstigen ved å bringe opp temaet ”familien min,” på nach med folk jeg har kjent i fire timer, uten grunn. Farmoren min var nemlig ikke som andre farmødre. Farmoren min var av den typen man gjerne refererer til som en personlighet, av mangel på en mer dekkende beskrivelse. Dette var farmoren som reiste seg hastig og brutalt i min (borgerlige)konfirmasjon, og holdt en hissig tale om hvordan hun nå måtte leve med skammen det var at nok et barnebarn hadde valgt å snu ryggen til Jesus. Dette var farmoren som ringte hver søndag morgen, med en telefonsamtale som (uten unntak) fortonet seg slik: (MiniVilde er her en liten pike på ti, med lyse musefletter i rosa strikk.)

Farmor: Hei! Hvordan går det?
MiniVilde: Hei! Shempefint!
Farmor: Har du begynt med narkotikum ennå?
MiniVilde: Narkot.... høh?
Farmor: Nei, det er bra, det må du love meg at du holder deg bortefra! Og ikke bedriv hor, eller - og sverg på dette, at du Vilde, aldri, jeg mener aldri, graver ned Cocktail i hagen, slik din far og onkel gjorde.
MiniVilde: Kåktæ... ahæ?
Farmor: Flott at vi er enige om det.

Dette var farmoren som hadde hatt en riktig så koselig privatsamtale med Gud, på veiene av min bror og meg. Stakkars, vi var jo så små og naive, han måtte tilgi oss, se gjennom fingrene på sin egen lære, ikke være så bastant, ha mulighet til å gjøre visse unntak, som å sende min bror og meg opp til han i det evige paradis, når han fant det forgodt. Dette var farmoren som var definisjonen på hypokonder. Hun var opphavskvinnen bak tilstanden. Hadde en sykdom et navn, (helst latin) ja, så kunne du være sikker på at hun hadde hatt den. Opptil flere ganger. Og du trengte ikke be to ganger, faktisk trengte du ikke be i det hele tatt, før du fikk servert hele den grufulle sykdomstragedien, krydret i makabre detaljer, gjerne med et par sytten avstikkere om krigen, jødene, nazistene og/eller Hotel Cæsar.

Farmor var... en personlighet. En av de beste personligheter jeg noen gang har kjent.

hvorfor jeg trenger gardiner

2006-08-20T18:48:00.000+02:00

Å bo i jentekollektiv er kult. Det er hipt. Det er in. Det er der det skjer. Bergen er Norges New York, vi er Bergens ”Friends.” Ultrahippe og dritkule. Lufta er behagelig renset for brautende testosteron, og Kvinne er det å være. Vi er Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte i ”Sex og Singelliv,” der vi tripper grasiøst ut inngangsdøra og havner midt i dowtown Bergen. Vi drikker latte til frokost, lunsj og middag og smaker på hvordan det er å være hipp og urban.

Som seg hør og bør i et übertrendy kollektiv, er leiligheten innredet med de mest høyteknologiske finesser. Designerhvitevarene lager sykt kule lyder, slik at vi alltid skjønner at nå jobber de med viktig arbeid. Callingsystemet er genialt og trådløst. Du bare snakker ut i rommet, så hører alle deg, i alle andre rom. Seriously, helt konge! Men det beste av alt, toppen av kransekaka, makaronien i tomatsuppa, hvitløksfeddet i olivenen; utsikten kom ferdig utstyrt med vår egen Ugly Naked Guy. Vi snakker Ugly, Ugly Naked Guy. Med soveromsvindu strategisk plassert vis-à-vis mitt. Livet er fett, og det er hipt.

coming to a theatre near you!

2006-08-18T23:25:00.000+02:00

"Fadderuka 2006 og Vilde på nye eventyr"

Nyeste kronblad i den store norske filmhøsten er et ambisiøst debutantprosjekt. ”Fadderuka 2006 og Vilde på nye eventyr” er en dramakomedie av klasse; underholdende, rørende, morsom og blottet for tenåringsfilmenes mange fallgruver. Fremragende skuespillerprestasjoner, til tross for at omtrent alle medvirkende er amatører.

Utgangspunktet er velkjent; en ung jente (Vilde, spilles mektig overbevisende av debutskuespilleren med samme navn) fra storbyen (Oslo), flytter hjemmefra som fersk student til en fremmed by (Bergen.) Vi følger Vilde og hennes nye bekjentskap i deres første uke i nybakt tilværelse. Filmens tematikk spinner rundt hovedpersonens følelser i denne sårbare fasen av en ungpikes liv, og eksistensielle spørsmål som meningen bak det hele ruger i underflaten, tilslørt av ungdommenes mer lettvektige problemer, som guttetrøbbel, tvilen rundt rett studievalg og venninnekrangling.

Det er lett å kjenne seg igjen i usikkerheten og ensomheten hovedpersonen føler i filmens første del, liten og fremmed for alt og alle, uten mulighet til å kommunisere med de innfødte grunnet språkbarrierene. Filmen når et dramatisk klimask da hun blir skjelt ut av en liten, men ikke mindre hissig, bergenser: ”Det heter ikkje bryggaaa i Bergen!!”

Heldigvis finner Vilde trøst i sine medstudenter og samboere. Av sentrale biroller kan nevnes Runa, Sissel og Hjørdis som viktige brikker til filmens jentekollektiv. Scenen hvor det glade firkløver bestemmer seg for å arrangere fondùfest, spiller seg inn som et av filmhistoriens mest minneverdige og tragikomiske øyeblikk. FadderLars dukker opp i rollen som den sleipe, uoppnåelige kjekkasen, og Jake Gyllenhal finner vi i en mindre birolle.

Naturbildene er storslagne, og været (fortrinnsvis regn/sol) brukes aktivt som et virkemiddel, i tråd med hovedpersonens skiftende sinnsstemning. Klippingen er moderne, og dens svakhet er at det kan bli forvirrende når (særlig under filmens mange fester), klippingen blir brå, bildet blir uklart, og det plutselig skjer store, uforståelige scenehopp.

En av filmens største genialiteter, foruten det overnevnte persongalleriet, er at den kan ses på så mange plan. Utad er den en varm dramakomedie, men det ligger også en saftig samfunnssatire i bunn. Universitetets byråkrati og latterlige catch22-situasjoner parodieres nærmest til det kjedsommelige ( For å få utdelt studentbevis må du vise semesterkort, for å få semesterkort må du vise studentbevis.)

Slutten er relativt åpen, og er med på å underbygge ryktene om at en oppfølger er under planlegging.

Bergen, byen i mitt hjerte

2006-08-15T16:52:00.000+02:00

Etter ufatelige 48 timer i Bergen har jeg lært mye, bygget fjell med ny livserfaring og kan meddele dette:

Bergen er en fin by
Bergensere er stort sett fine folk
Det regner akkurat så mye som folk skal ha det ti
Kaffe i literbegre er slettes meg ingen dårlig ide

Disse observasjoner er vel det viktigste jeg har tatt inn over meg foreløpig. Når det gjelder faglig utbytte har jeg i dette øyeblikk lite å stille opp med, men det er en bekymringsfaktor jeg ikke tar så altfor alvorlig. Dagens velkomsttale fra rektor bar varme løfter om en studietid full av ny kunnskap og et yrende sosialt og oppegående studentnettverk (også kjent som: konsumering av alkohol.)

en god venn i nøden

2006-08-12T17:43:00.000+02:00

Ja, jeg sitter/ligger/står/hopper/løper nå rundt i huset og er lettere panisk. Spillelisten i iTunes har det siste døgnet spilt seg lei av nedbrytende sanger som ”Everybody hurts” (Det skal sies at en bekjent av meg insisterte på at dette var en ordentlig gladlåt, men jeg er av en annen formening.) eller ”Heaven knows I`m miserable now” med The Smiths. Nei, etter utallige tåredryppende avskjeder med venner og bekjente har min gode kompis iTunes sett seg trøtt på å bli skuet på med nitriste øyne, og pøser nå kontinuerlig (som den ironiens mester han er) ut slagere som Monthy Pythons ”Always look on the bright side of life” og alle herregud-så-fint-livet-er-dere-og-så-sinnsykt-glad-jeg-er-akkurat-nå sangene fra deLillos repertoar. Han vet å gjøre meg glad, og tenk, jeg gleder meg til å bli flittig student i ”Norges desidert vakreste, flotteste og koseligste by, for ikke å snakke om innbyggerne, kremen av kremen.” (sitat: min venn, Bergenser)

Og til alle dere som ringer hvert fjortende minutt for å minne meg på regnfrakk og paraply, takk, jeg vet dere bare prøver å være hjelpsomme.

”(...) Kristiana, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den...”

Nja... so long folks!

disse ubetalelige dagene

2006-08-06T20:48:00.000+02:00

Lys. Au. Hodet. Magen. To bein. En våken, en sovende arm. Skarpere lys. Tregulv.

En time senere:
Dumdidum, lurer på når Anne våkner. Jeg er lettere kvalm.
Lurer på om Anne, hvis hun noen gang våkner, (kanskje er hun bevisstløs? Kanskje hun har bukket under for tequilaens drepende overtalelseskraft og nå ligger urørlig og kjemper seg desperat tilbake til tilværelsen? Nææhj... ) lurer på om Anne, hvis hun noen gang våkner, kan fortelle meg hvorfor jeg sover på en madrass på rommet hennes og ikke hjemme i min egen seng. En behagelig madrass for så vidt. Fine tregulvet.

To timer senere:
Vilde: (messende) Anne, Anne, Anne, Anne (pust inn) ANNE!!
Anne: snøfle
Vilde: (forsiktig) Å, er du våken?
Anne: hæ?
Vilde: Det var det jeg trodde.

Senere, på kjøkkenet med moren til Anne:
Hvorfor ser hun så rart på meg? Smil. Litt til. Nei, ikke så bredt, nå ser jeg vel bare gal ut. Jeg er kvalm. Jeg burde dusje.
Moren til Anne: Nå, hadde dere det koselig i går da?
Vilde: Ja, jo...veldig koselig hadde vi det.
Stillhet. Jeg prøver meg på et smil igjen. Hun smiler tilbake. Jeg smiler litt bredere.
Nå har det vært stille veldig lenge. Kanskje fem sekunder, dette må virke rart. Si noe fornuftig Vilde, noe passende, noe om været, det slår aldri feil.
Vilde: Jah, i dag er det varmt gitt. (smil)
Moren til Anne: Ja, det skal være sant og visst. (smil)

Og senere:
Sofa. Mat er godt. Litt mat, ikke så mye kanskje. Litt brødskive som man kan tygge sakte. Oboy, derimot er kjempegodt. Anne lurer på hvor mange skjeer med pulver hun må ha i melkeglasset før konsistensen ikke lenger er flytende. Ganske mange skjeer viser det seg.
Vilde: Hvis du tenker nøye etter er ”Just like Heaven” egentlig en veldig bra film. Altså, hvis du ser bortifra at det muligens er litt urealistisk akkurat det med at Reese Witherspoon er et spøkelse og sånt. Men sånn egentlig sier filmen veldig mye om livet og meningen bak og det der. Dypt egentlig.

Vi ser ”Just like Heaven” en gang til.
Anne: Han er kjekk han der hovedrollemannen, du.

Vi spiller gjennom to bigbang cd`er og leser Dagbladet. Vi hører ”Tazte Priv” med Bård og Harald. Jeg er Lena fra døden på Oslo S, Anne er kulissemaker Trym Sigvaldson. Vi studerer samtlige topp skoledagbøker fra perioden 1997-2002. Vi skriver leserbrev til Aftenposten om den dalende kvaliteten på NRKs sendeskjema søndag formiddag (Hvor er aktualitetsstoffet? Bryr de seg egentlig om den oppvoksende generasjon?) og signerer med Trym og Lena, som er opptatt av andre ting.

Tross en konstant pressende følelse i mageregionen og en litt diffus visjon av handlingsforløpet kvelden i forveien, er verden et godt sted å være disse søndagene.

avskjeden

2006-08-05T00:51:00.000+02:00

Mamma gråt. Pappa stod på trammen og så brydd ut. Broren min lo. Jeg var glad til.

Jeg var ti, og fantaserte om den dagen jeg skulle forlate en god og beskyttet tilværelse til fordel for den store verden. Nå, ti år etter og nærmere bestemt en uke før overstående scenario skal settes til live, viser det seg at den store verden er Bergen, og at det hele nok kommer til å fortone seg noe annerledes enn tidligere antatt.

Når familien setter seg til i god gammeldags lørdagskos-ånd for å spille Gruble, og den kvinnelige delen av forsamlingen ivrig foreslår ”koppestell på B” som første kategori, ser også jeg at pakkingen har vokst ut av proporsjoner. Servise saumfares, bestikk sorteres, klær brettes, bøker pakkes i store esker, minner fra nitten år presses sammen opp på loft, inn i kott, ned i kjellerboder og ut i søppelkasser, for å rydde plass til nye, som skal skapes i et gammelt pikerom, snart resirkulert til tv-stue.

Mamma kommer til å tørke tårer med den ene hånden og dytte meg ut av døra (kamuflert som betryggende skulderklapp) med den andre, mens stefaren min må påta seg rollen som brydd utenforstående. Det eneste punktet av den ti år gamle fantasien som vel ikke kan sies å ha blitt forbitret av tidens tann, er at jeg er glad til.

hah

2006-08-04T15:49:00.000+02:00

jeg klarte det til slutt.
Etter mye om, og ikke så rent lite men, føyer jeg meg nå inn i rekken av samfunnets bloggende sjeler. Som vel begynner å bli ikke så få.
Nehei, tenkte jeg, ingen grunn til å forstsette denne uvindelige skulingen fra sidelinja inn i en trygg, oppbyggelig og vennlig bloggerverden, når jeg selv kan bli en del av den.
Derav bloggen. Og som tittelen tilsier, seriøst til tusen.